Det er sommer, og Birger har endelig kommet seg tilbake til Liljenes, den lite spennende plassen han bodde på sammen med forloveden for over 30 år siden.

«Jeg skjønner ikke at noen gidder å bruke tiden sin her.» Om det ikke hadde vært fordi han har en meget spesiell grunn for å komme tilbake hit, ville ikke han aldri ha latt seg oppmuntre til dette igjen. Han ruslet forsiktig rundt i de stille gatene.

Blomsterbutikken «Idéblomst», hvor forloveden hans hadde jobbet på den tiden, er der fortsatt, dermed øyner han en mulighet for at det han er tilbake for, vil bli en enkel oppgave. En enkel oppgave uten noen form for utfordringer, er akkurat det han trenger nå.

Etter at Birger flyttet herfra i hui og hast den kvelden for så mange år siden, har han tenkt på hvordan og når han skal komme tilbake hit. Det har ikke gått en eneste dag uten litt dagdrømming. Tankene har til stadighet kvernet rundt hvordan hverdagen hans ville bli så mye bedre på absolutt alle måter, men til nå har det sett ut som om skjebnen ville det annerledes. Ikke det at han tror på skjebnen, men når han gjentatte ganger har opplevd å bli forhindret i å komme hit, vet han ikke helt hvem han skal legge skylden på lenger.
Innerst inne er Birger selvfølgelig helt klar over at han selv er skyld i egne grunnstøtinger. Han overser selvfølgeligheten og velger enkleste utvei, nemlig det å la være å gå inn i seg selv og se sannheten i øynene. Hans egne.
Birger skylder heller på andre. Mulig han kanskje også er litt redd for hvem han ville møte på, om han tar seg tid til turen innom seg selv. Det er ikke alle som vil like å møte på den personen han har blitt etter alle disse årene. «Det ville sikkert minnet om et svett mareritt!»

Opp gjennom årene er årsakene til at han har blitt forhindret fra å få sitt aller største ønske om returen til Liljenes oppfylt, mange.
Først måtte han ligge lavt i terrenget på grunn av Iris, den forsmådde forloveden fra blomsterbutikken her i Liljenes, og da han etter noen år fikk vite at hun hadde sluttet i butikken og muligheten for å komme tilbake uten å bli oppdaget bøy seg, kom anmeldelsen om konemishandling og husbråk i veien.

Joda, han har også tatt en tur innom ekteskapet en gang. Det har holdt med den ene gangen. Mulig det kunne ha blitt giftermål mellom ham og Iris den gang da, men siden han ikke klarte å holde buksene på i andre damers nærvær, fikk han aldri muligheten til å finne ut av det.

At kona hadde anmeldt ham for vold, vippet ham av pinnen for å si det sånn, og han mistet besinnelsen på henne foran de to unge politibetjentene som hadde troppet opp.

Birger endte i kasjotten i 3 år. «Ingen formildende omstendigheter!», hadde dommeren nærmest brølt ut i rommet, før hun banket hardt med klubba. Birger mente seg helt klart uenig i dette. 3 år er lang tid, og det bare for å sette noen på plass.
Kona hadde bevisst provosert ham, noe han selvfølgelig ikke kunne noe for, og det kunne da heller ikke være så ille som betjentene påstod. Ikke at han egentlig var i stand til å kunne påstå noen ting som helst, i og med at det rett og slett hadde svartnet for ham.

Tre år i fengsel gjorde noe med Birger. For å få litt fred med seg selv, hadde han valgt å innse at han hadde fått som fortjent, men akkurat den biten hadde det tatt litt tid å svelge. Om han lukker øynene, kan Birger fortsatt fornemme slagene på knokene, så han innså en viss mulighet for at det som ble fortalt i retten, kunne være sant.
Fengslet som han var av sin egen dumhet, mente han fortsatt at kona også hadde fått som fortjent. Men, han hadde gjort opp for seg ved å sone straffen sin og så seg fornøyd med det.

Vel ute fra kasjotten igjen, ble han ikke møtt med så mye forståelse. Birger hadde fått stempelet «voldsmann», var uten fast jobb, hadde ingen kone lenger og han hadde heller ingen steder å bo. Ingen god kombinasjon. Grunnstøtingen var et faktum, og det var derfor kanskje ikke så rart at det ikke tok lange tiden før han igjen endte i fengsel, og sånn gikk årene.

Tigging ble løsningen for overlevelse i en liten periode, men på sine yngre dager, var han lite tålmodig, og svaret på mer penger enn det lille tiggingen innbrakte, ble butikkran og veskenapping. Dette resulterte igjen i gjentatte turer inn og ut av fengselet, helt til han brått bestemte seg for at nok var nok. Den dype avgrunnen fikk vente.

Nå er han her i Liljenes for å slippe det som ligger i mørket og venter på ham ut i lyset, og når det er gjort, skal han endelig få orden på livet sitt igjen. «Det er så lenge siden jeg har levd et normalt liv at det er vanskelig å huske hvordan det føles», han liker tanken på at det nå venter en enklere tilværelse ikke så altfor langt frem i tid.

For å få mat i kroppen, og etter hvert også penger til å komme hit, har han tatt på seg enklere jobber som betaler kontant og gjerne hvor det følger med et lite krypinn med tak over hodet mens arbeidet står på.

«Nå er jeg halvveis til sjelefred!», oppmuntret av hvor enkel gjennomføringen ser ut til å bli, er han i veldig godt humør.
Birger bor på campingplassen like utenfor Liljenes, hvor han har tatt på seg ansvaret for å holde sanitæranlegget rent, mer en drittjobb enn en drømmejobb, men den gir ham tak over hodet og nok til litt mat i magen. Dette får holde til han forlater Liljenes igjen for bedre tider. For nå er det ikke lenge til!

Plassen har ikke forandret seg mye siden han dro, så det tar ikke lange tiden å gjøre seg kjent igjen her på stedet. Etter å ha orientert seg litt, finner han ut at blomster-butikken nå er drevet av datteren av de tidligere eierne, og at hun bor i andre etasje i huset, akkurat som han og forloveden hans, Iris, hadde gjort.
Forholdet mellom ham og Iris hadde fått en brå slutt da hun kastet ham på dør for å være utro.
Hvordan hun hadde funnet ut at han hadde latt seg friste av en av damene i bygda, visste han ikke, men det var ingen bønn, han måtte ut, og det på dagen.
«Jeg skjønner ikke hva jeg har sett i deg!» hadde hun hulket fram nesten uforståelig, mens han rasket sammen sakene sine. Birger derimot, slu som han var, visste hva han så i henne. Han hadde brukt Iris fordi butikken ga ham et sted å leve i skjul så lenge han hadde behov for det. Men, plutselig var det trygge og behagelige livet i skjul revet vekk, og for å ikke risikere å bli oppdaget av lovens lange arm og andre som var på utkikk etter ham, valgte han å gjøre som hun beordret.
Hun hadde allerede klart å påkalle uønsket oppmerksomhet, i hvert fall i hans øyne, fra naboene pga. det hysteriske utbruddet sitt, så han innså at det beste akkurat da ville være å dra i stillhet.

Tilbake i Liljenes venter nå Birger på riktig øyeblikk å slå til på, og han oppholder seg for det meste inne på hytta som følger med jobben på campingplassen. Den byr ikke akkurat på følelsen av luksus, men den er tross alt bedre enn flere andre steder han har tilbrakt mye av tiden sin på opp gjennom årene.

«Det skal ikke by på noe problem å holde seg i ro her, for den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Trøstende ord å leve etter, når frustrasjonen kommer snikende og prøver å ta over den irriterende og heller fattigslige situasjonen han befinner seg i for øyeblikket. Han retter seg opp.

Birger lever ikke helt avskåret fra det sosiale livet i Liljenes. Av og til må han til butikken for å handle litt mat, og det er på en av disse turene han merker at den eldre damen stirrer sånn på ham. Mulig hans tidligere eskapader i livet, har sørget for at han er en smule paranoid, men han hadde da virkelig på følelsen at hun viser tegn til gjenkjennelse.
«Faen!» Han går bak en av hyllene for å få prøve å få kontroll over situasjonen og roe nervene litt. Å bli gjenkjent nå, er det siste han ønsker. Å bli gjenkjent, vil bety at han sikkert aldri vil få oppleve det livet han har drømt om i snart halve livet sitt, og om noen kjenner ham igjen på dette forbaskede stedet, kan det hende denne noen legger to og to sammen, selv om det nå er flere tiår siden han var her sist.

«Si meg, Olea, kjære deg, roter jeg fælt eller er ikke det Birger som gjemmer seg mellom hyllene der borte? Du vet, Birger som bodde sammen med Iris i leiligheten over blomsterbutikken.» Hun nikker i retning av hvor han står.

«Jeg vet ikke helt, Lotte. Jeg fikk ikke sett ordentlig etter.» Olea later som ingenting og prøver å pense fru Jul inn på noe annet enn tanken om Birger. Hun gjenkjenner ham også, men vil ikke innrømme dette for henne. «Skulle det være noe mer, Lotte?»

Bak butikkhyllene blir beslutningen tatt. «Den eldre damen må elimineres!» Trusselen om å bli gjenkjent må dø sammen med henne. En forferdelig plan påbegynnes mellom bakeingredienser og tørre kjeks, men før han går til dette drastiske skrittet paranoiaen hans har bestemt seg for å gjennomføre, må han finne ut om han har rett i sine antakelser.
Birger følger etter fru Jul fra butikken for å se hvor hun bor, og bestemmer seg for å oppsøke henne litt senere på dagen.

Han er ferdig med å vaske doen på campingplassen, og er han klar for å besøke fru Jul for å få svar på dagens store spørsmål. Småsvett og anpusten, ringer han på døra. Han rekker ikke si noe før han får svaret han fryktet mest av alt. Det kom med en gang hun åpnet døra. «Er det deg, Birger?»

Han har ikke noe valg, og han reagerer brått og brutalt. Birger dytter fru Jul innover i gangen, døren smeller hardt opp, og han går med tunge skritt inn etter den forskrekkede damen.

Sjokkert over den tøffe behandlingen hun plutselig blir utsatt for, klarer hun ikke å si så mye mer, og Birger er fornøyd med at hun mister munn og mæle. Jo mindre dramatikk, dess bedre er det for alle parter.
Kjellerdøren hennes står åpen og viser vei ned en bratt trapp. Dette blir løsningen på hans uforutsette og kinkige problem. Vel, helt uforutsett er det vel egentlig ikke. Han har hele tiden visst at muligheten for å bli gjenkjent er til stede, og det er også derfor han har prøvd å være forsiktig.

«Vær så snill!» roper fru Jul i det han dytter henne ned trappen mot sin smertefulle og siste ferd. «Hvorfor?»
Hylet blir avbrutt av lyden av bein som knekker, og til slutt ender alt med den dumpe lyden av hodet som treffer det harde gulvet.
Han kikker ned trappen. Det er et sørgelig syn som møter ham, sørgelig, men absolutt nødvendig.

Matvarene som fru Jul enda ikke hadde fått ryddet inn etter sin daglige tur i butikken, kaster han ned etter henne. Han satser på at det vil se ut som om hun var på vei ned i kjelleren for å legge maten der nede, men så har hun vært så uheldig at hun mistet balansen og falt ned trappa.

Birger er et øyeblikk nervøs for at hylet hun kommer med på vei ned trappen har påkallet naboens oppmerksomhet. Han ser kjapt ut av vinduet i retning av damen han ikke kunne la være å legge merke til når han gikk hit. Det virker ikke som om den toppløse damen med solhatt og en minimal rød bikinitruse i nabohagen har latt seg forstyrre nevneverdig.
Hun kikker så vidt opp fra boken hun leser i, før hun snur seg for å sole seg på den andre siden.

Birger føler på situasjonen, og synes faktisk at det er synd at han måtte se seg nødt til å kvitte seg med den gamle damen, men nå tar han ingen sjanser. Heller dem enn han.

Fru Jul hadde blitt funnet hjemme på kjellergulvet nederst i trappen. I og med at hun var litt dårlig til bens, gikk man ut fra at dette var et uhell. Det eneste man ikke kunne forstå med det hele, var hvorfor hun skulle legge de nylig innkjøpte matvarene i kjelleren i stedet for i kjøleskapet, spesielt når hun hadde sånne vanskeligheter med å gå i trapper.

Lotte Jul var en generøs dame. Hun hadde testamentert huset med innhold, til idrettsklubben i Liljenes, for hun var opptatt av at barna skulle være i aktivitet og ha en framtid i her, på plassen hun satte så stor pris på, men advokaten hennes har ikke tid til å ta seg av salget av huset før til høsten, så det vil bli stående tomt til da.

På den siste av de få turene Birger tar til matbutikken overhørte han en veldig interessant samtale mellom damene bak kassa. «Huset hennes skal bli stående tomt til høsten» hører han. Han øyner en mulighet for gratis losji i roligere omgivelser enn den bråkete og skitne campingplassen, og valget om å flytte derfra og inn i fru Juls tomme hus er enkelt å ta.

Inntekten fra vaskejobben vil falle bort, men han kan ikke gå glipp av dette perfekte skjulestedet. Birger har fortsatt noen penger igjen, og en eventuell mangel av disse får han heller bekymre seg for senere.

Begravelsen finner sted en varm sommerdag, og kirken er fylt til randen av mennesker som vil vise sin respekt til denne ydmyke, hyggelige og snille damen som Lotte Jul var kjent som.

Mathilde har sørget for blomster til begravelsen, og siden både moren og faren kjente Lotte veldig godt, ønsket de å hjelpe til med å lage bårebuketten hennes. Mathilde takket gladelig ja til dette, for det hadde
kommet inn mange bestillinger, både store og små, med og uten sløyfe som skulle leveres i kirken. All hjelp var kjærkommen.

Da det vanligvis er ganske så stille i butikken på sommerstid, betyr begravelsen gode inntekter for henne, men for Liljenes er fru Juls bortgang et sørgelig tap.

Etter begravelsen går alle til folkets hus for å feire Lottes liv med minneord, mat og drikke, og det blir derfor brått stille på kirkegården Mathilde senker skuldrene etter en vel gjennomført jobb, og rusler alene bort til benken hun så mange ganger har sittet på de siste årene.

Fru Juls begravelse bringer henne til minner fra 5 år tilbake, da hun var 20 år, og fra benken hun sitter på, kan hun se bort til gravstøtten med ordene som skjærer like dypt i hjertet hver gang hun leser dem; Sov søtt lille venn.

Mathilde var 19 år og hun hadde flyttet til byen for å ta fagbrevet som blomsterdekoratør. Den praktiske delen av jobben, hadde hun fått tatt del i så lenge hun kunne huske, for hun hadde vokst opp i foreldrenes blomsterbutikk. Men, teorien var hun ikke så god på, og siden fagbrevet ville være kjekt å ha, betydde det noen år på skolebenken.
Selv om hun ikke så fram til det ensomme livet på hybelen som hun hadde fått leie, valgte hun å tenke langsiktig. Hun var enig i det faren hennes alltid pleide å si til henne: «Det er godt å ha noe å slå i bordet med, Mathilde!» Ordene hans pleide hun å gjenta til seg selv når motløsheten kom snikende og motivasjonen sviktet.
En av de første helgene Mathilde bodde borte, hadde hun fått besøk av noen venner fra Liljenes. Espen var også en av mange i gjengen som kom for å se hvordan det stod til med henne. Til da, hadde de bare vært å anse som naboer og barndomsvenner, men noe skjedde, og varme følelser utviklet seg mellom dem gjennom den helgen.
De hadde et kort av-og-på-forhold, med noen få stevnemøter i helgene, og det tok ikke lange tiden før hun fikk mistanken hun hadde båret på siden den helgen bekreftet. Hun hadde blitt gravid.
Selv om en ikke planlagt graviditet og en planlagt utdannelse ikke gikk like godt hånd i hånd som hun hadde ønsket, hadde hun raskt bestemt seg for å beholde barnet hun bar på.
Det var egentlig ikke noen vanskelig avgjørelse å ta. Abort hadde aldri vært et alternativ.

Tiden gikk og hun begynte å glede seg til barnet som de ventet. Ensomheten hun tidligere hadde følt var forsvunnet, for nå hadde hun fått en å snakke til. Hun snakket og sang til magen som vokste.
I mellomtiden hadde også Espen flyttet til byen for å gå i læra som elektriker, og det hendte at han kom innom på besøk, selv om de nå ikke var sammen lenger. Forholdet hadde vært kort, for ingen av dem følte de hadde tid til dette akkurat nå. Det var ikke det at de ikke hadde følelser for hverandre, men begge prioriterte utdannelsen, og nå også barnet de ventet. Et eventuelt forhold fikk komme senere.
Latinske blomsternavn, behandling av blomster og andre fargerike vekster som spirte av liv, fylte hodet hennes mens hun kjærlig kjente hvordan et annet liv spirte og vokste inni henne.
Trøtt som hun var av graviditeten, ble det tungt å lese om roser, margeritter, planter, stauder og alt annet som ga fargerikt liv både innen- og utendørs, men med god støtte fra Espen som stilte opp og hadde begynt å glede seg sammen med henne, hadde det første året på skolen gått overraskende bra.
Det var ikke blitt et par av henne og Espen, men på tross av dette gledet de seg sammen over det nye livet de snart skulle få bli en del av, og de planla å få til et godt samarbeid om barnets oppvekst. De var enige om at å vokse opp i Liljenes, samme plassen som de selv hadde vokst opp på, var midt i blinken, men det måtte bli etter at de var ferdige med utdannelsene sine og kunne komme hjem igjen.

Espen var fleksibel, og besteforeldre og tanter på begge sider var innstilte på å stille opp for dem så godt det lot seg gjøre. Dette ville bli bra.
Sommeren, rett etter at det første skoleåret ble avsluttet, kom den lille datteren deres til verden. Alt i forbindelse med fødselen og starten på det nye livet, var nå planlagt ned til den minste detalj, men de var ikke forberedt på bomben som slo ned mellom dem, da de fikk vite at datteren deres var alvorlig syk.
Rett etter fødselen ble hun fraktet til intensivavdelingen, mens Mathilde og Espen ble igjen på fødeavdelingen. Timene gikk, og da legen kom tilbake med et sorgfullt ansikt, forstod de alvoret i situasjonen. Det var sommer, glede og sol utenfor, men inne på fødeavdelingen var det en dunkel, tung og trist stemning.
Det eneste de begge ønsket i hele verden var å få være sammen med datteren deres. Henne som de hadde gledet seg sånn til å møte. Men i og med at Mathilde akkurat hadde født, og distansen til intensivavdelingen innebar en lang gåtur, måtte legene forsikre seg om at hun var klar for turen dit og det som ville møte dem der, før hun fikk gå. Det var ingenting som ville klare å stoppe Mathilde fra å besøke henne. Hun hadde fått ha henne på magen i bare et halvt minutt før hun ble hastet til
intensivavdelingen, og nå lengtet hun til henne. Espen kom med en rullestol, og etter å ha dusjet, fikk Mathilde klarsignal. Nå kunne de ikke komme seg raskt nok over til datteren som ventet.

Synet som møtte dem var alt annet enn hyggelig. Datteren lå i en varm, vibrerende og åpen seng, en Oscillator. Naken, iført bare en bleie og med mange elektroder på kroppen som igjen var tilkoblet flere maskiner som stod rundt henne, lå hun der med øynene lukket. Hun så ikke ut til å ha det noe vondt, men vondt hadde derimot foreldrene hennes. Hjelpeløse ble de stående å se på dette skremmende synet som nå skulle bli en del av hverdagen deres i noen dager.
Ingenting av det legene prøvde på virket, og etter noen timer ble det bestemt at hun skulle tilkobles en hjerte- og lungemaskin samme kvelden.
Mathilde og Espen fikk et foreldrerom på sykehuset, og mens de kunne bo sammen og trøste hverandre, føltes avstanden mellom dem og datteren som lå der alene, så uendelig stor.
I dagene som fulgte var det rutinene som holdt dem oppe. Dusje, spise frokost, pumpe seg for brystmelk, gå over til intensivavdelingen, kose med datteren, det lille som lot seg gjøre, holde henne i hånden, stirre på maskinene og deres verdier og tall, spise lunsj, pumpe seg for brystmelk igjen, besøke datteren, spise middag, pumpe seg, spise kvelds, besøke datteren og så å si god natt.
Den fjerde dagen ble det bestemt at hun skulle døpes. Det ble en kort seremoni med Mathilde, Espen og presten til stede sammen med sykepleierne som holdt seg i bakgrunnen. Bestemmelsen av dåpen ga dem bange anelser, men håpet var allikevel større, så de valgte å holde fast ved det. Håpet var alt de hadde og det var også navnet de valgte å gi henne. Håp.
Foruten dåpen, var det få avvik i rutinene deres. Besteforeldrene hadde også tatt turen innom for å besøke den lille. Vanligvis er det glede og stolthet i besteforeldres øyne på fødeavdelinger, men hos disse besteforeldrene var det bare tristhet å spore.
Dagene gikk uten noen form for nytt håp. Ingenting forandret seg verken i negativ eller positiv retning, men natten til den niende dagen ringte telefonen på foreldrerommet. De måtte komme.
Det var ikke mer som kunne gjøres, og det ble bestemt at Håp skulle kobles fra maskinen som holdt henne i livet. Datteren deres var for syk.
Datteren deres skulle dø.
Da maskinen ble koblet i fra, holdt Mathilde henne i den lille hånden hennes. Hånden som hun aldri mer skulle få holde i. Øyeblikket ble et veldig sårt og samtidig et godt minne som hun tok med seg videre, for plutselig åpnet Håp øynene, bare for et lite øyeblikk, og da hun lukket øynene igjen, rant det en tåre ned langs kinnet hennes.
Legene mente det ikke kunne stemme, for dette gikk ikke an, sånn rent medisinsk, men Mathilde visste hva hun hadde sett og opplevd. Hun drømte ikke, og hun hadde heller ingen interesse i å dikte opp dette øyeblikket som i et lite sekund hadde tent håpet i henne, før det igjen ble slukket med en tung sorg.
Datteren deres var borte for alltid.

«Kjære Hildamor, nå må du våkne».
Mathilde var brått tilbake til den vonde virkeligheten. I dag skulle de begrave datteren deres. I dag skulle Håp begraves. Dagen i dag ville bli den verste dagen i hele hennes liv.
Foreldrene og Mathilde hadde vært i butikken til nesten midnatt i går. De hadde brukt kvelden i forveien til å lage blomstene til begravelsen. Var det en ting hun ønsket, var det å selv å få lage blomstene sånn at hun var sikker på at det ble gjort ordentlig.
I tillegg føltes det godt å få lage alt som skulle følge henne på hennes siste reise. Det ble på en måte det aller siste hun kunne få gjøre for henne, og for Mathilde ga dette trøst i denne tunge stunden.
Hun hadde akkurat begynt på utdannelsen, men etter å ha vokst opp i denne oasen av en butikk, visste Mathilde akkurat hvordan hun ville ha det for den lille jenta si.
Før de forlot butikken, tok hun en rask kikk over kjølerommet hvor det bugnet av blomster i fargene rosa, rødt og lilla. Gode farger til en flott rødhåret jente.
Det tok lang tid før Mathilde sovnet den kvelden.

Espen og Mathilde hadde samarbeidet godt uken etter at Håp døde.
Samtalen med presten, begravelsen, blomstene og minnestunden etterpå De var enige i alt som måtte gjøres for å minnes det korte livet hun hadde fått.
Mathilde hadde behov for å se at datteren hennes hadde det fint der hun lå i kisten, så når begravelsesbyrået hadde gjort henne klar i bårerommet, gikk hun inn dit sammen med agenten. Mathilde fikk være i fred en stund, og da hun var klar, satte hun på kistelokket og skrudde det igjen.
Espen orket ikke å være med på dette, men Mathilde var glad for å ha klart å gjennomføre det, for etterpå fikk hun en indre ro.
Før Deanne kom inn på morgenen for å vekke Mathilde, hadde hun og faren vært i kirken for å ta en siste kikk over båredekorasjonen og resten av blomsterhavet. De var fornøyde, om man kan si det om båredekorasjonen man har lagd til sitt eget barnebarn. «Ingen skulle være nødt til å oppleve å begrave sitt barn, ei heller sitt barnebarn», sa hun med tung sorg i stemmen. «At jeg skulle lage mange båredekorasjoner da jeg begynte med blomster, var jeg fullstendig klar over, men at jeg noen gang
skulle måtte gjøre det for mitt eget barnebarn hadde jeg aldri trodd. Dette blir en forferdelig dag», gråten hennes ga gjenklang i kirken, og hun fikk en god skulder å gråte på av den sørgende bestefaren ved hennes side.
Tilbake hjemme hadde hun vekket Mathilde og fått dratt henne ut av sengen. I dag var dagen da hun måtte være sterk for datteren sin. Akkurat som Mathilde måtte være sterk mens hun måtte ta farvel til sin lille datter.

Hele dagen hadde Mathilde gått i en slags døs. Flere ganger måtte hun spørre seg selv om dette var virkelighet, men da hun stod ved graven og så kisten bli senket ned i jorden, fikk hun svaret. Dette var veldig virkelig.
Hun hadde mest lyst til å brøle ut sin dype og inderlige smerte der hun stod, men på en eller annen måte klarte hun å dekke over brølene med små såre hulk.
Mens hun mottok varme klemmer og velmenende blikk fra alle oppmøtte, innså hun sørgmodig at dette nå var en del av livet hennes, en del som hun måtte lære seg å leve med.

Mathilde likte å lage dikt, og til datteren hadde hun lagd dette diktet som hun gjentok hvert år på bursdagen hennes.

I flere år har vi med savnet levd,
mens du blant oss som en engel har svevd.
Du er for alltid i våre hjerter gjemt,
og minnene om deg blir aldri glemt.
I dag skulle du fylt 5 år,
en merkedag som føles så sår.

«Jeg tenkte nok jeg ville finne deg her, Mathilde.» Mathilde skvetter litt. Farens stemme bringer henne tilbake til dagen i dag.
Dagen fru Jul ble begravet. Hun ser opp, og ser rett inn i to tårefylte øyne.

Faren hennes har blitt sendt for å hente henne, og sammen går de arm-i-arm bortover til de andre.
«Vi tar Håp med i fru Juls avskjedsskål. Hun ville nok ikke hatt noe imot det, verken skålen eller at vi tar henne med. Du vet, fru Jul var like trist som oss den dagen hun fikk høre at Håp ikke var med oss lenger», sa han.
«Takk, pappa», sier Mathilde, og smiler mot ham med tårer i øynene.
Gledestårer. Hun er så takknemlig for å ha alle disse gode menneskene i livet sitt.

Det er noen dager nå siden fru Juls begravelse. Alle dagens leveranser er gjort klare for utkjøring, og siden det er en stille og rolig dag, har hun gått opp til leiligheten for å spise lunsjen sin.
Mathilde nyter noen avslappende minutter i den nye godstolen sin. Hun har spist en god og smakfull salat med focaccia og hjemmelaget hvitløksmajones til, og hun er stappmett. Mens hun lener hodet bakover og lukker øynene, flyter tankene over i blomsterland. Hun er på vei inn i drømmer om alt fra brudebuketter og rause borddekorasjoner til enkle oppsatser og buketter, når hun blir avbrutt midt i blomsterhavet av at det går i døren nede i butikken. Bjellen ringer og Mathilde spretter opp av stolen og løper ned.

Hun bråstopper når hun ser hvem det er. Synet av ham får følelser det var lenge siden hun hadde kjent på, og ikke lenger trodde hun hadde, til å blusse opp igjen. Varme gode følelser, men også vonde følelser av den verste sorten, dyp sorg.

Selv om hun blir tatt på sengen, holder hun masken og ønsker ham velkommen med et kort og litt spørrende «Hei?».
Han er tilbake i bygda for godt, og han har bare lyst til å gjøre henne oppmerksom på dette selv, før hun får vite det via rykter, for dem er det som regel mange av her i bygda.

«Jeg har tatt over huset etter foreldrene mine nå som de har flyttet til Lillehammer» forteller han.

Mathilde elsker hvitløk, men akkurat nå angrer hun på hvitløksmajonesen hun nettopp har spist. Hun kan enkelt se for seg stinkbomben av en hvitløkssky som vil sive ut av munnen hennes om hun åpner den for å si noe, så det blir ikke lange samtalen. Det var egentlig veldig leit, for de kunne hatt så mye å snakke om, å ta igjen, etter disse 5 årene.

«Så hyggelig. Takk for at du stakk innom, Espen», sier hun. «Det er godt å se deg igjen.»
«Ja, takk det samme. Det er faktisk godt å være tilbake på hjemlige trakter», han høres oppriktig glad ut.
«Vi ses kanskje snart igjen», sier han mer bekreftende enn spørrende på vei ut døra.
«Kanskje det», mumler hun tilbake, nesten uten å åpne munnen.

Det er fem år siden sist hun så ham, og han har forandret seg mye. Den lyse luggen er borte, og det er ikke mye hår igjen å rufse i, men han kler det godt. Han ser rett og slett veldig godt ut. Han har blitt en voksen mann, og han har kommet hjem til Liljenes.
Hun kjenner på følelsene sine igjen, og kriblingen i magen har overtatt for sorgen som først tynget når hun så ham. «Hvor kommer dette fra?»

Mathilde ser seg om. Hun er fornøyd med hvordan livet hennes har blitt nå. Hun har tatt over huset som butikken er i, og hun har pusset opp leiligheten i andre etasje helt selv. «Trenger jeg noe mer i livet mitt nå?»
«Forandring fryder» sier hun ofte til seg selv. Kanskje tiden er inne for å faktisk høre på seg selv og ta dette steget.

Noen dager etter at Espen hadde vært innom butikken, går Mathilde bort til foreldrene sine. Å besøke dem, er noe hun gjør i hvert fall en gang i uken, men denne gangen føles det annerledes å gå veien som hun har gått så mange ganger før. Gamle minner er vekket til live, og mens hun går bortover asfalten som før var en grusvei, er det nesten som om hun forventer at hun skal finne en lommebok liggende på lur. Lommeboken lar vente på seg, og hun blir overrasket over den lille skuffelsen hun føler for mangelen av å bli lurt av en blåøyd skøyer liggende på lur bak hekken.

Skøyeren hun nå tenker på ham som, gikk under et annet kallenavn da de var mindre, og plageånd klinger ikke like godt som skøyer, når hun tenker på det nå.
Den irriterende plagingen, som hun i barndommen anså det som, skulle hun altså nå ønske å få lov til å oppleve igjen. Mathilde må le. Hun ler høyt.
Det er ikke bare det lille snevet av skuffelse hun kjenner. Skuffelsen blander seg med kriblingen i magen som igjen dukker opp. Nysgjerrigheten over Espen og det at han nå er tilbake i Liljenes, har bygd seg opp disse dagene siden han var innom butikken for å si hei.

Mathilde blir ønsket velkommen av en deilig lukt som kommer fra kjøkkenet, og veldig blide og glade foreldre. De er kanskje i overkant fornøyde, og hun har nesten lyst til å spørre om hva som har skjedd, men lar det være. Trenger man alltid en unnskyldning for å være i godt humør?

«Hei Mathildemor! Så godt å se deg!» Mathilde får en god klem.

Moren har laget en god middag med italienske smaker. Hun vet godt at Mathilde liker pasta, og det er også dette som står på menyen i dag. Nå som Mathilde har tatt over ansvaret for butikken, har moren god tid til å gjøre andre ting i hverdagen enn bare disse pliktene som fulgte med, og denne dagen har hun også lagd både focaccia og bakt gulrotkake.

«Vi har snakket litt om når vi skal få tid til å rydde nede i kjelleren til blomsterbutikken, Mathilde, og vi lurer på om vi skal ta det til sommeren. Hva tenker du om det?»

Mathilde ser for seg hvordan hun åpner kjellerdøra, for så å bli møtt av en vegg av rot i døråpningen. Rotet som har hopet seg opp igjennom alle årene foreldrene har drevet butikken, sperrer nå for muligheten til å komme seg ned i rommet, hvor hun i barndommen lot seg fascinere av alt det spennende som var å finne.

«Ja, det hadde vært fint, men jeg tenkte dere skulle slippe den tunge jobben. Jeg kan godt gjøre det selv.» Hun angrer akkurat i det hun sier ordene høyt. «Jeg må bare finne tid til det, og så får vi håpe på godt ryddevær i sommer.» Inni seg legger hun til «…og så må jeg bare finne motivasjonen til å brette opp ermene.» Hun vil ikke gi foreldrene dårlig samvittighet.

Ryddingen blir raskt et tilbakelagt tema, for Walter kommer plutselig på telefonsamtalen han har hatt tidligere på dagen.
«Vi skal hilse fra Dorthea», sier Walter. «Søsteren din trives godt i den nye jobben sin som etterforsker i Økokrim, og hun ser veldig fram til å komme hjem en tur i høstferien».
«Det skal bli godt å se henne igjen. Det begynner å bli lenge siden nå.»

Magen kribler ikke lenger, den rumler. Mathilde er sulten og gleder seg veldig til noen hyggelige og avslappende timer rundt bordet sammen med disse to menneskene hun er så glad i.
Rett før de skal til å sette seg til bords, banker det på døren.
«Hei, Deanne og Walter, takk for invitasjonen», Mathilde hører Espen ute i gangen, og han høres ut som han er i strålende humør. Mulig han gleder seg like mye til hjemmelaget middag som henne.
De har altså invitert den nye naboen også, uten å fortelle henne det. Det retter seg umiddelbart en mistanke mot foreldrene, og hun håper ikke at hun har rett i at en av dem, eller begge, prøver å leke Kirsten giftekniv.

«Beklager at vi ikke har fortalt at Espen kommer en tur, men det har vi rett og slett ikke rukket. Faren din inviterte ham når han klippet gresset i ettermiddag.»

Mathilde er ikke kjent som «small-talk-dama» når hun er sammen med mange mennesker, spesielt de hun ikke kjenner, og hun liker derfor å være forberedt på hvem hun skal møte. Dette for at hun skal kunne planlegge hva hun skal si. Noen vil sikkert synes det er teit, men for hennes del, gir det henne en følelse av trygghet.
Ikke at hun ikke kjenner Espen, men det har tross alt gått flere år siden de sist snakket sammen, og da var det ikke akkurat under hyggelige omstendigheter.

Nå er hun litt stresset, for hva skal hun egentlig finne på å si? Foruten barndommen, datteren og sorgen, har de ikke lenger så mye til felles. Hun kjenner at følelsene som en gang var der, murrer i bakgrunnen, men hun er litt redd for å ta dem fram fra glemselen. «Hva om han ikke føler det samme for henne lenger?»

Etter et aldri så lite indre oppgjør med seg selv, bestemmer hun seg for å fokusere på barndommen deres denne kvelden.
«Jeg tenkte på den dagen du lurte meg med lommeboken, da jeg gikk hit i dag».

Espen må le. «Ja, jeg hadde et lite ønske om å få deg på kroken med den lommeboken», sier han og ser henne rett inn i øynene, «men det eneste jeg oppnådde var å få deg sint. Jeg innrømmer at det ikke var en av mine beste idéer.»

Mathilde kjenner at hun blir varm og det tar ikke lange tiden før hun lyser opp i en av favorittfargene hennes; rødt.

«Ikke nok med det», fortsetter han, «når jeg kom hjem den dagen, kranglet jeg med søstrene mine, og jeg endte til slutt opp på legekontoret med brukket nese. Den dagen var definitivt en skikkelig dårlig dag for meg.»
«Brukket nese?» kommer det forskrekket fra alle tre samtidig. «Det må jo ha gjort forferdelig vondt.»
«Ja, det var veldig vondt, og jeg blødde mye. Men, nå i ettertid, har vi ledd mye av det som skjedde den gangen.»
Den eldste søsteren hans hadde advart ham om at hun kom til å kaste fiskebolleboksen som stod på kjøkkenet på ham, om han fortsatte å terge henne, så hun mente at han selv hadde bedt om det.
«Ser man nøye etter, ser man arret over her», han peker øverst på nesen, «og at nesen er litt skjev.»

Mathilde husker at hun hadde lagt merke til det da de tilbragte tiden sammen på sykehuset for fem år siden, men hun hadde vært altfor opptatt med tankene sine om datteren til å spørre ham om hva som hadde skjedd.
Ikke at hun ikke brydde seg, men det ble bare sånn.
De unngår å snakke om den som mangler rundt bordet denne kvelden, Håp.

Mathildes foreldre vil svært gjerne mimre litt om de få dagene hun levde, nå som alle er samlet igjen under hyggeligere omstendigheter, men lar hensynsfullt være å ta det opp. Det kan vente.
Kvelden, med god middag og veldig hyggelige samtaler, er uansett så vellykket i deres øyne at dette er nok til å gjøre dem glade og takknemlige i flere dager framover.

Espen er veldig pratsom denne kvelden, og i tillegg til andre skøyerstreker, forteller han også om den gangen han var sammen med en gjeng med større gutter og hadde røkt skolisser. «Vi ønsket å være de kule gutta i gata, og det var grove skolisser fra slagstøvler som gjaldt.»
Nok en gang måtte han le. «Det smakte helt forferdelig, men vi hadde det veldig morsomt der vi satt på rekke og rad på gjerdet vårt med en skolisse hver hengende ut av munnen.»
Alle forestiller seg hvordan dette måtte ha sett ut, og ler godt.
«Slagstøvler uten skolisser så ut til å være den nye moten i nabolaget en stund, og jeg tenker foreldrene våre stusset mer enn en gang når de møtte på nok en eier av lisseløse slagstøvler».
«Jeg kan se det for meg, og når du sier det, mener jeg å huske å ha hørt moren din snakke om mysteriet om disse lissene som forsvant.» Deanne ler.

«Jeg hører du har utdannet deg til elektriker som din far, Espen?» Walter er nysgjerrig på dette, for han har også fagbrev som elektriker. «Ja, jeg har fulgt i min fars fotspor, og jeg tenker jeg starter med firmaet mitt hjemmefra, så tar jeg det som det kommer. Jeg vet du har pensjonert deg, Walter, så jeg regner med det er i orden at jeg tar over markedet her hjemme.»
«Selvfølgelig er det i orden, Espen. Vi kunne ikke fått en bedre mann til dette her i Liljenes. Alle her har stor tro på deg», sier Walter med overbevisning og oppmuntring i stemmen.

Mens de andre rydder av bordet, gjør Deanne klar desserten. Hun satser på at familiefavoritten, saftig gulrotkake, skal sette et smakfullt punktum for denne vellykkede kvelden.

Deanne har et lite håp om at Mathilde og Espen skal finne tonen igjen etter alt det triste de har vært gjennom, og etter kveldens gode stemning å dømme, er hun helt sikker på at hun hadde gjort et riktig valg ved å be Walter invitere Espen hit i kveld. Hun har ikke for vane å blande seg inn i datterens kjærlighetsliv, men hun og Espen passer så godt sammen, og hun skulle ønske de kunne se dette selv.

«Hva med deg, Deanne», spør Espen. «Hva gjør du nå som Mathilde har tatt over butikken?»
«Etter å ha jobbet i blomsterbutikken i nesten 40 år, er jeg takknemlig for late fridager, og jeg nyter dem til fulle. Når jeg sier late dager, mener jeg ikke at jeg ligger på sofaen hele dagen, men at jeg gjør akkurat det jeg selv har lyst til.»

«Det må være deilig med en sånn frihet.»
«Ja, det er fantastisk deilig. Jeg koser meg med alt fra å sitte i en stol og bare nyte stillheten eller lese en god bok, til å være i aktivitet med matlaging, hagearbeid og husarbeid. I tillegg hjelper jeg jo Mathilde i butikken når hun har behov for det. Jeg har null problem med å få dagene til å gå, og det er nesten så jeg skulle ønske de varte litt lenger. I hvert fall noen ganger».
«Det høres ut som fine dager, Deanne».
«Ja», bryter Walter inn. «Det er deilig å ha henne her hjemme helt for seg selv også. Vi får bare håpe at helsa holder, sånn at dagene kan nytes sammen i flere år fremover».
Mathilde og moren ser på hverandre og smiler. Det er godt å høre ham så glad og fornøyd.

«Dette må være den beste gulrotkaken jeg noen gang har spist», utbryter Espen henrykt. «Denne må jeg få oppskriften på, om du da vil dele den med meg, Deanne.»
«Det er klart jeg vil. Men nå må jeg jo innrømme at jeg ble veldig nysgjerrig på om du kan bake. Ikke at jeg ikke tror det er mulig», hun høres ut som hun prøver å ro seg i land.
«Joda, jeg liker å bake. Det blir ikke så mye av den aktiviteten på kjøkkenet mitt, men får jeg en nøyaktig oppskrift å følge, og jeg er sikker på at resultatet blir bra, synes jeg det er morsomt å bake.»
Walter ler. «Jeg er imponert, Espen, for dette har jeg aldri fått til. Bakingen overlater jeg til damene mine, for da er jeg i hvert fall sikker på at det blir vellykket.»

Deanne ser bort på Mathilde som smiler for seg selv. Hun ser litt tankefull ut der hun sitter.
«Nei, nå må jeg komme meg hjem». Mathilde strekker seg så lang hun er.
«Det er mandag i morgen, og Lars kommer med det jeg har bestilt av blomster. Tusen takk for deilig mat og hyggelig selskap».
Selv om kvelden ble mye bedre enn hun først hadde forventet, klarer hun ikke lenger vente med å komme seg hjem til lenestolens lune favn.
De takker hverandre for en kjempefin kveld, alle sammen, og sier god natt.
Deanne er fornøyd. Det har vært en vellykket kveld.

Mathilde har den hyggelige middagen i bakhodet, når hun noen dager senere går på kirkegården for å legge ned friske blomster på datterens grav. Det er nydelig vær og hun sitter på benken og bare nyter det å være tilstede, når hun plutselig hører noen bak seg.
«Takk for sist».
Hun snur seg og får sola i ansiktet. Espen smiler mot henne.

De sitter på benken og snakker i solskinnet. Det hele er veldig idyllisk, med grønne frodige trær rundt dem og solen som varmer så godt. Det er deilig med sommer.
Varmen tar henne flere år tilbake til armkroken hans, hvor hun tilbrakte mange timer. Mathilde tar seg plutselig i å savne det å kunne krype inn i en favnende armkrok, hans armkrok. Nå om dagen tar hun fornøyd til takke med at lenestolen alltid er der for henne.

Hun blir varm i kinnene. For å løsrive seg fra tankene hun nå er på vei inn i, trenger hun en avledning. Det er fem år siden de skilte lag på samme stedet som de nå sitter sammen igjen. «Hvordan har du hatt det i disse fem årene, Espen?»

«Etter at Håp døde, hadde jeg en tung sommer» sier han. «Det var ikke bare sommerferien som var tung, men det at alle rundt meg var bortreist i tillegg. Er man alene, kan sorgen gjøre at ensomheten så uendelig tung. Dette gjorde meg sulten på kontakt med andre som kunne spre litt lys i min tilværelse. Etterhvert, når kameratene mine kom hjem igjen og jeg fikk noen å snakke med, lettet trykket litt, om jeg kan si det sånn. Det er en sorg jeg har lært meg å leve med, for jeg har akseptert at følelsene rundt dette er noe som aldri vil gå over.»

«Akkurat sånn føler jeg det også. Hun er med meg i tankene og i hjertet mitt, så jeg vil aldri glemme eller komme over dette, men jeg har lært meg å leve med det utenkelige som skjedde. Jeg har henne med meg hver dag, og er takknemlig for den lille tiden vi fikk med vår lille rødhårede jente.»

«Ja, er det ikke rart? Havner man i en sånn utenkelig situasjon, og man ikke kan få alt, tar man til slutt til takke med den lille tiden man får utdelt samt minnene.» Han får et drømmende blikk og øynene fylles med tårer.

For å få ham på andre tanker, spør hun lett «Hvor pleier du å reise på ferie?» Hun trenger denne avsporingen, for hun er ikke klar for å snakke mer om fortiden. Tanken på å åpne opp det såret som nå er lukket, skremmer henne, og hun er rett og slett redd for hvordan hun ville reagere i hans nærhet. Trøstesløsheten føles så tung å bære på, og hun ønsker ikke å gi den mer plass i hjertet hennes nå.

«Italia», kommer det kjapt fra Espen. «Italia for alle penga!» Mathilde skvetter litt over å bli dratt tilbake til virkeligheten med en sånn glad entusiasme.
«Jeg elsker maten og menneskene, og jeg blir alltid så glad og varm inni meg når jeg er der. Når jeg er på ferie, er det en blanding av avslapping og trening som gjør den til min perfekte opplevelse.»
«Jeg synes det høres ut som om du drar på treningsleir.»
«Neida, men jeg liker ikke å ligge rolig på en solseng hele ferien, så da bytter jeg på å ligge vannrett i sola og å nyte landskapet fra sykkelsetet med vind i håret…
Han tar en liten pause, og hun ser opp på ham. De bryter de ut i latter.

«Unnskyld,» sier hun. Godt han ikke er hårsår.
«Vel, selv om håret er borte nå, er det ikke så lenge siden jeg kunne si det.»

«Noen av de fineste sykkelturene jeg har vært på, har vært i Italia. Rolige fine turer langs frodige snirkelveier gjennom drueranker og oliventrær. Det burde du prøve en gang, Mathilde.»

Hun kan si seg enig i Italia som ferieland nr. 1, men sykling? «Nei, jeg kan si med en gang at sykling ikke er noe for meg, men jeg lover å tenke på det om jeg noen gang skulle fått et tilbud om en elektrisk sykkel.»
«Jeg har selv vært noen ganger i Italia, men ikke på ferie. Jeg har reist sammen med en venninne for å hjelpe henne med å finne egnede feriehus for utleie til firmaet hennes. Det var ikke av typen glamorøs jentetur, men heller mer av den gode og velgjørende venninneturen. Vi opplevde mye morsomt, interessant og spennende sammen på disse turene.»

Espen blir nysgjerrig, og vil veldig gjerne høre litt om reisene deres.
Mathilde starter med det aller første stedet som de hadde besøkt, Villa Anna Sofia.
«Premieredagen for prosjektet «å finne feriehus verdt å besøke», startet med et besøk til et idyllisk hus som heter Villa Anna Sofia. Det var i hvert fall idyllisk på utsiden…»
«Vi fløy til Pisa, og bilen vi fikk utlevert var en Lanzia Musa, vi skulle altså bruke Musa til å komme oss rundt i Italia med.» Humoren og den smittende latteren hennes er noe han alltid hadde likt, og Espen må le. «Jasså, hvordan gikk det da?», spør han med glimt i øyet.
«Perfekt!», svarer hun og blinker lurt tilbake.

«Det ble en opplevelsesrik og uforglemmelig tur, og jeg sitter igjen med mange gode og ikke minst morsomme minner. Det var akkurat det jeg trengte for å få tankene mine over på andre ting på den tida. Mine arbeidsoppgaver i Italia bestod i å være en ærlig kritiker, gjerne ned til den minste detalj, og sekretær. Du vet,» sier hun, «jeg er jo både ærlig og kritisk, så jeg utførte oppgavene mine med perfeksjon.»

«Etter å ha tatt oss tid til lunsj, fant vi fram til villaen, hvor vi ble møtt av en veldig hyggelig kar. En kanskje litt i overkant overstrømmende og hyggelig kar i blå velurdress. Vi måtte smile til hverandre i et skjult øyeblikk, for denne mannen var tydeligvis lykkelig påvirket av mer enn besøket fra to blondiner fra Norge.»
Mathilde fortsetter å fortelle med iver i stemmen. Dette besøket har tydeligvis gjort inntrykk.

«Vi ble vist rundt i denne flotte villaen og på dens praktfulle eiendom. Villaen var fylt til randen av overdådig stæsj, og mye av det som var der, var ting som jeg ville assosiert med funn fra et loppemarked. Du vet, sånn Chabby Chic-stil, hvor Chic er byttet ut med overflod eller Over Kill om man skulle brukt engelske ord.»
Espen avbryter henne, «Chabby Over Kill, høres ikke ut som en stil jeg ville gått for, selv om jeg har totalt mangel på smak når det kommer til interiøret.»

Mathilde smiler og fortsetter, «Tro meg, det er ikke å anbefale om du er allergisk mot støv i hvert fall.» Espen ser på henne «Ok, støvsamlere er definitivt ikke noe for meg. Dette minner meg på at jeg må få kjøpt meg en støvsuger.»

Mathilde smiler fortsatt. «Etter omvisningen, hvor jeg gikk bak Maria og eieren for å observere, lytte og notere etter beste evne, ble vi innlosjerte på rommene våre. Vi fikk hvert vårt rom med en dør mellom. Maria fikk rommet hvor det ble sagt at Anna Sofia skal gå igjen. Det var ikke akkurat noe hun ble overlykkelig for, og hun spurte derfor pent på om hun kunne få den ene av de to sengene inne på rommet jeg hadde blitt henvist til.»

«Den natten sov vi nesten ikke i det hele tatt. Det var glippe under dørene, noe som resulterte i at det var veldig lytt der. I tillegg lot eieren musikken stå på nede i første etasje. Dette er noe han pleier å gjøre for stemningen sin skyld. For vår del kunne stemningen vært mye bedre om vi ikke hadde blitt fortalt om gjenferdet på rommet ved siden av og spøkelsesmusikken som kom nedenfra». Mathilde rister på hodet. «Vi sørget for at døren var lukket og låst, og jeg angret hele natten igjennom på at jeg ikke hadde tatt med meg ørepropper.»

Espen drømmer seg vekk sammen med henne, og han kjenner at han kan sitte i timevis og høre på henne fortelle. Nå skulle han ønske at tiden ikke gikk så fort, for det var lenge siden han hadde følt sånn trivsel i andres selskap og samtidig ledd så godt og så mye. Når han fikk tilbudet om å ta over barndomshjemmet, var han i tvil om det var en god idé. Nå er han ikke i tvil lenger. Han angrer slett ikke på at han har kommet tilbake til Liljenes.

Etter å ha fortalt om vannet fra dusjen som rant fra badet, gjennom soverommet og under døren for så å ende ute i gangen, pluss kjeksen og teen til frokost sammen med den eksentriske eieren, avslutter hun historien sin med «Vi var definitivt enige om at ting bare kunne gå en vei etter det besøket. Nemlig oppover.»

Espen kan ikke annet enn å innrømme at han ville følt det på akkurat samme måte etter å ha hørt denne historien.

Begge var blitt sultne, og fordi ingen av dem ønsker å avslutte dagen enda, blir de enige om å fortsette den hyggelige ettermiddagen med en burger på den lokale restauranten som er kjent for sin veldig gode mat.
Når hun er her, pleier ikke Mathilde å spare på kaloriene, og satser heller på å tilbringe litt tid i en smakfull himmel med favorittburgeren som har cheddarost både inni og oppå. Espen lar seg overbevise over hennes burgerentusiasme, og bestiller det samme.
Maten kommer på bordet og Mathilde kjenner vannet piple fram i munnen.
Hun gleder seg til å sette tennene i burgeren, men stopper like i det hun skal til å kaste seg over den. Hun ser opp og rett inn i de blå smilende øynene hans. Hun tar seg sammen og spiser pent, i hvert fall så pent det lar seg gjøre når man spiser med hendene. Burgerpent.

All snakk om Italia hadde vekket lysten på et glass Prosecco, lykkebobler i glass, og hun bestiller dette pluss et glass vann. Begge kan gå hjem, så Espen bestiller seg et glass øl.

Espen har lyst til å høre mer om hennes turer til Italia sammen med Maria.
«Har du en annen god historie fra turene deres?»
Mathilde har mange historier på lager, og hun lar seg ikke be to ganger.

Det må bli historien om stedet som lå like ved en kirkegård, selv om hun vet at denne historien nok ikke vil gjøre henne til noe glansbilde etter at den har sett dagens lys.

«Det var en sånn kirkegård hvor man er begravd over bakken», begynner hun med litt mørkere og tilgjort stemme, sånn for å sette et skummelt preg på stemningen.

«Vi ankom stedet utpå ettermiddagen. Det var et helt nytt sted og det var ikke lenge før det skulle åpnes for feriegjester. Vi ble tatt imot av en meget hyggelig dame som viste oss rundt. Igjen gikk jeg et skritt bak, og tok notater.»

Han avbryter «Men, var dette en villa?»

«Nei», fortsetter hun, «i motsetning til den forrige historien, var dette var en stor eiendom med mange leiligheter, mer en resort. Alt var nytt og delikat, så denne eiendommen falt godt i smak både hos Maria og meg. Da omvisningen var overstått fikk vi hver vår nøkkel til hver vår leilighet.»

«Det må jeg si, hver deres leilighet må jo ha vært luksus når man tilbringer det meste av tiden i løpet av en hel uke sammen.»
«Ja, vi kan jo si det, men hyggelig var det ikke. Ikke for meg som tidligere på kvelden hadde lagt merke til denne kirkegården i nærheten, og som plutselig og av en ukjent grunn ble mørkeredd.»
«Du har ikke vært mørkeredd før?»
«Nei, aldri, verken før eller etter. Det hadde nok litt med at vi var helt alene på denne store resorten, og mye med den tidligere nevnte kirkegården. Den natten hadde jeg to kniver på nattbordet.»
«Ok. Var ikke det litt vel overdrevet? Følte du deg tryggere med dem der, da?»
«Trygg var vel kanskje ikke rette ordet, for rett før jeg sovnet, måtte jeg jo selvfølgelig tenke på at disse like godt kunne brukes mot meg, og dermed fikk jeg ikke sove. Ikke turte jeg å stå opp for å legge dem tilbake heller, så det ble en lite uthvilt reisepartner Maria hadde med seg videre på tur.
Selv om det ikke var morsomt der og da, har vi ledd mye av meg i ettertid. Om det utenkelige skulle skje, og noen av kirkegårdens beboere hadde kommet for å ta oss, ville uansett ikke en kniv ha hjulpet meg.»

Espen lar seg rive med av disse fortellingene hennes. Hun lever seg sånn inn i historiene, noe som selvfølgelig ikke er så rart, siden de er selvopplevde. En sånn type feriereise hadde han aldri vært på. Selv om det for henne ikke egentlig var ferie, har hun vært med på disse turene for å hjelpe venninnen hennes til å gjøre andres ferie til en unik og fantastisk opplevelse.

«Det hørtes veldig slitsomt ut med flere nye steder hver dag».
«Joda, men det merket vi ikke noe til før vi satt på flyet hjemover. Vi var flinke til å ta pauser i form av gode lunsjer og middager som man jo finner overalt i Italia, og vi var i tillegg påpasselige med å komme oss tidlig i seng hver dag. Dette var en fantastisk opplevelse jeg nå i ettertid ikke ville vært foruten.»

Praten dem imellom går veldig lett mens de spiser, men rusleturen hjemover blir trasket i stillhet. Espen følger henne til trappa utenfor butikken. «Dette var veldig hyggelig», sier han. «Kan vi møtes igjen?»
«Ja, gjerne det», sier Mathilde. Ikke bare har hun lyst til å treffe ham igjen, hun øyner et lite håp om å få hjelp av noen sterke armer til å rydde i kjelleren som venter på å få luftet seg.

«Jeg tenkte å bruke førstkommende helg til å rydde i kjelleren. Kanskje du har lyst til å bidra med litt hjelp i den avdelingen?» Det føles helt naturlig å spørre ham om dette.

Selv om han hadde håpet de kunne treffes før det, sier han ja til å hjelpe henne. Å treffe henne i løpet av uken, vil uansett raskt kunne løse seg ved at han plutselig har behov for en blomst i huset sitt.

«Flott, det har jeg veldig lyst til», sier han med høyere stemme enn han noen gang hadde trodd han hadde. Mulig hun tolker det dithen at han er dårlig på å lyve og egentlig ikke har lyst til å bruke helgen på sjauing, men det var nok heller skuffelsen av en uendelig lang ventetid fram til helgen som skinner igjennom og utløser det lyse stemmeleiet hans.
De gir hverandre en klem, og avtaler å møtes fredag kveld for første omgang av ryddingen.

Mathilde låser seg inn i butikken som også er eneste inngangen hun har til leiligheten. Hun smiler for seg selv. Hun gleder seg allerede til fredag.
Mulig hun skulle ha bedt ham inn eller invitert ham hit før fredagen, men hun vil ikke virke for pågående heller.

Året er 1988.

«Faen, hvorfor gjør du ikke som jeg sier! Få opp farta!» Han tar et skritt bakover, bare sånn for å få bedre oversikt over situasjonen. «Opp med farta, sier jeg!»
Gullsmeden står helt stille. Han er kritthvit i ansiktet, pupillene er utvidet og han stirrer på Birger som står der med en finlandshette trukket nedover ansiktet, og peker på ham med en pistol. Han leer ikke en finger. Den eneste bevegelsen fra mannen, er den mørke flekken langs låret på buksen som stadig blir større og større.
Birger blir stående et par sekunder før han skjønner at denne mannen absolutt ikke er av det sterke kalibret, og så skvetter han til når gullsmeden plutselig begynner å vifte med armene mot ham. Han ser helt forvirret ut.
Birger roper en gang til «Neimen, se å få opp farta da mann. Gi oss de diamantene!»
Han kjenner stresset trenge på.

«Du!», han henvender seg til damen med høysåtehåret, den utringede toppen og det korte skjørtet som står der med redsel i øynene og med hendene hevet. «Putt diamantene oppi denne posen med en gang!»

Trygve, kompanjongen til Birger, som tydeligvis ikke har annet en beundrende øyne for denne veldreide damen, slenger en svart velurpose på disken til henne.
«Vær så snill å skynde deg», nesten hvisker han til henne.
Hviskingen til Trygve gir balanse og ro i rommet. Det er i hvert fall noe han selv er overbevist om, for ropingen til Birger synes han ikke noe om.

Damen som de av navneskiltet kan se heter Flora, putter diamantene de er ute etter, kjapt nedi posen og slenger den tilbake til Trygve.
«Her!» skriker hun høyt. Hun høres sint ut, men det forskremte blikket hennes røper henne. Det er nok heller adrenalinet som har skrudd opp volumet på stemmen hennes.

Det virker som om ropet hennes har vekket gullsmeden til live igjen, for nå begynner han å rope og kjefte på Birger og Trygve. Inntil da, har Birger følt at han har hatt noenlunde kontroll på situasjonen. Ikke at å rane en gullsmed er noe han pleier å gjøre, og selv om han måtte heve stemmen uten å få fram noen reaksjon fra gullsmeden, har skuldrene vært senket.
Nå derimot, etter å ha kommet til live igjen, begynner gullsmeden å rope til dem.
«Dere stjeler fra meg!» Birger himler med øynene. Som om det ikke var klart nok? Måtte det liksom en bekreftelse til? «Ja, du har helt rett, men nå er det våre diamanter!»
Birger ser mot posen som Trygve nå holder trygt i hendene.

Gullsmeden øyner en mulighet idet Birger slipper ham med blikket sitt, og han gjør et byks mot ham. Uheldigvis for gullsmeden, er Birger rask i reaksjonen og dermed også kjapp på avtrekkeren. Han skyter gullsmeden i brystet.
Trygve ser forskrekket på Birger. «Hva faen er det du gjør?», hører han ham rope. «Drap var ikke en del av avtalen! Hører du!»

Birger hører Trygve rope som om han var langt unna, smellet er øredøvende og vil tiltrekke seg oppmerksomhet, noe som igjen vil bety flere vitner, og det ganske raskt. Han ser gullsmeden ta seg til brystet, sende ham et tomt blikk for så å falle om. Alt skjer som i sakte film.
Gullsmeden har fått nok en flekk som vokser seg større på klærne sine, men denne gangen gjør ikke flekken skjorta bare mørkere, den farger skjorta blodrød på brystet.

Birger og Trygve hadde spanet på flere gullsmeder før de bestemte seg for å slå til mot denne. Det var flere grunner til dette. Den ligger litt avsides til, i tillegg til å ligge flere mil unna Villvika, hvor de kommer fra. De er derfor sikre på at de ikke vil risikere å bli gjenkjent av noen. Butikken ligger ikke langt unna et skogholt, og her har de parkert bilen for at den ikke skal bli satt i sammenheng med ranet. Butikkens bakdør leder ut til en grusvei som igjen leder mot bilen. Alt så ut til å ligge til rette for et ran av typen kjapt inn og kjapt ut, og når de så at butikken enda ikke hadde fått installert overvåkingskamera, ble avgjørelsen enkel å ta. Denne gullsmeden skulle bli redningen deres.

Det er ikke bare smellet fra pistolen som tiltrekker seg oppmerksomhet lenger. Nå har Flora begynt å hyle av sine lungers fulle kraft, og Birger og Trygve tar bena fatt og løper alt de orker mot bilen, uten å se seg tilbake.

Hjemturen er godt planlagt. De skal kjøre en stor omvei, og denne skal de bruke et par dager på. Dette i tilfelle de ville bli nødt til å riste av seg eventuelle personer som lever på den riktige siden av loven, i motsetning til dem.
De kjører en hel time i stillhet.
«Dette gikk ikke helt som planlagt», det er Birger som brøyter stillheten først.
Trygve sender ham et drepende blikk. «Nei, og det er det du som skal ta ansvaret for.»
Birger tar hintet, og de kjører enda noen timer i stillhet.

Nok en gang er det Birger som bryter stillheten. «Vi trenger bensin. Jeg stopper her borte. Trenger du noe?»
Trygve er stille. Han sier ikke ett eneste ord.
Mens Birger fyller bensin på bilen, går Trygve bak bensinstasjonen for å lette på trykket, noe som han gjør på flere måter enn bare å tisse. «Faen! Faen! Faen!» kan man så vidt høre fra baksiden hvor Trygve står. Han har også behov for å slippe ut litt aggresjon.

Birger kjenner seg usikker på hvordan han skal takle denne dramatiske situasjonen.
Da han ba Trygve om å bli med på ranet, var han sikker på at han var den rette mannen å ha med. Han visste at det måtte en «sterk mage» til for å gjennomføre et ran. Men et drap er det ikke alle som har sterk nok mage til å gjennomføre, og etter Trygves reaksjon er han ikke lenger sikker på at han har gjort verken det ene eller andre riktige valget i dag. Kanskje Trygve bare vil trenge noen timer til for å klare å roe seg igjen. Selv om det innebærer en risiko å ha med en kar på randen av bristepunktet, bestemmer han seg for å være tålmodig, og gi ham den tiden han trenger, men bare til de kommer hjem igjen.

Birger betaler for bensinen og kjøper med seg noen brus og sjokolader. Kanskje litt sukker i kroppen vil få Trygve inn på andre tanker.
Da mørket senker seg, kommer de fram til det første planlagte overnattingsstedet. Et hotell i fjellheimen. De har gjort reservasjonene på forhånd, og etter å i taushet ha sjekket inn på hvert sitt rom, går Birger ned i baren.
De trenger begge avstand fra hverandre, så han inviterer ikke Trygve med seg ned. I og med at det er Birger som har kommet med idéen om ranet, føler han også at det er han som skal ha ansvaret for diamantene. Disse har han plassert i safen på rommet, og han er ganske så trygg på at de vil ligge der til han kommer tilbake, for dette stedet er ikke av det mest besøkte, for å si det sånn.

Birger legger raskt merke til en dame som sitter ved bardisken når han kom inn i baren. Blikkfanget har langt svart hår med krøller, og de trange klærne overlater ingenting til fantasien. Etter å ha fått ølet sitt, hever han glasset mot henne og former ordet «skål» med munnen. Noe ved ham må ha fristet, for hun skåler tilbake, før hun reiser seg og kommer mot ham med en gange som kan få hver hake i baren til å falle i gulvet.

Birger blinker ikke med øynene, mens han nyter synet av henne, samtidig som han må forsikre seg om at det er øl som renner nedover haken, og ikke sikkel. Han kan jo ikke virke altfor desperat heller.
De setter seg tilbaketrukket i den dunkleste og stilleste delen av baren.
Store tunge skinnstoler gir dem også litt mer privatliv i hjørnet der de sitter.
«Jeg var redd jeg skulle bli nødt til å tilbringe nok en kveld alene i baren, så jeg må innrømme at jeg ble veldig glad da du dukket opp».
«Etter en slitsom dag, var det deilig å komme hit til synet av en slående vakker kvinne i kveld».
Han føler han har levert en ganske bra replikk, spesielt når han får to flotte dådyrøyne rettet mot seg.

Birger bestiller en flaske vin til Iris, som hun heter, og seg selv.
Samtaleemnene er for det meste overfladiske for hans del. Han kan jo ikke la seg rive med, og risikere at han plutselig sitter og plaprer i vei om hvorfor han egentlig er her.

Iris kan fortelle at hun er der på helgetur påspandert av sjefene sine. De hadde hatt mye å gjøre i en periode, og siden det aldri er nei i hennes munn når det er behov for ekstra hjelp, viste de henne sin takknemlighet ved å gi henne denne turen.
«At jeg skulle treffe sånt hyggelig selskap, måtte jo bare være å anse som en bonus», nærmest snøvler hun over stearinlyset på bordet.
Hun er mer av den fascinerende typen, enn den elegante, og Birger er fascinert.
Alt han får med seg, er at det aldri er et nei å få fra hennes munn, og han blir lengtende i blikket. Selv om hun har drukket nesten hele vinflasken alene, merker Iris forandringen i blikkene han sender henne, og sier plutselig «Jeg går kommando». «Hæ?» kommer det spørrende fra Birger.
«Kommando? Hva mener du med det?»
Iris ler. Den magiske stemningen blir brutt av latteren som følger, men etter å ha fått forklart ham at det betyr at hun går uten truse, får han mest lyst til å krype mot henne under bordet, spre beina hennes fra hverandre og hilse på. Han er ingen mester i å forføre, men det viser seg raskt at hun ikke er vanskelig å be.

Vinflasken er tømt og han har fått telefonnummeret hennes.
De blir enige om å trekke frisk luft, og med en gang de kommer utenfor, hopper hun på ham. «Er det mulig at det finnes noen som er mer utsultet enn ham?»

Det blir ikke tid til å finne seg noe avskjermet sted. Her er det bare å trå til og hjelpe kvinnen i nød før denne muligheten forsvinner. Mulig han drømmer, men å klype seg i armen er ikke noe alternativ nå. Her gjelder det å smi mens jernet er varmt.

Iris har allerede dratt ned glidelåsen på buksen hans, og hånden er godt plassert rundt hardheten hans. Iveren hennes smitter over på ham, og han presser henne opp mot veggen de står ved. Iris drar opp skjørtet sitt, og hjelper ham med å finne veien inn i varmen hennes. At de er godt synlig for eventuelle forbipasserende er det ingen av dem som tenker på.

Seansen varer ikke lenge. Ingen av dem har vært sammen med noen på denne måten på lenge, og dette, sammen med spenningen av å være ute i det fri, gjør at det ikke tar lange tiden før de begge er i mål.
De retter på klærne sine og tar seg hver sin røyk, før de takker pent for samværet og går hvert til sitt. «Ring meg!», roper hun etter ham, og han gir henne tommelen opp til svar.

Birger finner roen med en gang hodet treffer hodeputen. Han har fått ro i sjelen, og Iris viste seg å være oasen. Dette var noe han sårt trengte akkurat nå.

Etter planen, skal de kjøre videre klokken åtte neste morgen, men fordi frokosten ikke starter før da, har de flyttet tidspunktet for avreisen til klokken ni. Dette var den eneste samtalen som hadde blitt utvekslet dem imellom i går kveld.
Birger sitter allerede ved frokostbordet når Trygve kommer inn. Han forsyner seg grådig av utvalget, og setter seg ned sammen med Birger.

«Sovet godt?» Birger prøver seg fram for å se hvordan humøret hans er.
«Det er ikke så lett å få sove når sulten gnager og synet av en døende gullsmed hjemsøker deg på netthinnen, så svaret er nei, jeg har ikke sovet godt.»
Birger synes nesten litt synd på Trygve. Det var hans feil at han led seg gjennom kvelden og natten i går, men Trygve visste at det innebar en viss risiko å være med på ranet da han takket ja, så Birger lar seg ikke overmanne av empatien som prøver å nå til overflaten.

Etter tre kaffekopper og en god frokost, går de for å sjekke ut. Det lille de har med seg av pikkpakk, er allerede båret ut i bilen.
På vei mot resepsjonen, griper Trygve brått og hardt om armen til Birger.
«Hvor er diamantene?»
«Hysj! Kunne du kanskje være litt mer diskret? Jeg har dem i bukselomma mi, ingen fare.»

Trygve ser spørrende på Birger som plutselig får et veldig stivt og påklistret smil om munnen. Blikket hans leter febrilsk etter en mulighet til å slippe unna. «Halloooo!» Trygve snur seg i retning Birgers blikk, og ser en smekker og blid dame komme vinkende mot dem. Hun takker for i går, og Birger ser et øyeblikk ganske så brydd ut.
«Selv takk», sier han, og på stemmen å tyde, tenker Trygve det er best å ikke si noe. Etter utsjekk, følger hun dem ut. «Kan vi få noen til å ta et bilde av oss før dere drar? Et lite minne om en veldig hyggelig helg.»

Bildet blir tatt av alle tre samlet foran Birgers bil. De takker hverandre nok en gang for gårsdagen, og hun står på parkeringsplassen og vinker dem videre når de kjører avgårde.

Ferden videre går med til mer surmuling fra Trygve, og Birger begynner å bli lei. Planen var å overnatte et sted til før de skulle kjøre hjem, men nå er Birger usikker på om han i det hele tatt vil holde ut dette en dag til. I tillegg har han fått bange anelser rundt bildet de hadde latt Iris ta av dem sammen med henne og bilen. Hva om noen har sett den under ranet, og så sitter hun der med et bildebevis? Han lar være å tenke dette høyt.

Birger skrur på radioen for å høre på nyhetene. «Vi setter over til vår utsendte mann i Løkstad, hvor et diamantkupp ble gjennomført på den mest brutale måten man kan tenke seg. To maskerte menn kom seg unna med diamanter av foreløpig ukjent verdi, etter å ha skutt ned og drept eieren av gullsmedbutikken. Ranerne ble sett løpende mot et skogholt, men etter dette er det ikke gjort noen sikre observasjoner av disse mennene som er å anse som farlige», lyder det fra radioen.
«Hører du, Trygve. Vi har ingenting å være nervøse for. Holder vi tett om dette og venter en stund med å selge diamantene til alt har roet seg, vil vi kunne se fram til å leve grevens glade dager i mange år fremover. Hva sier du?»
Trygve blir litt lettere til sinns. Det føles godt å få bekreftet at det ikke er noen som leter etter dem. «Joda», sier han med litt mildere stemme enn han har hatt det siste døgnet. «Det blir kanskje bra til slutt.» Han sukker.

Da de kommer hjem, har Trygve enda ikke klart å roe seg helt, og Birger trenger å komme seg vekk før han gjør noe han vil angre på.
Han ringer Iris som selv akkurat har kommet hjem, og han lar seg ikke be to ganger når hun ønsker ham velkommen hjem til seg.

Etter at Mathilde kommer hjem på kvelden, fyrer hun litt i peisen. Ikke fordi det er kaldt, men rett og slett for kosens skyld. Hun har litt vin igjen i flasken i kjøleskapet, og godstolen står der med vidåpne lenestolarmer og ønske henne velkommen hjem. Hun er mett etter den gode hamburgeren og føler seg mer lykkelig og tilfreds enn hun har gjort på lenge.

Ettermiddagen og kvelden har gjort stort inntrykk. Et godt inntrykk. Nå sitter hun godt tilbakelent i stolens trygge favn og bare nyter siste rest av kvelden, før hun til slutt innser at det kan være lurt å lytte til kroppens innstendige ønske om å komme seg til sengs.

Midt på natten og i den søteste drøm, våkner hun med et rykk. Hva var det? Hadde hun hørt noen utenfor? Mathilde lytter. Etter en stund i stummende mørke og uten å høre noen flere lyder, om hun da i det hele tatt hadde hørt noen i første omgang, lar hun søvnen innhente henne igjen.

Hun våkner som vanlig 5 minutter før vekkerklokken ringer, står opp og rusler inn på badet. Mathilde har fortsatt nattens lydmysterium i bakhodet, og liker ikke helt tanken på at det kan ha vært noen med onde hensikter utenfor mens hun lå uvitende og sov, eller kanskje det er historien fra kirkegården som har vekket noe i hennes indre. Hun trekker litt på smilebåndet over sin egen håpløshet. «Det er sånne tanker noen med fri fantasi toppet med litt krisemaksimering må slite med.»

Mathilde føler for å høre på en sang som alltid får henne i godt humør. Om det så er etter å ha brukt 15 minutter på å skrape bilen fri for is eller bare for å danse løs hjemme alene i bare trusa. Denne sangen får henne alltid i water igjen.
Hun finner fram mobilen og søker opp sangen mens hun ordner seg på badet. Snart kan man ikke høre annet enn «Hands up» i hele andre etasje i huset.

Hands up, baby, hands up,
Gimme your heart, gimme, gimme your heart
Gimme gimme
Hands up, baby, hands up,
Gimme your heart, gimme, gimme
All your love,
All your love.

Angel face, I love your smile,
Love your ways, I like your style.
What can I do to get closer to you?
Don’t think twice or count to ten.
Don’t take advice, don’t ask me when.
Just come my way, simply kiss me and say…

«Dette minner vel kanskje litt mye om hvordan jeg følte det i går kveld», tenker hun mens hun danser seg bortover for å finne klær til å ha på seg i dag. Hun rødmer når hun tenker på at det var et øyeblikk i går, hvor hun skulle ønske han hadde kysset henne. Mathilde kjenner seg nesten litt yr.

Som vanlig faller valget på noe svart. Svart bluse og svart bukse. Jord og annet skitt vises ikke så godt på svart. Selv om hun også bruker forkle, finner skitne hender veien til andre tøydeler for å tørke seg. Det er derfor enklere å se ren og pen ut i svart, og litt presentabel må man da kunne klare å være.

Frokosten inntar hun ved kjøkkenbenken. Det er ikke lenge før blomstene hun har bestilt vil bli levert, så hun har ikke tid til å sette seg så veldig godt til rette. Etter å ha pusset tennene, er hun klar for mandagens oppgaver i butikken, og den nye uken som venter.

Mathilde låser opp døra og bærer ut blomstene som skal stå utenfor. Det ser ut som om det skal bli nok en deilig sommerdag. Når margerittene, pelargoniaen, stemorsblomstene og hortensiaen er på plass og gjør fasaden fargerik og innbydende, får hun telefon fra bilen som er på vei.

«Hei Mathilde, ville bare si at jeg er ca. 30 minutter unna. Du har vel ikke glemt å sette på kaffe til meg?»

«Velkommen skal du være, Lars. Kaffen er klar til du kommer. Jeg glemmer ikke sånt, vet du!»

Mathilde går på bakrommet for å sette på kaffen og finne fram vasene hun har tømt og rengjort før Lars kommer med ny og frisk forsyning av blomster. Bakrommet var kjøkkenet i dette huset før de gjorde om første etasje til butikk. Her har de nesten ikke endret på noe, for dette rommet er perfekt til rengjøring av vaser, snitting samt oppbevaring av diverse materialer og ting som hun trenger til å lage dekorasjoner og sorgbinderi, og som enkelt lar seg stable. Store benkeplater, vask, komfyr og skap med hyller og skuffer fungerer godt til dette formålet. Dørene på skapene er fjernet for lettere å finne fram, eller er det fordi hun lettere skal kunne ha oversikten over rotet som det nå har blitt litt for mye av.

I en travel hverdag, er det så enkelt å bare sette ting til side, for det kan jo komme til nytte en annen dag. Det er sjelden eller aldri at det har skjedd, og beviset har hun nå foran seg. Nå skjønner hun hvordan foreldrene har fått til å fylle kjelleren gjennom alle disse årene.

«Kanskje jeg rett og slett bare skal sette i gang med rydde her også?» Hun trenger ikke tenke lenge på dette før svaret gir seg selv, for når hun skal finne fram kaffe og filter, må hun grave langt inn i skapet før hun finner det hun trenger.

«Hva i all verden skjedde?» mumler hun til seg selv mens hun ser over rotet som plutselig har dukket opp til overflaten. Hun rister på hodet og sukker oppgitt over seg selv. Mens kaffen gjør seg selv, og hun forbereder snittblomstenes ankomst, ser hun over det skapet hun nesten aldri bruker. Skapet er for så vidt i bruk, men mer som lagringsplass av ting hun ikke vet hvor hun skulle gjøre av. Et fint skap å ha, men bare til det begynner å renne over.

Hun trenger ikke å være tilstede inne i butikken for å følge med om noen kommer innom, for bjella sladrer når noen går i døra, og siden den enda ikke har gitt lyd fra seg, blir hun på bakrommet for å sette i gang.

«Nå må jeg skjerpe meg, så jeg ikke ender opp med enda flere ryddeprosjekter.»

Mathilde drar ut flere gamle kassaruller. Mulig de er fra den tiden butikken åpnet for snart 40 år siden, for de er gule og helt ubrukelige. Her er det ingen vits i å vente med å dra fram søppelbøtta.

«Gamle kopper med slitte og rustne kniver er det visst også nok av i dette skapet, og hva i all verden skal man ta vare på ødelagte lyspærer for? Ingen vits i bortforklare dette med «kjekt å ha»…»

Med yrket som blomsterdekoratør følger skitne, sprukne og ru hender, og såre hender er en del av hverdagen hennes. Mathilde holder hendene sine opp foran seg, og ser på de ru fingrene med korte negler. De er allerede skitne etter å ha gravd inni skapet som ikke har vært rengjort på mange år. Pene hender og lange negler er ikke noe hun er kjent for å ha. Ønsker hun seg det, må hun først finne seg en annen jobb, og det kommer ikke på tale. Hun setter pris på å kunne skape og dele glede med sine flotte kreasjoner, og dette gjør at hun trives veldig godt i jobben. Hun er stolt bærer av beviset om at hun ikke er redd for å ta i et tak.

Halvveis inn i skapet, og en full søppelbøtte senere, hører hun bilen parkere utenfor.

Lars kommer inn med favnen full av fargerike blomster. «Hei!», roper han. «Jeg legger dem fra meg her på disken mens jeg henter resten.»

«Det går fint», kommer det fra bakrommet. «Jeg kommer straks med kaffen din. Den har du fortjent! Jeg har også bakt, så det er bare å glede seg. Disse bollene med cookiedeig i svingene er himmelsk gode. Min egen oppfinnelse som jeg ikke legger skjul på at jeg er veldig fornøyd med. Du må smake!»

Lars er vant med å få servert noe godt til kaffen når han er innom. Spesielt på mandagene, for da har hun hatt tid til å svinge seg på kjøkkenet i løpet av helgen, men kaker og bakst serveres gjerne også i helgene.

«Jeg setter veldig stor pris på å få være en del av smakspanelet ditt», sier Lars, «og disse ser veldig gode ut. Jeg gleder meg.»

Etter å ha plassert snittblomstene i bøtter med vann, tar de kaffen med seg og setter seg ned ved langbordet som står midt i butikken, for å slå av en liten prat. Da hun tok over butikken, var ønsket hennes å skape et samlingspunkt hvor de som ønsket det, kunne komme innom for en prat, noe godt å bite i og en kopp kaffe. Dette prosjektet må sies å ha vært veldig vellykket, ikke bare for det sosiale her i Liljenes, men også for omsetningen hennes.

«Jeg skjønner det av bestillingen at salget har blomstret litt opp igjen i sommer.» Begge ler med munnen full av cookiesnurr.
Mandagsmorgnene er alltid like morsomme når han er innom, og dette er en god start på uken som de begge setter pris på.

Mathilde vet så inderlig godt at han egentlig ikke har tid til å ta seg pause hos henne i det hele tatt, for det er flere som venter levering i dag, og derfor setter hun ekstra pris på at har tar han seg tid til disse minuttene.

Lars takker for kaffen og den kjempegode baksten, og går ut i bilen for å kjøre videre.
«Takk for oppskriften på bollecookiene dine. Kona mi setter alltid pris på de nye oppskriftene jeg har med fra deg, og jeg tenker disse vil bli populære hjemme hos oss.» Han roper ut av vinduet fra bilen før han kjører avgårde. Mathilde vinker etter den store bilen idet den kjører ut mot nye besøk.

Tilbake på bakrommet, er hun i full gang med å rense og snitte blomstene før hun setter dem i de allerede rengjorte vasene. Deretter plasserer hun dem på kjølerommet, hvor de holder seg mye bedre enn i romtemperatur.

De skulle nok ha banket i bordet da de snakket om at salget hadde blomstret, for det har ikke kommet en eneste kunde enda. Blikket hennes faller på koppene med rustne kniver, og hun tømmer dem utover benken. I den ene koppen er det en gullfarget nøkkel. Nøkkelen ser ikke ut som om den hører til noen av dørene her i huset i hvert fall. Hun har vel og merke pusset opp i andre etasje, og i den forbindelse er også dørene byttet ut, men dette er ikke en dørnøkkel, det er hun sikker på. Foruten nøkkelen som hun synes er ganske så fin og dekorativ, kaster hun alt i søpla. De skitne koppene også, selv om de sikkert bare kan vaskes. Tanken på å drikke kaffe av disse byr henne imot, og derfor blir skjebnen deres avgjort på et blunk.

Bjella i døra varsler at det kommer noen inn i butikken. Mathilde slipper nøkkelen hun har funnet ned i skuffen med de andre nøklene foreldrene, av uvisse årsaker, har tatt vare på opp gjennom årene, og går ut for å ønske velkommen.

Fredagen står hun tidlig opp. Uka har gått veldig fort, og som vanlig hadde hun mest å gjøre i går, da med tanke på leveringer før helgen, men i dag skal hun lage det meste til helgens bryllup. Alle blomstene skal være i hvitt, og brudeparet ønsker seg nesten bare roser.

Lars hadde tatt seg en ekstra tur til henne på onsdagen for å levere resten av det som trengtes av blomster til bryllupet. Rosene og peonene hadde hun allerede fått levert på mandagen, dette fordi de skal få muligheten til å springe ut og vise seg på sitt vakreste på brudeparets fineste dag.

Mathilde har rykte på seg for å være både kreativ og flink, og alle stoler på smaken hennes. Blomstene har hun derfor fått frie tøyler med, innenfor visse gitte rammer. Sånne bestillinger liker hun. Frie tøyler gir rom for å kunne leke seg litt, noe som igjen kan gi inspirasjon til nye kreasjoner.

Etter at leveransene var unnagjorte i går kveld, rakk Mathilde så vidt å begynne med det viktigste på listen i går kveld, brudebuketten, før hun tok kvelden.

For at hun skal få tid til å lage alt i dag, har hun avtalt med moren at hun skal komme for å hjelpe til. Mens Mathilde spiser frokosten, låser moren seg inn nede. Vant som hun er med det som må gjøres i stand før butikken åpner, setter hun bare i gang etter å ha meldt sin ankomst opp til Mathilde i andre etasje.

«Hallooo! Nå er jeg her, så du kan bare ta deg tid å tygge maten ordentlig!»
Mathilde kan nesten høre henne le for seg selv der nede, for moren vet så altfor godt at når hun er stresset, hender det at hun enten hopper over maten eller ender opp med å sluke den. Ingen av dem er gode alternativer om man ikke ønsker en mage som forstyrrer arbeidet i løpet av dagen. Nå hadde hun fått muligheten til å nyte maten, og det tilbudet ønsket hun hjertelig velkommen. «Så deilig.»

Mathilde senker skuldrene, og lar den kjente og gode følelsen av å være i trygge hender fylle hele kroppen. «Tusen takk!», roper hun takknemlig tilbake.

Etter å ha latt en heller stresset frokost gå over til en rolig og nesten litt salig stund, går hun ned til moren med senkede skuldre. Det vil bli en fin fredag, det er hun helt sikker på.

«Hva har skjedd? Har du ikke sovet i natt?» Moren er engstelig fordi hun ser så sliten og dratt ut.

Neida, mamma, jeg klarte nok en gang å sovne i lenestolen i går kveld. Jeg våknet midt på natten og måtte slite meg opp i halvsøvne for å komme meg i seng.»

«Du må slutte med denne selvpiningen, Mathilde.»

«Ja, jeg skulle ønske jeg klarte det, men det er jo så deilig å slumre i godstolen.»

Bruden ønsker en enkel rund bukett med roser, og fordi alle blomstene i bryllupet er hvite, skal brudebuketten skille seg litt ut ved å være i fargene lys rosa og fersken i tillegg til hvitt. Mathilde foreslo også for bruden å ha i peoner i buketten, og hun lot seg rive med når Mathilde tegnet og forklarte  hvordan buketten ville bli seende ut.
Den stramme runde formen som bruden ønsker, blir mer avslappet og levende, men fortsatt rund, når hun bruker rosene i forskjellige stadier i alt fra knopper til den litt mer utsprungne utgaven, samt helt utsprungne roser og peoner. De utsprungne blomstene er med på å skape luft i en ellers så tettpakket og stram form.
Buketten blir akkurat så fin som Mathilde har forestilt seg, og hun er strålende fornøyd med den. Når Deanne kommer inn på bakrommet med et beundrende blikk, får hun bekreftet at det er flere som synes akkurat det samme som henne.
«Den er en drøm!» utbryter moren henført. «Når jeg ser det du lager, tillater jeg meg selv å tro at jeg har hatt en finger med i spillet for din kreativitet. Jeg må ha vært en god læremester og et godt forbilde for deg, Mathilde.» Moren har tårer i øynene.

«Ja, mamma, du har lært meg mye av det jeg kan», sier Mathilde, like rørt. De gir hverandre en god klem.
Mathilde setter buketten på kjølerommet. «Nå spiser vi lunsj, mamma.»

Det har vært et lite rush av kunder i butikken mens Mathilde har stått på bakrommet med brudebuketten, men nå er det rolig og de bestemmer seg for å bruke den rolige tiden til deres fordel.
Mathilde steker rundstykker oppe i leiligheten, og med disse sammen med litt godt pålegg, får de lagd seg et aldri så lite koldtbord nede på langbordet i butikken. Det blir en trivelig stund. De har ikke fått snakket så mye sammen siden de åpnet butikken i dag tidlig, men nå tar de dette igjen.

«Jeg hører du tilbringer litt tid sammen med Espen om dagen», prøver moren seg forsiktig.
Mathilde smiler. Liljenes svarer til ryktet sitt. Det er ikke mye man får ha i fred her, før alle vet det du vet, og kanskje til og med litt til.

«Ja, mamma, det stemmer, og vi skal treffes i helgen også. Han kommer faktisk i ettermiddag når vi stenger, for han skal hjelpe meg med å rydde i kjelleren.»

Morens ansikt endrer seg fra å være glad for å høre at ryktene om at hun treffer Espen viser seg å være sanne, til å få øyne som ser på henne fulle av unnskyldning.

«Ja, den kjelleren er ikke noe jeg er stolt av. Det var så enkelt bare å bære ting som kunne brukes ved en senere anledning ned dit, unna veien. Det at den senere anledningen aldri kom, gjorde kjelleren om til et mareritt. Da vi bestemte at du skulle ta over butikken, planla vi å ta tak i den, men det ble dessverre bare med planen. Jeg håper den ikke vil by på altfor mange problemer for deg.»

«Det går fint, og skal jeg være ærlig, mamma, gleder jeg meg litt til dette. Det skal bli spennende å se hva jeg kommer til å finne. Kanskje det blir litt å mimre over der også.»

«Det er jeg sikker på du vil finne, ikke vær redd for det, og kjenner jeg deg rett, tenker jeg fantasien din vil få det travelt der nede.»

Etter lunsjen fortsetter moren med kundene og Mathilde med dekorasjonene til bryllupet. Når det nærmer seg stengetid blir det plutselig litt bråkete utenfor, og Deanne roper på henne. «Mathilde, kom hit et øyeblikk, det er noe jeg vil vise deg.»

Utenfor står det nå en liten container. «Pappa og jeg bestilte denne til deg. Det er vårt bidrag til ryddingen. Jeg kan tenke meg det er mye skrot som du ikke vil komme til å ta vare på, og da kan du bare kaste det i containeren. Vi har bestilt henting av den til tirsdag morgen, men om du ønsker den skal stå her lenger enn det, er det bare å si ifra, da ordner vi det for deg.»

«Så bra! Dette gjør ting mye enklere, og nå kan jeg nesten ikke vente med å komme i gang. Tusen takk, mamma! Hils pappa og si takk til ham også fra meg.»

«Du kan gjøre det selv, for her kommer han. Vi tenkte å gå ut for å spise sammen, og vi gleder oss til å prøve de hamburgerne du snakker om. Mulig jeg må holde meg unna den sterke dressingen, men de har vel sikkert noe annet godt jeg kan prøve til.»
«Det har de, mamma. Det er bare å glede seg.»

Walter kommer inn døren. «Hei pappa! Tusen takk for containeren. Nå gleder jeg meg til å komme i gang med kjelleren.»
«Bare hyggelig, vennen min, og det skulle bare mangle. Jeg håper den kommer til nytte.»

På tur ut døren møter de på Espen, som ifølge antrekket hans å dømme, ser ut til å være klar for en skikkelig omgang med sjauing. En mann som ikke er redd for å ta i et tak. Mathilde liker det hun ser.

Hun låser foreldrene ut og Espen inn. Nå skal hun bare skifte. «Blir du med opp?»
«Neida, jeg venter her nede.» han er på vei mot kjellerdøra.
«Jeg må bare få i meg litt mat før vi starter. Har du spist?», roper hun ned.
«Ja, det har jeg.»
«Ok. Da tar jeg bare et rundstykke i hånda mens vi orienterer oss.»

Fem minutter senere står hun klar, iført skitne treningsbukser tidligere brukt til oppussing, og et halvspist rundstykke i hånda. «Da er jeg klar», sier hun med forventning i stemmen. «La ryddingen begynne!»

Det hadde tidligere vært et jordgulv i kjelleren, men faren hadde for flere år siden helt litt sement over for å gjøre den mer hygienisk. Langs veggene er det satt opp hyller for å prøve å ha mest mulig oversikt over rotet som fortløpende ble satt ned i kjelleren. Det gikk fint til å begynne med, men når det til stadighet bare fylles på, uten at noe blir fjernet, har hyllene til slutt ingen mening mer. Plutselig er det liksom ikke så oversiktlig der som man skulle ønske lenger.
Kjelleren er overfylt. Det står til og med ting i trappen som fører ned til rommet som hun tidligere hadde ansett som sitt hemmelige skattekammer.

På vei ned blir Mathilde litt usikker. Hun mener hun kan skimte fotspor øverst i trappen som ikke har vært der før, og det ser også ut som om noe av det som står der har blitt flyttet på. Mulig hun bare husker feil, eller at en av foreldrene har prøvd å ta seg ned, men innså det umulige og ombestemte seg i forsøket.

Øverst i trappa står det planker og rester etter Mathildes oppussing. Det er ingenting å ta vare på, og de gjør kort prosess med dette, og kaster det sammen med noen gamle potter og vaser som også står der. Noen av de står fortsatt med blomster oppi, men da av den visne sorten vel og merke.
«Trist å bli glemt på den måten», sier Mathilde, «tenk å bare bli satt i et mørkt rom og rett og slett visne hen på rot».
«Godt vi kom den til unnsetning da», sier Espen. Han er litt usikker på om hun lar seg røre ved denne visne blomstens skjebne eller om hun fleiper.

Det gamle kassaapparatet og en ødelagt radio går også rett i søpla, men det gamle melkespannet som Mathilde mener er blitt kjøpt på et loppemarked for å pynte opp i butikken, setter hun til side. Hun svarer Espens spørrende ansikt med at «Det har potensiale».

De når bunnen av trappa, og er enige om å fortsette i et par timer til. Listen over det som blir ansett som søppel og dermed båret ut i containeren, er mye lengre enn listen med det som skal tas vare på.

Når hun kommer over søppelsekken med tørkede kastanjer med ståltråd i og kongler med ståltråd på, får hun ønsket om mimring oppfylt. Dette er hennes og søsterens verk. «Å plukke kastanjer på høsten for så å stikke ståltråd i dem mens de fortsatt var myke, var min og Dortheas oppgave, og vi fikk betalt for hver eneste kastanje. Opp igjennom årene ble det mange av dem, både kastanjer og kroner.

Se på disse. Jeg lurer på om Dorthea kunne tenke seg en bukett med minner om barndommens såre fingre». Mathilde ler og Espen må nok en gang smile av henne. Det virker som om hun koser seg i fortidens rot og skrot.

Konglene er resultatet av juleforberedelsene de hadde hvert år. «Jeg husker hvor vondt det etter hvert ble å feste ståltråden på konglene. Tykk ståltråd som vi tvinnet på. Førjulstiden betydde det samme som såre og veldig skitne fingre, og jeg kjenner det fortsatt i fingrene hvor vond den jobben var». Mathilde holder opp fingrene sine sånn at de kan sammenligne arbeidshender. Eneste forskjellen, er at hans er større.

I et hjørne står det noen pappesker stablet pent sammen. Her er det gamle bøker, LP-plater, klær, sko, vesker og noen gamle bilder.

Mathilde er sikker på at dette ikke har tilhørt foreldrene. Hun vet at det har bodd noen i leiligheten for mange år siden. «Mulig dette tilhørte de som har bodd i leiligheten.» Hun tar vare på LP-platene og bildene, men resten går i containeren.

«Om de ikke har savnet dette på 30 år, vil de nok ikke bli lei seg for at vi kaster det nå.» Espen er enig, og bærer opp det som skal kastes.

Et av bildene, er av en dame og to menn som poserer foran en bil. Bilen er en gammel rød Opel Ascona.
«Hvilket år tror du dette er?» Espen holder opp bildet. «Litt usikker, men når vi ser på klærne og damens hårsveis, vil jeg gjette på 80-tallet.»
Damen på bildet har langt tuppert hår med permanent, og hun holder rundt den ene mannen. Det er ut som om de er et par.

«Jeg kan ikke huske å ha sett disse menneskene før, jeg lurer på hvem de kan være».
«Kanskje du kan spørre foreldrene dine. De vet det helt sikkert»
«Ja, og skulle det vise seg at de har noen form for tilknytning til butikken, skal jeg henge det opp sammen med flere av de andre bildene jeg fant her nede nå. Jeg kan kanskje lage en mimrevegg med personer fra butikken sammen med kreasjoner og dekorasjoner som vi har laget».
«Det høres ut som en god idé, Mathilde, det tror jeg faktisk vil bli veldig bra».

Bildene hun bestemmer seg for å henge opp på veggen er av forskjellige motiver og størrelsen på bildene varierer. Noen er av mennesker, noen med blomster og noen med en god kombinasjon av disse to motivene.
«Det må være blinkskudd av fornøyde kunder.»
«Veggen borte ved langbordet, hvor det nå samles mennesker fra hele bygda så godt som hver dag, er perfekt til å dekorere med bilder.»

Mathilde har ikke bare skapt et populært samlingspunkt rundt det store langbordet hun har fått satt inn i butikken, hun skaper også et historisk samlingspunkt på veggen med tidligere ansatte, fornøyde kunder og flotte bevis på hva som har blitt lagd i butikken ved å henge opp bildene.

«Vi skal ikke ta en liten matbit, Mathilde?» Hun er oppslukt i alt hun finner her nede, og nå som de er så godt i gang, har ikke tanken på mat slått henne i det hele tatt.

Mathilde hadde laget pizza kvelden i forveien. «Om du tar på deg ansvaret med å varme opp pizzaen, tar jeg ansvaret med å få lempet alt det vi har båret opp til nå i containeren» foreslo Espen.
«Avtale», Mathilde er ikke vanskelig å be.

Hun var sliten i kroppen etter gårsdagens fysiske aktivitet. De hadde ryddet fra butikken stengte fredag ettermiddag og nesten til midnatt. Det var ikke bare ryddingen som fikk timene til å gå. De ryddet, snakket, spiste, lo og delte flere historier fra ferieturene sine.

Espen fortalte om en opplevelse, hans verste ferieopplevelse, terroren i Nice, og hun fikk tårer i øynene ved tanken på det han hadde opplevd.
Kvelden 14. juli hadde han og noen kamerater bestilt bord i hotellets restaurant som ligger på strandpromenaden i Nice.
«Det var Frankrikes nasjonaldag og vi fikk et bord ute på terrassen, med fantastisk utsikt til fyrverkeriet som skulle starte kl. 22.00. Da fyrverkeriet startet, ble alle lysene langs promenaden slukket slik at man kunne oppleve det i mørket. Det var en fantastisk opplevelse med god mat, gode venner, glade mennesker på promenaden nedenfor og en himmel som ble lyst opp av det ene fyrverkeriet flottere enn det andre. Da vi var ferdige med maten, satt vi fortsatt ved bordet og nøt utsikten. Fyrverkeriet varte i 15 til 20 minutter, og da det var ferdig, ble alle lysene skrudd på igjen og regningen for maten kom på bordet. Da hørte vi plutselig en lyd bak oss, det var en lyd jeg ikke hadde hørt før, men vi skjønte raskt at det var lyden av noen som ble påkjørt. Plutselig kom det en hvit lastebilen til syne på andre siden av veien for der vi satt. Vi trodde med en gang at sjåføren hadde mistet kontrollen over bilen og havnet ved et uhell ute på promenaden, men dette var helt til vi ble vitner til at sjåføren ga gass og kjørte over salgsboden og mange mennesker.
Det løp gråtende og skrikende mennesker i alle retninger på promenaden, men på tross av dette løp vi mot dem for å prøve å hjelpe de som trengte det».

Mathilde satt som forstenet. «Var det så lurt, da?»
«Det eneste vi tenkte på var å hjelpe», svarte Espen. Han var tydelig beveget av å fortelle denne historien til henne.
«Lastebilen stanset 180 meter unna der vi satt tidligere på kvelden, og der hvor vi løp over gaten for å hjelpe til. At lastebilen ble beskutt av politiet, hørte vi ikke. Synet som møtte oss fikk fokuset vekk fra alt annet som skjedde rundt oss».
Espen fortalte om hva de hadde gjort for å hjelpe til så godt de kunne.
Noen hadde brekt begge beina, noen blødde fra en hovedpulsåre i lysken, andre svirret rundt dem med et tomt blikk og noen var allerede døde.
«Forferdelig trist». Mathilde hadde ikke klart å få fram så mange flere ord.

«Hallo!» lød det nedenfra. Det er moren som stikker innom.
«Kom opp, mamma, så tar vi en kaffekopp sammen».
Mathilde skjenker to kopper kaffe og setter seg sammen med moren ved bordet. Hun forteller om det de har funnet, og viser henne bildene.
Deanne vet hvem nesten alle på de forskjellige bildene er, og kjenner også igjen kreasjonene deres, men på bildet av damen sammen med de to mennene og den røde bilen, er det bare to av tre hun kjenner til, damen og kjæresten hennes.

«Hun var en tidligere ansatt i butikken», forteller moren. «Iris som hun het, forsvant raskt etter å ha sagt opp. Hun jobbet ikke engang ut oppsigelsestiden, noe som satte oss i en veldig vanskelig situasjon».

Mathilde forteller om planene for å henge opp flere av bildene på veggen nede i butikken, og Deanne sier seg enig i at med de bildene hun hadde funnet, kan dette bli en flott vegg med minneverdig historie fra butikkens mange år i Liljenes.

«Holdt dere på lenge i går kveld?»
«Ja, det ble nesten midnatt, og jeg kjenner det godt i kroppen i dag.»
«Vi leide containeren til deg for at du skulle legge ting oppi den, ikke rundt den. Det ser ikke så veldig innbydende eller inviterende ut med alt rotet som ligger strødd utenfor.»

Mathilde kjenner at hun blir irritert på Espen et lite øyeblikk. Han skulle jo sørge for å kaste alt oppi containeren mens hun varmet pizzaen. Hun løper ned for å sjekke.
Mye av det de hadde båret opp for å kaste, ligger, som moren hadde påpekt, utenfor containeren. Hun skjønner ingenting.
«Hva i all verden?»
Dette minner litt om hvordan det ser ut rundt en søppelbøtte som skjærene herjer med, om man ikke lukker lokket ordentlig, men i mye større format. Her er det ikke snakk om noe skjæreherjing.

«Jeg skjønner ingenting. Vi kastet da alt dette oppi containeren i går.»
Mathilde ser spørrende på moren.
Hun kunne skylde på ungdommer, men siden en ungdomsgjeng som regel ville vært veldig bråkete, og hun hadde sovet så godt i natt, uten å våkne en eneste gang, måtte dette vært gjort veldig stille. Altså ikke som en skrålete ungdomsgjeng som moret seg med å rote i andres skrot.

De går ut for å rydde opp. Etterpå går Deanne opp for å rydde unna kaffekoppene, mens Mathilde finner fram kaken hun har bakt for å ha noe til langbordets trofaste gjester i samlingshjørnet i butikken. Denne gangen er det gulrotkake hun har laget. Gulrotkake i langpanne er veldig populært, og det pleier ikke å være igjen et eneste stykke når dagen er omme.

Når alt er klart, legger Mathilde brudebuketten i bilen og kjører bort til frisøren hvor hun har avtalt å treffe bruden. Etter å ha overlevert buketten til en meget spent og vakker brud, kjører hun tilbake til butikken for å hente dekorasjonene. Hun må også innom kirken for å ta en siste kikk over bukettene som foreldrene hjalp henne med å plassere i går kveld.
Hun senker skuldrene og sender dem et takknemlig smil i tankene.
Foreldre, og spesielt av den hjelpsomme typen, er gode å ha.

Hun passerer kirken på vei til blomsterbutikken, og stopper likeså godt der først, så er det unnagjort. Mathilde liker seg ikke i kirken. Kirken minner henne om sorgen hun bærer på innerst i hjertet. Håp hadde bare levd i 9 dager. Ni dager fylt med håp, tårer, glede og sorg. Hun lar tårene få renne.
Det er ingen vits i å stritte imot.

Bukettene i kirken er vakre der de står i all sin prakt. Hun sjekker at de har nok med vann og drar videre for å hente dekorasjonene i butikken.
«Hvordan går det her?» Moren ser ut til å ha hendene fulle når hun kom inn.
«Perfekt!», svarer hun. «Her er alt under kontroll, og stamgjestene har begynt å samle seg i hjørnet sitt.»

«Gulrotkaken din er like god som alltid. Tusen takk!», kommer det i kor fra langbordet.
«Om dere skulle trenge mer kaffe, vet dere hvor den er å finne. Mulig dere må trakte mer selv.»
Mathilde blir alltid så glad av denne blide og skravlesyke gjengen. De skaper liv i butikken, og er ikke redde for å fortelle henne at de setter pris på henne. Hun blir varm om hjertet og er glad for at hun kom på idéen med dette langbordet.

Det er flere kunder i butikken nå, men det virker som om moren har kontroll, og hun lar henne derfor få lov til å holde på i fred.

Resten av blomstene til bryllupet er ferdigbalansert inn i bilen, og nå er hun på vei til festlokalet. «Når disse er på plass, kommer jeg tilbake med mat til oss, mamma. Det har vi fortjent.»
«Det høres ut som en god idé, Mathilde. Jeg kjenner at behovet for påfyll av energi ikke er så lang unna nå.»

Dekorasjonene var vel plassert på bordene, og bak seg hører hun «Så vakre de er!». Brudens mor har stoppet på vei til kirken for å forsikre seg om at alt er i skjønneste orden. «Ikke at jeg ikke stoler på at du har kontroll», sier hun unnskyldende, «men jeg ville bare nyte rommet før det blir fylt opp av hele slekta, og noen av dem vil jo bare forstyrre roen her inne, om du skjønner. Jeg bare håper dagen blir like perfekt som blomstene du har lagd. Tusen takk, Mathilde». Hun smiler med tårer i øynene.

Solfrid, som brudens mor heter, er av den typen menneske som andre ville kalt for hurpe, baksnakker, familieødelegger, ja, rett og slett en skikkelig drittkjerring. Det finnes mange flere beskrivende ord som kan brukes om denne dama, men Sol er ikke ett av dem, for hun bringer bare surt nedbør med seg hvor enn hun går.

At hun stikker innom lokalet før kirken, sånn bare for å nyte rommet i stillhet, tror Mathilde ingenting på. Nei, hun er sikker på at hun ikke vil få fred i sjelen før hun har sett om blomstene er fine nok for hennes praktfulle datter.
Mathilde prøver alltid å se det beste i andre, men i noen tilfeller lar det seg rett og slett ikke gjøre.
Mathilde nikker stille og smiler tilbake. Hun vet at hun gjør klokt i å ikke svare henne på innspillet hennes om slekta. Hun gir henne en klem og gratulerer henne med dagen og datteren, før hun haster videre. Nå kan ikke lunsjen vente lengre.

Det er fullt av folk i butikken da hun kom tilbake.
«Hei Mathilde! Tar du en kopp kaffe med oss?» Mathilde ser bort på moren. Etter skuldertrekkene hennes å avgjøre, ville det ikke bli en rolig lunsj med bare dem to, men en felles lunsj sammen med alle her.
«Jeg kommer, skal bare opp og skifte først, og så må jeg lage litt mat til min alltid hjelpsomme og snille mor og så meg selv da.» Mathilde sender moren et ømt blikk. «Er straks tilbake.» De siste ordene er så vidt hørbare idet hun løper opp trappen.

Det blir en riktig så hyggelig lunsj, og alle har selvfølgelig fått med seg at hun endelig har tatt tak i kjelleren. Det er kanskje ikke så vanskelig, i og med at containeren står godt plantet foran butikken.

«Hører du har fått god hjelp til å rydde…» Mathilde er litt usikker på om dette var et spørsmål eller en konstatering, og lar ordene henge i lufta i noen sekunder før hun kommer med en tilbakemelding. «Ja, det har jeg.»
Hun vet, at uansett hva hun svarer, vil folk tolke det akkurat som de selv ønsker, så det er ingen vits i å bruke energi på noe annet enn kortversjonen.
Hun kan se at den gir dem noe å «tygge» på. Mathilde reiser seg. «Takk for et hyggelig selskap, men nå må jeg tilbake til jobben.»

Dagen går fort. Det blir brått stille når døra lukker seg etter siste kunden.
Petter har vært innom for å hente de få leveringene som var igjen, og han kommer ikke tilbake mer før til neste uke. Moren gikk for en time siden, og Mathilde sitter ved langbordet og lar inntrykkene fra dagens mange gjøremål synke inn. Etter all aktiviteten i dag, er stillheten nesten litt øredøvende.

Hun lukker øynene og sukker, men i neste øyeblikk skvetter hun skikkelig.
Espen banker forsiktig på døra, men det er nok til at hun hyler høyt og sitter en halv meter over stolen. Vel, det føltes som om det var en halv meter.
Hun snur seg mot døra hvor Espen står, og må ta seg i det for å ikke sende ham et blikk som vil få ham til å snu på hælen og løpe hjem igjen.

«Skvatt jeg deg?» Espen er visst like forfjamset som henne når hun låser opp.
«Ja, du skremte meg. Jeg visste jo at du skulle komme, men det har visst ikke noe å si for hvor forberedt man kan være.»

«Kom inn. Jeg er veldig glad for at du er her og hjelper meg. Jeg må bare få ristet av meg den vonde følelsen i kroppen.»
«Jeg tenkte kanskje du var sulten etter en lang dag, så jeg har med mat.»
Først nå legger hun merke til posen han har i hånden. Logoen er fra favorittrestauranten hennes. Hun er sulten, så dette er perfekt. Hyggelig selskap og deilig mat.

«Det er fint om du legger alt oppi containeren i dag, Espen.» Han ser spørrende på henne. «Hva mener du? Jeg la alt opp den i går.»
«Da jeg stod opp i dag, lå mye av innholdet på bakken utenfor containeren.»
«De var jo veldig merkelig.» Han rister på hodet. «Kan det være noen som har vært på skattejakt?»
«Mulig det, men jeg synes det er dårlig gjort at de ikke har klart å rydde etter seg.»
«Ja, det er jeg enig med deg i. Vi får krysse fingrene for at det ikke skjer igjen. Jeg kan i hvert fall garantere at jeg la alt oppi i går kveld.»

Ryddingen går mye raskere unna i dag, og denne gangen er de helt ferdige før klokken slår midnatt.
Praten går lekende lett dem imellom, og de snakker om alt fra barndommen, gamle bekjente, fritidsinteresser, familiene sine og hva de gjør nå samt planene deres for framtiden. De holder seg fortsatt til overfladiske temaer.

Kvelden går fort, og ingen av dem har lyst til at Espen skal gå når de er ferdige, men Mathilde er så sliten etter helgens jobbing og rydding, at det ikke kan bli noe annet enn et «god natt» nå i kveld.

Det er mandag ettermiddag, og arbeidsdagen har vært rolig. Mathilde har tenkt på bildene hun fant nede i kjelleren hele dagen, og nå er det på tide å få dem opp på veggen.
Det har begynt å skumre ute og hun er helt alene i butikken. Bråket fra hamringen føles mye høyere når hun er alene. Det blir derfor en lite hyggelig seanse, men bildene skal opp, og hun biter tennene sammen. «Ikke mange bildene igjen nå.»

Mathilde har planlagt hvor de skal henge før hun setter i gang, for hun vil jo ikke være nødt til å ende opp med for mange bomslag og unødvendige spikerhull i veggen når hun er ferdig med dette bildeprosjektet.

Selv om Mathilde liker å skape ting og å se resultater av det hun har komponert i hodet sitt, er denne veien til målet via hamring i skumring en litt dyster «event», og det er nesten som hun føler at hun forstyrrer menneskene på bildene. «Unnskyld, bare litt igjen.»
Hun unnskylder seg nesten lydløst til dem, ikke bare fordi hun forstyrrer, men samtidig begynner tankene hennes å vandre. Hårene i nakken hennes reiser seg når hun lar fantasien leke med hva som kan ha skjedd med Iris.
Hvorfor valgte hun å slutte så raskt, og hva med de to mennene på bildet sammen med henne?
Hun er så engasjert i det hun holder på med, at hun ikke merker sulten som gnager før hun er ferdig. Nå gjenstår det bare litt rydding og så skal hun komme seg opp i leiligheten for å lage seg en velfortjent middag.

Det er mandag, og da lager hun seg som regel noe kjøttfritt til middag. Kjøttfri mandag har hun innført etter å lest om det på nettet. Det er ikke hver mandag hun klarer å følge dette, men i dag er alt innkjøpt og klart for et smakfullt måltid uten kjøtt.
På menyen står det spaghetti med tomatsaus. Sausen lagde hun i lunsjen tidligere på dagen, så den skal hun bare varme opp mens spaghettien koker. Raskt, enkelt og veldig godt.

Hadde Mathilde hatt litt bedre tid, ville hun satt en deig for å få ferskt brød til også, men denne gangen blir det bare spinat og fetaost ved siden av. Et herremåltid for en sliten og utsultet kropp.
Mens hun sitter der og nyter den gode middagen, med et drømmende blikk inn i den sprakende peisen, går tankene tilbake til helgen som har vært. En innholdsrik helg, med bryllup og kos for noen, mens andre igjen har sjauet nede i en skitten kjeller og slitt med den uvante tunge aktiviteten. Men, den iherdige innsatsen deres har gitt resultater.
Kjelleren er ferdig ryddet. Det er vel kanskje mer riktig å si ferdig tømt, for nå er det ikke mye igjen der nede. Hun er Espen evig takknemlig for hjelpen hun har fått av ham, og til helgen har de avtalt en middag her hos henne som takk for hjelpen.

Tankene går tilbake til bildene de hadde funnet, og hvor fornøyd hun var med idéen om å henge dem opp i butikken. Det har blitt så fint der nede nå. Veggen ble plutselig så full av liv.

Mathilde hadde sett litt mer nøye på bildet av Iris og de to mennene, og hun la merke til kjedet Iris hadde på seg. Det er noe kjent med det, men akkurat nå klarer hun ikke komme på hvor hun har sett det. Anhenget er delvis skjult i klærne hun har på seg, men etter nøye vurdering, synes hun kanskje det kan ligne en nøkkel.
Mathilde vet ikke hvorfor, men hun føler en veldig tiltrekning til akkurat dette bildet.

Mysteriet med rotet i og utenfor containeren på gårdsplassen, hadde gjentatt seg søndags morgen også, og da hun gikk ned for å låse Espen inn, var han allerede i gang med å kaste søppel tilbake i containeren. De var enige om at det sikkert måtte være noen som syntes det var spennende med skattejakt i andre menneskers søppel, og lot det være med det.

Som forventet kommer Petter tidlig på tirsdagen. Han pleier å komme innom butikken hennes for å slappe av ved langbordet. Han er en av stamgjestene, en god kunde og han hjelper henne med utkjøringen ved behov.

Petter er ansiktsblind, noe som betyr at han ikke klarer å kjenne igjen ansikter. Kjennemerker som for eksempel føflekker og tatoveringer gjør det enklere for ham å gjenkjenne noen, og han har blitt veldig flink til å huske stemmene til folk. På grunn av dette, liker han å sitte ved enden av bordet med øynene igjen og nyte stemmene rundt seg.

Noen mennesker liker å ha stillhet rundt seg når de sitter med øynene igjen, men ikke Petter. Han gjør dette for å kunne kjenne igjen menneskene rundt seg, og har han øynene lukket, slipper han å kaste bort energi på et forsøk av gjenkjensel ved å se på ansiktet deres. «Det er deilig med litt rekreasjon. Å ha indre fokus gir meg ro i sjelen, og jeg nyter kvalitetstid når jeg kan sitte her på denne måten.»
Mathilde liker at han kommer innom, for det er alltid hyggelig i hans selskap. Han er så positiv til det meste.

Da Petter begynte å hjelpe henne, var det først bare med litt smårydding i butikken, og etter hvert hadde han tilbudt seg å levere blomster for henne. Han liker å ha noe å henge fingrene i, og vil ikke ha betalt for å gjøre dette. For ham er det betaling nok å kunne komme innom og sitte hos henne når og hvor lenge han måtte ønske.
Petter har tid til det, for han gikk av med pensjon i januar samme året, og det er ikke bare Mathilde som nyter godt av hans selskap. Moren hans, Eli, får besøk fra ham rett som det er, og fredagene når han kommer med frodige og fargerike buketter til henne, pleier hun å ha middagen klar til ham.

Denne dagen tar Mathilde ham i å stirre på bildene som hun har hengt opp i kroken ved langbordet. Det ser ut som om han er langt borte, og Mathilde blir veldig nysgjerrig. «Hva tenker du på, Petter?» spør hun ham.
«Jeg kjenner igjen bilen på bildet, og det er noe ved den ene mannen som er kjent. Tatoveringen på underarmen hans har jeg sett før, men jeg klarer ikke huske hvor.»

«Mamma sier at damen heter Iris og hun har jobbet her tidligere. Den ene av de to mennene var kjæresten hennes, men verken mamma eller pappa vet hvor det ble av henne etter at hun sluttet her så brått.»
«Ja», sier Petter, «den historien husker jeg. Hun sa opp den ene dagen og forsvant den andre dagen, om jeg ikke husker feil», fortsetter han, «så da er det nok mannen med tatoveringen som var kjæresten hennes, siden jeg mener å ha sett den før. Alle var sjokkerte over at hun bare forsvant sånn helt plutselig, og jeg kan tenke meg det også satte foreldrene dine i en vanskelig situasjon. Jeg mener å huske at det var da faren din steppet inn for å hjelpe moren din, og siden den gangen ble han værende her for å spre blomsterglede sammen med henne.»

Walter hadde fortsatt jobbet som bygdas trofaste elektriker innimellom slagene, men kundene hans måtte bare vente litt lengre enn det de hadde måtte gjøre før. De eneste gangene kundene hans ble prioritert, var forståelig nok om noe hastet veldig, som for eksempel en jordfeil som
resulterte i at noen fikk strøm i seg.
«Tilbake til bilen på bildet», Mathilde er utålmodig, «hva med den?» Hun har behov
for å få vite mer.
«Jeg husker den hadde hull i eksospotta, og man kunne høre den på lang vei når den kom kjørende. Det var også en rask avslutning på dens tilstedeværelse i bygda. Den ene dagen var den å se, og den andre dagen ikke. Det er nesten så jeg kan høre den brøle av sted etter å ha hørt årsaken til at han forsvant. Dette var rett før Iris, som du sier damen heter, og som var hans forlovede, leverte sin oppsigelse. Ryktene skulle ha det til at hun hadde kastet han på dør etter at hun hadde funnet ut at han var utro mot henne. Dette betyr vel at den bilen er kjærestens, siden den forsvant samtidig med ham», konkluderer Petter.
«Det tror jeg du har rett i, Petter», sier Mathilde. «Nå fikk du meg jammen nysgjerrig på hva som ligger bak historien deres. Mulig jeg må begynne min egen lille etterforskning.»
«Ja, litt uskyldig snoking kan vel ikke skade noen», sa Petter. «Hold meg oppdatert. Jeg må innrømme at det hadde vært morsomt å høre mer om hva som egentlig skjedde. Og, om du skulle trenge hjelp til noe, må du bare si ifra. Du vet, jeg har god tid nå om dagen. Om det kan være til hjelp, mener jeg at det var snakk om at en av dem kom fra et sted som heter Villvika.»
Mens de snakker om dette, har Mathilde gjort ferdig dagens bestillinger.
Hun har laget alt fra frodige, fargerike og luftige buketter, til å pakke inn ferdigpakkede rosebuketter og potteplanter. Det er selvfølgelig bestillingene som gir henne kreativ frihet som hun liker mest, men av og til er det deilig bare å pakke inn noe som allerede er ferdiglagd, som f.eks. en Hortensia som selv står for sin vakre prakt.

Petter har kjørt fram bilen, og nå hjelper han henne med å bære blomstene ut. De har en avtale om at når det er færre enn 10 leveringer, tar han hele oppdraget alene, og når det er mere enn 10 pakker deler de på pakkene og kjører ut med hver sin bil. Denne dagen er det 12 pakker, så det blir 6 leveringer på dem hver. Mathilde har ikke samvittighet til å sende sin snille hjelper på de lengste turene, så de tar hun selv.

«Hadet» hun roper til Petter idet hun låser døra etter dem. «Vi ses i morgen.» Hun vinker ham avgårde på leveringsferden sin, og Petter vinker tilbake.

Når Mathilde kommer tilbake fra runden sin, er det lys i butikken. «Jeg er sikker på at jeg låste døra da vi dro.»
Forsiktig åpner hun døra, uten at bjella får gitt noen advarende lyder om at noen er på vei inn, og lister seg stille inn.

Hjertet hamrer ikke mindre når hun skvetter til av morens hyl. «Hva er det du driver på med? Skal du skremme vettet av meg?»
«Jeg? Hva er det du holder på med? Etter mysteriet med containeren, trodde jeg nå at jeg skulle overraske noen innbruddstyver.»
Moren ser strengt på henne. «Innbruddstyver? Ville du virkelig gått inn om du trodde det var innbruddstyver på ferde? Nå skremte du meg nok en gang. Lov meg at om du mistenker det, kontakter du heller politiet enn at du går inn for å håndtere det på egen hånd.»
«Ok, når jeg tenker over det, må jeg innrømme at dette var dumt av meg, men jeg tenkte bare ikke så langt. Jeg lover.»

Mathilde smiler til moren. «Jeg prøver å forestille meg hvor sint du ville blitt på meg, om jeg hadde sendt dem inn etter deg i kveld.»
«Ja, jeg hadde nok blitt mer skremt om jeg plutselig hadde sett inn i et pistolløp, men jeg hadde tilgitt deg ganske raskt for å ha tilkalt hjelp.»
«Men, hvorfor er du her?»

«Jeg ble så nysgjerrig på hvordan veggen med bildene hadde blitt, og da jeg gikk forbi på vei til syklubben, låste jeg meg bare inn. Jeg regnet med det ville være ok. Veggen har blitt veldig fin. Dette må jeg si var en veldig god idé, Mathilde. Hvor tar du det fra?»
«Tja», sier hun med et lurt smil om munnen, «det må vel være fra deg.»

Det var mørkt da Birger tok på seg rollen som husokkupant dagen etter fru Juls begravelse. Han var fornøyd over denne muligheten fru Juls uheldige, om man kan kalle det det, omstendigheter hadde gitt ham, og han kom seg ubemerket inn. Den fornøyde minen hadde raskt forsvunnet da han innså at han ikke kunne skru på lyset i dette huset, fordi det måtte fremstå som et ubebodd dødsbo.

Birger bråvåkner og han bader i svette. Han hadde tydeligvis sovnet. Det er ikke så mye annet å finne på her i huset mens han venter, enn det å sove og å spise, og dagene har begynt å gå i ett. Det er vanskelig å holde motivasjonen oppe, så i de tyngste stundene må han ty til drømmen om en varm og kritthvit sandstrand for å holde ut.

Mulig ensomheten og det å leve i mørket i et hus som lukter gammelt og fremmed, gjør noe med psyken hans. Han har begynt å drømme om alle syndene sine opp igjennom årene. Det er som om det er «noen» her inne som har som mål å tvinge på ham litt samvittighet og empati. I det siste har han drømt mye om tiden med Iris og Trygve. Tiden da all elendigheten begynte.

Etter ranet forlot han hjembygda og dermed også Trygve, og det uten å fortelle hvor han skulle til noen. Iris hadde fristet med en invitasjon om å komme og bo hos henne i leiligheten hun leide over blomsterbutikken hun jobbet i, og med det øynet han en mulighet til å gå i dekning for en stund.
Det skulle vise seg å bli et turbulent år.

Tanken om hele tiden å kunne bli avslørt for ranet, hadde gjort ham en smule paranoid. Toppet han denne følelsen med den plagsomme redselen for hva som ville skje om en forbanna Trygve fant ham, sa det seg selv at han nok ikke var den enkleste å leve sammen med på den tiden. Birger hadde tatt med seg alle diamantene da han stakk, så det var ikke vanskelig å forestille seg hva Trygve følte for ham. For å unngå at Iris eller noen andre for den del, fant diamantene fra ranet, hadde han valgt å gjemme dem nede i kjelleren i huset han da bodde i.
Birger la diamantene i et skrin som han fant hjemme hos Iris, og så gravde han dette ned i kjellergulvet, som da var et jordgulv, innerst i et hjørne under noen hyller som var satt opp.
Skrinet han hadde valgt å bruke til dette formålet, var et Iris hadde fått av moren sin før hun døde, og nøkkelen som tilhørte det, pleide hun å ha hengende rundt halsen. «Ikke det mest glamorøse smykket, men det får meg til å føle meg nærmere mamma». Det hørtes ut som om hun trengte en unnskyldning for å gå med det.
At det skulle gå hele 30 år til han neste gang kunne beundre de vakre og skinnende steinene igjen, hadde han ikke kunnet forestille seg, og om han i det hele tatt ville ha gjort ting annerledes hvis han hadde visst dette, var han usikker på nå som han endelig var ved målet. Men, han var sikker på at gjensynsgleden ville bli stor, og dette overskygget alle hindrene og utfordringene han hadde møtt på veien tilbake hit.

Etter noen måneder som samboer, var ikke Iris lenger like fristende, flott og freidig som den første gangen de møttes, og han lot seg til slutt lede inn i fristelse av Olea og hennes flotte former.
Det gikk som det måtte gå. Han og Olea var blitt uforsiktige på sine møter fulle av elskov, og de ble tatt på fersken av Iris. Det viste seg at hun ikke var av den typen som tilgir, så det ble satt punktum for forholdet deres der og da. Birger ble kastet på dør.
Skuffet over sin egen uforsiktighet ved å la seg bli fersket på den måten, satte han seg i bilen og freste tilbake til Villvika.

Det gikk ikke lang tid før Trygve var på døra hans. «Hvor i helvete har du vært!?» Trygve gikk rett på sak, og han var, forståelig nok, ikke fornøyd. Birger ville også følt det på akkurat samme måte, om det var Trygve som hadde stukket av med deres felles bytte. Skulle han redde situasjonen, hadde han rett og slett ikke noe annet valg enn å prøve å roe ham ned etter beste evne, og å overtale ham med at de lå trygt der han hadde gjemt dem i noen måneder til. Det Birger ikke visste, var at Iris hadde sagt opp jobben i blomsterbutikken da han dro, og hadde selv valgt å forlate Liljenes, med det resultat at verken han eller Trygve ikke lenger ville ha så enkel tilgang til kjelleren som han trodde. Han hadde ikke sett dette komme.

Planen hans om å innynde seg Iris lenge nok til å kunne grave fram byttet sitt, ja, også Trygve sitt, gikk i grus da han dro innom butikken noen måneder senere og spurte etter henne. Svaret han fikk, var som å få et uventet knyttneveslag i magen. Lufta gikk helt ut av ham. Da han dro tilbake med de dårlige nyhetene til Trygve, klikket det for Trygve. «Jeg har faen meg vært tålmodig med deg. Lenger enn
nødvendig, og lenger enn du fortjener!» freste han mot Birger. Han var ikke nådig. «Dette gidder jeg ikke. Jeg henter de diamantene selv».
«Tenk på hva du gjør, ba Birger. Det skal så lite til for å bli oppdaget, og nå som vi endelig har fått dette ranet på god avstand…» «Ikke glem drapet du stod for også», avbrøt Trygve. «Ja, altså, dette begynner vi nå å få på avstand. Skal vi ikke bare vente litt til?»
«Ikke faen, jeg vil se de diamantene. For alt jeg vet, har du allerede solgt dem og tatt pengene selv!» Ett år i uvitenhet om både Birgers og diamantenes tilholdssted, hadde gjort ham både mistenksom og paranoid.
Etter å ha prøvd å snakke Trygve til fornuft i over en time, gikk han i sinne, men han hadde ikke gitt opp enda. Han kunne ikke risikere noen dramatikk i regi av Trygve i blomsterbutikken. Hvordan skulle han kunne klare å kneble han litt lenger?

Da han satt i bilen og tente seg en sigarett, så han Trygve komme løpende ut av leiligheten sin. Det så ut som om han hadde det veldig så travelt. Idéen kom som lyn fra klar himmel. Birger startet bilen, og tråkket hardt på gasspedalen. Det siste han så før Trygve fløy over bilen og etterlot en stor bulk i både panseret og taket på den, var Trygves forskremte blikk da han skjønte hva som var i ferd med å skje. Birger stoppet bilen for å legge Trygve i bagasjerommet.
Adrenalinet pumpet og Birger sendte nervøse blikk rundt seg hele tiden mens han slet med å få ham oppi. Det var ikke noen enkel jobb å løfte en slapp og tung slabbedask av en fyr oppi bagasjerommet, men Birger klarte det til slutt, og det uten et eneste øyenvitne. I hvert fall ikke noen som han kunne se.

Ikke visste han hvor idéene hans kom fra, mulig de var litt korttenkte, men i en situasjon der gode råd er dyre, tar man noen ganger den billigste utveien. Nå var målet innsjøen i Villvika. Det var på tide å kvitte seg med både bilen og Trygve.

Birger setter seg i lenestolen i stuen for å roe ned nervene etter drømmen.
I tillegg sitter påkjenningen etter nesten å ha blitt avslørt mens han lette oppi containeren, som stadig ble fylt opp med nytt skrot fra butikkens kjeller, i kroppen.
Dette er noen dager siden nå, men det kan virke som om han ikke tåler så mye stress og spenning som han gjorde før. Han er 55 år og burde kunne sies å være en mann i sin beste alder, men det harde livet han har levd, har nok plusset på en del antall år på den kontoen. Kroppen har fått gjennomgå uten at han har brydd seg om det før, men nå når sannheten kommer for en dag, angrer han på det. Han skulle faktisk ønske at han var i bedre form.

Han har kommet et steg lenger, for etter nøye saumfaring av søppelet, kan han konstatere at det han leter etter fortsatt må være nede i kjelleren.
Har han flaks, vil det ligge akkurat der han hadde gravd det ned for så mange år siden.

Endelig hadde det begynt å skje ting nedi den forbasket rotete kjelleren. Tidligere i uken hadde han hatt muligheten til å snike seg ned i kjelleren.
Butikken var åpen og det var mange mennesker innom. Mathilde var opptatt bak disken, og derfra kunne man ikke se bort til kjellerdøra. Birger benyttet muligheten, latet som ingenting, åpnet kjellerdøren og gikk ned trappen. Det vil si, prøvde å gå ned trappen, for han kom ikke så langt, før han måtte gi opp forsøket og gå opp igjen. Han flyttet på et par ting før han innså at det bare var å gi opp. Her måtte han ha bedre tid og være sikker på at han ikke ville bli oppdaget. Heldigvis var det ingen som hadde lagt merke til at han kom ut av kjellerdøren igjen.
Selv om forsøket var mislykket, følte han at han var i gang med prosjekt «redd Birgers framtid». Han trakk hetta over hodet da han gikk ut i regnet igjen.
Sammen med bjella som ringte sitt farvel da han gikk, hadde han hørt Mathilde rope muntert etter ham «Hadet, og velkommen igjen!»
Hun ønsket ham velkommen tilbake, hun skulle bare ha visst hvor mye han ønsket å ta henne på ordet.

Det var ikke bare han som hadde vist interesse for andres avlagte skrot. Damen som han har sett gå gatelangs på kveldstid for å samle flasker, hadde også hatt samme container som mål. Mens han stod med skrot opp til knærne og konstaterte at det han lette etter enda ikke hadde funnet veien opp fra kjelleren, så han damen komme mot ham med målrettet gange. «Hva skulle han gjøre nå? Gjemme seg?»
Nei, han bestemte seg for å hoppe i det. Bykset hans ut av containeren, kom uventet på henne, og hun snudde raskt på hælen og løp i retning matbutikken. Plutselig slo en tanke ham. «Var det ikke noe kjent med henne?» Han var litt usikker, men den rare måten å løpe på, med beina ut til hver side, mente han å ha sett før.
Han var svartkledd med hette, så han var sikker på at hun ikke hadde sett annet enn konturene av ham fra gatelyktene. Uten dem, ville det også vært vanskelig for ham å se noe i mørket, ellers ville han nok ha knust lyspærene for å unngå å bli oppdaget.

Mens han sitter der i fru Juls lenestol og nyter det siste glasset av konjakken hennes, lar han drømmene få fritt spillerom. Han leker med tanken på det livet han snart vil kunne nyte. Et liv i luksus. Det skulle bli et tilbaketrukket og rolig liv. For ham var ordet luksus ensbetydende med et liv uten å måtte tenke på hvordan og om han i det hele tatt vil få råd til mat neste dag.
Når det gjelder mat, gikk han tom for dette ganske raskt, og uten så mye penger tok det ikke lange tiden før desperasjonen innfant seg. Det var når sulten gnog som verst i den tomme magen hans og han var på nippet til å kikke i naboens søppelbøtte, at han kom på idéen om å prøve søpla utenfor matbutikken.

ens søpla hos naboen bare ville bestå av middagsrester rett fra tallerkenen, var han sikker på at butikken kaster mat som fortsatt er i emballasjen.
Han finner raskt ut at dette er en strålende idé, for allerede første forsøk i søpla utenfor butikken, innbringer to fulle bæreposer med mat som de har kastet.
Han er svært nøye med å rydde etter seg, sånn at de som jobber der ikke skal skjønne hva som er på gang. Det vil jo være synd å måtte komme til låst matfat neste gang han trenger noe å spise. Maten har gått ut på dato, men det er ikke snakk om mange dagene, så det gjør ikke ham noe. Og, den er gratis, ikke minst. Han er i godt humør og lager seg et skikkelig herremåltid.
«Dette har jeg fortjent.»
Birger hever glasset, «Skål for meg selv!» og tar siste slurken. Han kjenner først på smaken når siste dråpe finner veien ned i magen. Han er ikke vant med så dyre dråper som konjakk, men denne synes han smaker gammelt.
Noen dager senere tar han seg en ny «handletur», men denne gangen er det mest for å få tiden til å gå. Han har funnet mye mat, og for best mulig oppbevaring av denne, går han ned i kjelleren for å se om det er litt kjøligere der enn oppe på det varme kjøkkenet.

Her nede kan han bruke lommelykt. Han har blitt vant med å leve i mørket i sin egen ensomhet, og med radioen som eneste underholdning, men når det er trygt å bruke lommelykt uten å bli oppdaget, velger han selvfølgelig det. Ting blir liksom litt enklere med lys.

Birger skvetter til når han åpnet en skapdør for å se om det er ledig plass i dette. «Hva i helvete!» Han skriker høyt og snubler bakover. Det er så vidt han klarer å holde seg på beina.
Vettskremt og med oppkast på vei opp i halsen, stirrer han inn i to tomme øyehuler.

Birger finner ikke noe han kan kaste opp i, og ender med å grise til det meste av kjellergulvet. «Faen! Akkurat det jeg ikke trengte nå!»
Det er visst ikke bare han som bærer på hemmeligheter. Hemmeligheter som vil ødelegge ditt gode navn og rykte for alltid. Hemmeligheter som vil endre hvordan vennene dine tenker om deg.
Fru Jul hadde et lik i skapet!

Han er et lite øyeblikk usikker på om hun faktisk var klar over den usjarmerende skikkelsen her nede, men den usikkerheten varer ikke så lenge. Dette måtte hun da ha vært fullstendig klar over.
Birger tipper at liket er over 20 år gammelt. Ikke at han er noen spesialist i likavdelingen, men dette er ikke av nyere dato. Såpass klarer han å fastslå.

«Jeg ser du har fått opp bildet av den første bilen vi brukte til utkjøring av blomster», sier Walter. «Det var en grønn Commer som tidligere hadde vært brukt til å frakte gris av en bonde i nabobygda. Det er veldig morsomt å se det bildet igjen, og med det kommer jeg på hva dere ungene pleide å gjøre med den.»

Faren er innom, og de sitter ved langbordet og prater over en kopp kaffe.

Overrasket, setter Mathilde nesten kaffen i halsen. Hun har glemt at han vet om det. «Ja, den var veldig populær hos dere ungene i gata, og jeg husker spesielt at Espen likte den veldig godt.»

«Ja», svarer Mathilde kort.

«Vi visste ikke at dere faktiske pleide å kjøre den, før den dagen bilen skulle selges. Dere ble avslørt av at vi ikke kunne finne bilnøkkelen. Da det gikk opp for gjengen som var samlet utenfor at det var den vi lette etter, kom Espen bort til oss, tok nøkkelen opp av lomma og sa; «Her er den», og så latet han som ingenting. Jeg stod tilbake som et spørsmålstegn».

«Den hadde vi det mye moro med, og vi var jo ikke gamle da vi kjørte opp og ned gata i den. Det var veldig at rart ingen sa ifra til dere, for man kan vel si at det ikke var den tryggeste aktiviteten vi drev med på fritiden.»

«Det gikk heldigvis bra, og vi har hatt mang en god latter av dere, kan du tro.»

Den hyggelige samtalen blir avbrutt av Petter som kommer innom. Han er oppspilt og andpusten, og etter å ha fått tilbake normal farge i ansiktet forteller han om hva han har opplevd i matbutikken.

Mens han forteller, peker han på bildet med Iris og de to mennene. «Jeg så den samme tatoveringen i butikken i dag, Mathilde, og mannen med tatoveringen stirret stygt på meg da jeg spurte om den. Han virket utilpass og hadde ingen interesse av å svare meg. Jeg fikk en dårlig følelse av ham, Mathilde.»

«Hva er det du sier?», spør Walter. «Er Birger i Liljenes? Han har vi ikke sett siden Iris jobbet her for 30 år siden. Hva i all verden gjør han her?»

«Ja, ikke vet jeg, og jeg kan ikke si om det faktisk var samme mannen, men jeg er ganske sikker. Tatoveringen var i hvert fall den samme.»

Mathilde blir nysgjerrig. Hva er det han ville her? Leter han etter Iris? I så fall er det rart at han ikke har tatt turen innom butikken enda. Mulig han akkurat har kommet til Liljenes, og ønsker å manne seg opp før han kommer innom. Etter det hun har hørt, fikk jo forholdet deres en brå slutt.

«Nei, pappa, nå må jeg løsrive meg. Jeg må sette i gang med ordrene som skal ut.»

«Takk for praten, Hildamor. Jeg har kost meg i dag.» Han kysser henne lett på kinnet før han går.

Mathilde ber Petter komme tilbake til når hun skal stenge. «Det er nok av ordre til at vi begge får oss en tur i dag».

«Jeg er tilbake klokka seks. Ikke vær redd for det», sier Petter på vei ut døren. Han er vanligvis en rolig, sindig og rettferdig mann, men i dag er han virkelig oppskaket etter opplevelsen med Birger. Om det da er snakk samme mannen som på bildet. Heldigvis har han fått roet seg ned igjen nå.

Når hun parkerer bilen etter runden sin, venter en overraskelse. Hun ser lysene fra bakgården allerede før hun kjører inn på parkeringsplassen.

Det er ikke bare hun som har sett nytte i flere av tingene de hadde funnet nede i kjelleren. Den fæle bålpannen som hun var klar for å kaste, hadde Espen tatt med hjem og rengjort, og nå er den som ny.

Espen har tent opp bål i den, og lyslenkene som tidligere ikke virket, lyser nå vakkert opp i trærne. På plenen har han lagt ut et pledd og mange fargerike puter.

Det hele er veldig innbydende og romantisk, og Mathilde lar seg lede mot lyset, magien, varmen og Espen som står der smilende med et velkomstglass fylt av hennes favorittbobler utstrakt mot henne. Akkurat i dette øyeblikket føler hun seg verdifull, og hun er full av forventning.

«Velkommen», sa han ømt og gir henne glasset.

«Takk» hvisker hun tilbake i det hun tar imot glasset fra ham.

«Før du sier noe som helst, har jeg lyst til å fortelle deg hva jeg føler for deg. Jeg har holdt følelsene mine for deg innesperret siden kvelden vi var samlet hos foreldrene dine, vel egentlig har jeg vært forelsket i deg siden vi var små…» Han tar en pustepause og henter seg inn igjen. «Altså, jeg elsker deg, Mathilde. Det har jeg alltid gjort, og jeg håper ikke min plutselige trang til å dele mine følelser vil skremme deg.»

Mathilde føler noe lette fra hjertet, og hun begynner å gråte. Fortrengte følelser tar overhånd, og hun lar dem nå få fritt spillerom.

«Sa jeg noe galt?», Espen ser nesten litt skremt ut.

«Neida, Espen, kjære deg», får hun til slutt fram mellom snufsingen. «Jeg ble bare så overrumplet over alt dette, og å få vite at du føler det samme for meg som jeg for deg, løsnet på noe som jeg også har holdt innestengt så lenge.»

Han klarer ikke holde seg lenger, og tar henne inn i armene sine. Det varme kysset han gir henne er fullt av øm kjærlighet for henne, og det smaker av salt Prosecco.

Fortsatt fanget i hans sterke armer, kikker Mathilde opp mot «stjernehimmelen» i trærne, og føler seg lykkeligere enn noensinne.

«Jeg håper du er sulten, for jeg har mye godt å friste med. Vent her et øyeblikk.»

Mathilde er veldig sulten, og hun legger seg ned på pleddet og sukker tilfreds mens hun venter. Stemningen er upåklagelig, så dette kan hun godt venne seg til.

Espen kommer tilbake med mat fra restauranten nede i gata. Han har med seg burgeren hun liker så godt, i tillegg til salat, pommes frites og dessert. Han kjenner henne visst godt når det kommer til mat.

«Jeg vet du liker hamburger og italiensk mat, men hva annet liker du å spise, Mathilde?»

«Du oppsummerte det ganske godt, Espen. I tillegg, liker jeg å bake, så desserter, kaker og bakst i mange varianter kan vi godt legge til på favorittlisten min.»

Espen er mer av den altetende typen, men innrømmer at mors karbonader med poteter, ertestuing og tyttebærsyltetøy med brun saus på står ganske høyt på listen hans.

«Jeg husker at moren din pleide å lage en spesialbløtkake til deg på bursdagen din, Espen, og jeg mener den bestod av halvparten sjokoladefyll og halvparten vaniljefyll. Er det fortsatt den beste kaken du vet om?»

«Nei, etter å ha smakt moren din sin gulrotkake, tror jeg at jeg har fått en ny favoritt.»

Da de ryddet kjelleren, hadde samtalene vært mer av det overfladiske slaget. De hadde blant annet snakket om planene hans for huset han hadde tatt over etter foreldrene sine, og hva andre familiemedlemmer nå gjorde.

I kveld dreier samtalene seg mer om å bli bedre kjent med hverandre.

«Da pappa var innom tidligere i dag fortalte han om Commeren vår. Husker du den?»

«Om jeg gjør! Han bryter ut i latter. «Da vi kjørte den opp og ned gata hjemme, pleide jeg å forestille meg oss to sammen som en familie. Den bilen glemmer jeg aldri.»

Begge har vært gjennom en vanskelig tid, og den har ikke bare vist dem at livet er skjørt, men den har også gjort dem sterkere. De korte og intense dagene sammen på sykehuset for 5 år siden, lærte dem å være takknemlige for det man har, og å følge drømmene sine når man har muligheten.

Nå snakker de om meningen med livet, og verdien av det å kunne være sterke sammen. De har begge vært bitre for det korte livet Håp fikk, og den korte tiden de fikk sammen med henne, men de har også selv opplevd at det er lurt å gi slipp. Å gi slipp på de bitre følelsene og tomheten dette meningsløse tapet ga, har gjort dem begge godt. Minnene derimot, gir de ikke slipp på. Minnene lever fortsatt i hjertet deres og vil for alltid være med dem resten av livet.

Det er ikke bare lykkerusen som gjør Mathilde ør. Proseccoen har også bidratt til at hennes gode humør blir enda noen hakk bedre.

Hun humrer litt for seg selv. «Jeg elsker Prosecco. Da Dorthea og jeg var på tur med Kiel-ferga en gang, blandet vi Prosecco med Red Bull. Ja, jeg vet. Sløsing av gode bobler, men vi hadde kommet tilbake fra Tax Free’en og var nysgjerrige. Vi måtte bare prøve. Vår nye oppfinnelse, Recco, smakte faktisk veldig godt, og energien vi fikk av den, lot vi få utløp på dansegulvet. Vi rocka hele kvelden igjennom.»

«Det skulle jeg så gjerne ha sett», hvisker han i øret hennes.

«Da jeg kom i dag, var det mørkt inne hos deg, og siden bilen din var borte gikk jeg ut fra at du ikke var hjemme, men jeg syntes allikevel jeg hørte lyder innenfra».

«Javel?» Mathilde legger hodet på skakke og fortsetter, «det var da rart. Så vidt jeg vet, var det ingen igjen i butikken da jeg låste og dro.»

Hun har blitt nysgjerrig, men hun har absolutt ikke lyst til å forlate armkroken hans for å sjekke hva det kan skyldes.

Allikevel tar hun seg i nakken. De må bryte opp nå. Hun har en lang arbeidsdag i morgen, og hun skal tidlig opp. Flammene i bålpannen har blitt til glør, det er tomt for mat og drikke, men magien er der fortsatt, og fordi hun så gjerne ønsker at den skal vare litt lengre, ber hun ham med inn.

Etter å ha helt vann over glørne i bålpanna og satt lokket over, låser de seg inn i butikken. De kommer ikke lenger enn til kjellerdøra, når Mathilde føler at det er noe som ikke stemmer. Den står åpen, men hun klarer ikke komme på om hun har vært der nede i dag. «Det hender jeg går litt på autopilot når jeg er stresset, så det kan jo være meg.»

Mathilde skrur på lysene, og når hun ser store fotspor over hennes nyvaskede gulv som går mellom kjellerdøra og utgangsdøra, er hun ikke lenger i tvil. Her er det noe som ikke stemmer, og det er lett å se at det ikke er hennes skostørrelse som ligger og støver på gulvet.

«Se!» hun peker forskrekket mot fotsporene. «Du hadde rett. Noen har vært her inne.»

«Ja, men jeg tror ikke de er her lengre nå», sier Espen for å prøve å roe den spente stemningen. «Fotsporene leder ut av butikken, ikke inn.»

«Om de ikke er her lengre, går jeg ned i kjelleren for å sjekke», sier Mathilde, og før Espen rekker å registrere at dette faktisk betyr at hun har tenkt å gå ned uten i det hele tatt å være sikker på om hun vil møte noen der nede, er hun på vei ned trappa.

Den knirker. «Hysj!» Mathilde stopper opp litt med Espen rett bak seg.

Hun hadde ikke lagt merke til knirkingen før nå. Enten har hun overhørt lyden tidligere, eller så er det stemningen som får den til å virke så øredøvende.

Espen liker absolutt ikke situasjonen, men han kan da ikke la henne gå ned alene. «La meg gå først», hvisker han.

Nervøs som hun er, gjør hun som han sier. Hun lar ham gå foran seg ned i kjelleren, og når de kommer ned, ser den ikke lenger ut som da de forlot den på søndagen.

«Det har definitivt vært noen her nede», hvisker de i munnen på hverandre.

Alt som de hadde ryddet inn i hyllene, er kastet utover gulvet. Det ser ut som om noen har hatt det travelt i sin søken, og å rydde etter seg har det tydeligvis ikke vært snakk om.

«Dette minner litt for mye om containermysteriet, Espen. Det er like rotete her som det var utenfor containeren lørdag og søndag morgen. Husker du?»

Espen er enig. «Vi må kontakte politiet, Mathilde. Du kan ikke lenger tro at det dreier seg om uskyldig leting gjennom andres søppel.»

«Ok, jeg kontakter dem i morgen tidlig. Det er ingen vits i å forstyrre dem nå så sent på kvelden.»

Han er ikke helt enig i at hun skal vente så lenge, men ingen andre vil uansett røre kjelleren før politiet kommer, og når hun aksepterer å la ham overnatte sånn for sikkerhets skyld, lar han seg overtale. De kan vente til i morgen tidlig.

Magien ble brått byttet ut med en blanding av spenning og nervøsitet, og hvor inntak av Prosecco vanligvis ville ha framskyndet søvnen, lar den nå heller vente på seg.

«Hvem tror du det er som har vært her?» Mathilde er usikker på om Espen som ligger ved siden av henne har sovnet, så hun hvisker forsiktig.

«Jeg vet ikke» kommer det like forsiktig tilbake. «Hadde vi visst hva de er ute etter, ville saken kanskje vært enklere å forstå. Har du noen formening om hva det kan være?»

 Mathilde ristet på hodet i mørket. «Nei, jeg aner ikke.»

Etter det som virker som en evighet, ikke det at han ikke liker å ligge i samme seng som henne, men nå ønsker han bare at neste dag vil komme så fort som mulig, sovner de i hverandres armer.

Neste morgen våkner Espen først, og han blir liggende og beundre henne. Små snork unnslipper leppene hennes, og han må smile. Hun er så søt.

Han tenker på gårsdagen, og han angrer på at han ikke undersøkte lydene som han mente å høre fra innenfra butikken i går ettermiddag, men han hadde vært så fokusert på overraskelsen sin til henne, at han hadde latt det passere.

Han tenker på hvordan kvelden egentlig kunne han blitt avsluttet, om det ikke hadde vært innbruddet, og sender den skyldige for dette en dyster tanke.

Etter å ha fått i seg litt mat på morrakvisten, ringer Mathilde politiet. Det tar ikke lange tiden før Martinsen og Andreassen fra lensmannskontoret stiller opp utenfor butikken. De undersøker døra og låsen. Den er ikke brutt opp, og siden Mathilde er helt sikker i sin sak når det gjelder å ha låst den før hun kjørte ut med blomstene, konkluderer de med at den må være dirket opp. «Å dirke opp en dør, er ikke noe alle klarer sånn uten videre. Det er mulig vi har med en gjenganger å gjøre.»

«Har du sjekket om det er noe som er stjålet?» spør Martinsen.

«Ja, jeg har sjekket, og jeg kan ikke se at noe mangler. Til og med pengene i kassa ligger der jeg forlot dem.»

«Du burde ikke la det ligge penger i kassa», Andreassen høres litt belærende ut.

«Jeg gjør vanligvis ikke det», svarer Mathilde, «men innbruddet i går var ikke den eneste overraskelsen jeg fikk, så pengene måtte dessverre vente denne ene gangen». Hun sender Espen et kjærlig smil.

Etter at de forteller om episodene med containeren gjør politiet en grundig gjennomsøkt undersøkelse av kjelleren. De konkluderer med at dette kan se ut som om det er snakk om samme gjerningsperson. «Vi kan selvfølgelig ikke være helt sikre, men det ville være rart hvis det plutselig skulle være snakk om flere som har behov for å finne noe i din kjeller eller søppelet ditt.»

«Bor du alene?»

«Ja, jeg gjør det. Nå gjør du meg nervøs, Martinsen. Tror dere de kommer tilbake?»

«Det er tredje gangen du opplever dette, så om vedkommende ikke har funnet det han eller hun leter etter, må jeg dessverre svare ja på spørsmålet ditt. Det er fullt mulig at de vil komme tilbake. Hvis så er tilfelle, er det bedre å være føre var. Jeg vil i hvert fall anbefale å være forsiktig.»

«Har du noen som kan bo her sammen med deg til vi har fått klarhet i dette?» Andreassen har endret tonefallet sitt, og nå virker han mer omsorgsfull enn belærende.

Espen skyter inn i samtalen. «Vi løser det», sier han bestemt. «Enten bor jeg her sammen med henne til dere finner ut av dette, eller så bor hun hjemme hos meg.»

«Ok, men gi oss beskjed for hva dere bestemmer dere for, sånn at vi vet om det er dere eller uvedkommende vi ser her når vi patruljerer forbi her. Vil vil jo helst unngå å brase inn og skremme dere, om vi skulle tro det var innbruddstyven vi hadde oppdaget.»

«Takk. Det er fint. Vi skal gi dere beskjed.» Espen har det travelt, og må dra på jobben.

«Ja, for jeg vil helst slippe å bli vekket av full utrykning.» Hun merker at alle de tre mannfolkene ser rart på henne, og skjønner at det er smilet rundt munnen de reagerer på. Mathilde tillater seg å se litt humor i alvoret også, men tar seg sammen og skrur av smilet for å unngå å bli sett på som om det er noe som ikke stemmer i topplokket.

Humoren har reddet henne mang en gang. Føler hun seg fanget i en vanskelig eller alvorlig situasjon, som nå, finner hun ofte fram klovnen inni seg. Tull og fjas bringer fram gleden i henne, og med hjelp fra denne gleden, er det lettere å takle det som er vanskelig for henne.

Noen vil kanskje si at det hun gjør, bare er å utsette møtet med det som er vanskelig, og at hun før eller senere vil måtte ta et endelig oppgjør med seg selv. Når hun hører dette, er det selvfølgelig grunn til ettertanke, for hun har hørt om mange som har blitt syke av å stenge inne følelsene sine. Men, glede er også en følelse, og det er den hun helst vil kjenne på nå.

Martinsen og Andreassen forlater dem idet to forskrekkede foreldre kommer styrtende inn. Ryktene hadde spredd seg raskt. Men, de sa bare at politiet hadde utrykning med butikken som mål. Når den egentlige årsaken til utrykningen forsvinner en plass mellom der ryktet startet, til det når fram til Deanne og Walter, resulterer det i at noens fantasi leker seg mere fritt enn andres.

Foreldrene hennes er som Mathilde selv, og fordi fantasien tok helt overhånd, forventer de det verste når politiet er involvert. Gleden er derfor stor når det kjæreste de har står der i beste velgående sammen med Espen.

«Takk og lov!» De puster og peser etter løpeturen, så det er nesten umulig å høre hva de sier. «Denne kroppen er mer slarkete i hengslene enn noen gang.» Walter prøver seg på en forklaring av dårlig kondis, og håper kommentaren hans kan lette litt på stemningen hans kone er i.

«Det må jeg si var raskt levert.» Mathilde hinter til ryktene.

«Vi måtte hit med en gang vi fikk høre at de var her, og fordi vi ventet det verste, løp vi hele veien hit».

«Nå må dere fortelle hva som har skjedd?» Walter hadde fått igjen pusten.

Foreldrene blir informerte, og etter en god kopp kaffe er nervene deres tilbake der de skal være, under huden.

«Stakkars deg, og etter all den innsatsen dere har lagt ned i den overfylte kjelleren. Nei, vi rydder kjelleren for deg i dag, så slipper du å gjøre det igjen.»
«Tusen takk, det setter jeg stor pris på. Nå ble jeg veldig glad.»

Fredagen hadde gått fort. Alle, det føltes i hvert fall sånn, kom innom butikken i dag. De fleste av ren nysgjerrighet nå som det endelig hadde skjedd noe i her i fredfulle Liljenes, men også de som virkelig bryr seg om at hun har det bra.

Mathilde er sliten. Butikken er lukket og låst, og nå som alle vet hva som har skjedd, føler hun seg trygg på at dette ikke vil kunne skje igjen uten at noen får det med seg. Det er rart med det, snakkingen og ryktene som hun alltid har irritert seg over, bidrar nå til at hun føler seg trygg.
Nysgjerrigheten til folk, gjør at de ser en ekstra gang etter når de passerer butikken.
Dette i tillegg til at Martinsen og Andreassen ikke har så mye annet å gjøre for tiden enn å kjøre forbi, gir Mathilde en følelse av å være en del av et engasjert samfunn som bryr seg om hverandre på en helt annen måte enn før.

Espen bor sammen med henne mens de venter på en oppklaring av innbruddet, og mens han slumrer på sofaen etter middagen, har hun fått en Brownie med vaniljeostekrem inn i ovnen. Denne skal hun servere i butikken i morgen.
«Om han skal bo her noen dager, må jeg lære meg å lage mat for 2.»
Kaken har hun allerede testet ut i en liten variant, men den som er i ovnen nå, er en større utgave. «Du kan glede deg til denne», Espen.

Enten sover han, eller så hører han ikke hva hun sier, for det er ingen tilbakemelding å spore borte fra sofaen. Han ser så fredfull ut der han ligger.

Mathilde lister seg ned i mørket i butikken. Hun kjenner nervøsiteten stige, men selv om hun er enig med seg selv om at dette kan være en dårlig idé, klarer hun ikke å la være. Noen der ute truer jobben hennes, hjemmet hennes og hverdagen hennes, ja, alt som hun har jobbet så hardt for å oppnå, så det er vel ikke så rart hun ønsker å få en ende på dette så raskt som mulig. Men, for alt hun vet, har de allerede funnet det de lette etter, og er forduftet for lenge siden. Hun må bare sjekke om alt er som det skal være der nede.
«Det er jo lov til å håpe.»

Klokka på ovnen ringer, noe som betyr at kaken er ferdig. Hun hører veldig til romstering ovenfra, og løper opp.
Mathilde legger ikke merke til den mørke skikkelsen som står under et tre på andre siden av gata, og som viser uvanlig stor interesse for blomsterbutikken hennes.

«Jeg må ha sovna», kommer det fra Espen. Han er helt i ørska. Da hun gikk ned lå han vannrett og avslappet, men nå står han oppreist og ser sliten og dratt ut.
«Ja, du gjorde det. Jeg gikk ned for å se over butikken, og der ser alt fredfullt ut.»

«Så bra, men lov meg at du er forsiktig. La heller meg gå ned for å sjekke om du ønsker å vite hvordan det står til der nede.»
Mathilde lover, men vet med seg selv at den lovnaden helt sikkert vil bli vanskelig å holde.
«Hva er det som lukter så godt? Har du bakt kake?»
«Mens du sov, lagde jeg en ny variant av Brownie, og den har jeg kalt Mathildes Brownie med vaniljeostekrem. Første forsøket ble en liten kake, og den ble jeg veldig fornøyd med. Jeg lager derfor en større kake som jeg skal ha i butikken i morgen. Det er jo lørdag og da forventes det kake.»

Det er alltid en baktanke med det hun baker. Ikke bare lokker fersk bakst og søte kaker lokalbefolkningen til butikken med påfølgende salg og hyggelig selskap for hennes del. Lørdager har blitt fast «kakedag» i butikken, men det hender selvfølgelig at eksperimenteringen hennes får utløp midt i uka også, og da blir det som regel også servert smaksprøver.
Det har blitt mye av dette etter hvert, for hun har funnet ut at ved å bake senker hun stressnivået sitt betraktelig. Eneste bakdelen med bakingen, er at i takt med lavere stressnivå, krymper også klærne hennes i klesskapet.

Mathilde har bakt akkurat denne kaken nå fordi hun vet at sjokolade og vanilje er smaker Espen liker veldig godt. I barndommen pleide moren hans å bake bløtkake med halvparten fyll vaniljekrem og andre halvparten sjokoladekrem.
Denne kaken er ikke akkurat en bløtkake, og hun var ikke ute etter å kopiere moren hans heller, men hun vil så gjerne takke ham for hjelpen med ryddingen, og velger derfor denne måten som hun er helt sikker på vil falle i smak.

Birger står ute i mørket og humøret hans er ikke akkurat på topp. «Hvorfor i all verden skulle gamlingen dekke til jordgulvet med sement?», mumler han misfornøyd for seg selv.
Jordgulvet skjulte diamantene som Birger er desperat etter å få tak i.
Mulighetene for å ta seg ned i kjelleren har ikke vært så mange, og nå har en forventet enkel oppgave blitt alt annet enn det.
«Faen og!»
Frustrasjonen tar overhånd, og Birger kjenner den dystre siden hans prøve å komme til overflaten. Det kan bli farlig å slippe den ut i dagslyset, så nå må han være forsiktig.
Innbruddet hans på torsdagen hadde blitt avbrutt av den kjærlighetssyke guttevalpen, og i tillegg hadde han blitt avslørt av sin egen dumhet. Skitne sko på et rent gulv, hva tenkte han med?
«Nei, heretter skal skitne sko bæres i hendene for å unngå å bli oppdaget.»

Birger innser nå at det ikke vil åpne seg noen ny mulighet for ham i kveld, for det ser ut til at de to turtelduene har tenkt til å holde seg innendørs.
Hadde det ikke vært for tordenværet som er på vei til å brake løs over hodet hans, hadde han kanskje benyttet muligheten til å sette seg godt til rette på åsen utenfor kjøkkenvinduet hennes, i påvente av litt pirrende underholdning fra det unge paret.
I stedet for den usensurerte underholdningen han så for seg ville skje hjemme hos Mathilde, må han ta til takke med å høre på radioen i mørket hjemme.

Han rusler skuffet og ubemerket hjemover, og han rekker akkurat å komme innenfor døra, idet himmelens sluser åpner seg med et kraftig opplyst smell. Tordenværet kan ikke være langt unna. Hans eneste trøst, er at om strømmen går på grunn av været, vil han ikke være den eneste i Liljenes som blir sittende i mørket denne kvelden.

Spenningen etter torsdagen sitter fortsatt i kroppene deres. De skvetter av hver ukjente lyd de hører, og det hjelper ikke at det nå lyner og tordner utenfor.
Det er nok ikke bare spenningen etter innbruddet som sitter i kroppen, men også spenningen dem imellom som ble avbrutt så brått og uønsket.

Mathilde sitrer i kroppen når han kommer ut av badet etter å ha tatt seg en dusj. Han står foran henne bare iført et lite håndkle rundt livet. Han er brun, veltrent og kjekk. Hun klarer ikke å trekke det beundrende blikket sitt raskt nok unna før han blir oppmerksom på henne.

Espen kjenner det umiddelbart på seg at hun også har lyst til å finne tilbake til stemningen de var i torsdag kveld, og etter å ha kledd på seg, fyrer han opp i peisen, mens hun rydder opp på kjøkkenet etter kakebakingen.
Idet hun drar kluten over kjøkkenbenken for siste gang, kjenner hun to sterke armer komme smygende rundt livet sitt, etterfulgt av en stemme som hvisker inn i øret. «Du lukter godt».
Det er ikke så mye som skal til. Hun blir helt mo i knærne, og kjenner lengselen fra torsdagen fylle kroppen hennes igjen. Lengselen får henne til å slippe alle hemninger, og hun snur seg mot ham og kysser ham intenst og lenge. De varme leppene hans sender ilinger gjennom hele kroppen hennes. Ilinger som får henne til å slippe ut et høyt stønn av ren nytelse.

Espen løfter henne opp og bærer henne bort til peisen hvor han har lagt ut sofaputer for å gjøre kvelden mest mulig komfortabel for dem begge.
«Jeg har lengtet etter deg siden torsdagen», hvisker han hest.
Kyssene og kjærtegnene deres er så intense at hun må hive etter pusten.
Det er lenge siden hun har følt seg så full av lyst og begjær. Espen har vekket noe i henne, noe som har ligget i dvale i 5 lange år.
Sakte kler han av henne kjolen og kjærtegner brystene hennes. Det tar ikke lange tiden før brystvortene stivner og hun sukker lett. BH’en forsvinner raskt, men han tar seg lengre tid når han kommer til trusa. Han følger trusekanten med lekende fingre og når hun bøyer hodet bakover av utålmodig forventning, lirker han henne ut av den også. Fjærlette berøringer leker seg over hele kroppen, helt til hun blir liggende å skjelve og stønne av himmelsk vellyst.
Espen elsker synet av henne der hun vrir seg i nytelse, og han er ikke sen med å få av seg klærne sine.
Mathilde nyter synet av ham mens han kler av seg. Han fortsetter å kjærtegne henne mens han fyller henne med varmen sin, og når han trenger seg inn i henne, føler hun seg fullkommen.
Hun ønsker at hver eneste bevegelse aldri vil ta slutt.
Kyssene er hete, begjæret pulserer og slørete blikk møter hverandre.
Eksplosjonen nærmer seg, og de når bristepunktet sammen.
Lykkelige og tilfredsstilte, sovner de i hverandres armer.

«God morgen». Espen åpner øynene og ser rett inn i et strålende blikk. Hun har en fin glød over seg. Han håper at han er årsaken til at denne vakre skapningen ser ut som verdens lykkeligste akkurat nå.

«Jeg har laget frokost og hentet avisen. Jeg må snart ned i butikken, men   du kan ligge lengre om du vil det.»

«Tilbudet om å komme til ferdig dekket frokostbord og å spise i ditt selskap, kan jeg ikke takke nei til. Jeg kommer med en gang sånn at vi kan spise sammen. Må bare en tur innom badet først.»

Mathilde må bla i avisen for å ta fokuset bort fra maten på bordet, sånn at hun ikke skal begynne å spise før han er ferdig på badet. Hun vet at det vil  være uhøflig av henne å begynne å spise før han setter seg til bords.

Mathilde er vant til å gjøre akkurat som det passer henne, så det er mulig at det kan bli vanskelig å tilpasse seg en til, men det hjelper å tenke på at han sikkert føler det på samme måte som henne.

Blikket hennes blir dratt mot et bilde av en bil som virker veldig kjent. Det er to bilder i avisen, et bilde av en veldig skitten og ugjenkjennelig bil, og et av bilen som hun mener å kjenne igjen. Hun har jo tross alt sett på den hver dag i løpet av den siste uken.

Mathilde ser bildet av bilen før hun leser overskriften. «Er det virkelig den  samme?» Hun er sikker, men allikevel litt usikker. Dette må sjekkes.

Sprekkeferdig av nysgjerrighet, og uten å tenke på at noen kan se inn  gjennom butikkvinduene at hun bare er iført tøfler, truse og en singlet, løper hun ned i butikken med avisen i hendene.

Hun holder opp avisen mot bildet som hun hengte opp på mandagen, for sammenligning. «Joda, dette er da virkelig den samme bilen.»

Bilskiltene mangler, men hun er sikker. Vel, ganske sikker i hvert fall. Nå  først leser hun overskriften: «Bil med lik i bagasjerommet funnet etter mange år i Villvikas innsjø, Sluksjøen!»

Pulsen øker, og hun klarer ikke stoppe spørsmålene som nå strømmer på.

Hvem er liket? Hvordan har det  hun står alene og nesten naken til alles  beskuelse, i hvert fall for de som kan se inn gjennom vinduene. Butikken er heldigvis stengt, ellers kan det hende hun ville ha risikert å miste noen kunder, om de blir ønsket velkommen av henne sånn som hun fremstår nå.

Hun hører av lydene ovenfra at Espen er ferdig på badet. «Hvor er du,  Mathilde?»

«Jeg er her nede, Espen. Du vil ikke tro hva det står om i avisen!»

Espen kommer løpende ned trappen. Trampende er vel mer riktig å si. Det går så fort at han nesten ikke får med seg beina sine, og han unngår så vidt et smertefullt møte med gulvet nederst i trappa.

«Se her!» Mathilde holder avisen opp mot ham. «Jeg tror det er samme bilen.» Hun peker mot veggen.

«Det er i hvert fall samme modellen, vi kan jo ikke si med sikkerhet at det faktisk er den samme bilen.»

«Jeg er sikker.» Hun blir ofte påståelig når hun er engasjert og overbevist.  Kanskje ikke hennes mest flatterende side.

Hun er sikker i sin sak, og han liker det ikke, for hva om det faktisk er samme bilen? I så fall har de nå også fått med en morder å gjøre. Hva om morderen og innbruddstyven er en og samme person?

«Hva gjør du om det er samme bilen, Mathilde? Jeg synes ikke du skal engasjere deg så mye i dette. At du har havnet midt oppi dette, bekymrer  meg.»

Hun hører hva han sier, men vil helst ikke tenke på det. Hun penser derfor samtalen over på noe annet. I farten var det en lite gjennomtenkt avsporing, og kanskje til og med ganske så uheldig, i og med at dette heller ikke er et noe særlig oppløftende tema. «Tenk å ende sine dager i et bagasjerom. Håper bare han ikke levde lenger da bilen gikk under.»

Birger sitter inne hver dag, hele dagen lang, og dette kjedelige livet holder på å ta livet av ham. Det føles i hvert fall sånn. Det er absolutt ingenting å ta seg til her i huset, og derfor har han begynt å snu døgnet. På kvelden og natten kan han ta sjansen på å gå en tur ut, uten at så mange ser ham. Han har gått Liljenes opp og ned utallige ganger, og dette letter heldigvis på humøret og roer ned rastløsheten.

Han har snart drukket opp all alkoholen i huset. Alle skuffer og skap er gjennomsøkte bare sånn for å være sikker på at det ikke finnes noe mer å døyve kjedsomheten med, så nå er det bare å stålsette seg for edrueligheten som venter.

Den eneste spenningen igjen her i huset, er vissheten om den skapningen som befinner seg nede i kjelleren. Denne typen spenning eller tidsfordriv, er ikke det han er ute etter, så kjelleren holder han seg unna. Å omgås med lik er liksom ikke hans greie.

Birger er spent på hva folk snakker om etter innbruddet hans, og for å unngå å gå på veggene, tar han mot til seg og går til butikken for å kjøpe en bukett. Det kan jo alltids hende han vil få med seg noe interessant på veien.

I etterpåklokskapens navn, er det klart at han angrer på at han ikke stjal pengene i kassa hennes, for da ville situasjonen nå i ettertid ha vært en helt annen, både for ham og for dem.

Han ville selvfølgelig hatt bedre råd i noen dager. Kanskje han til og med kunne hatt råd til noen øl. Han sukker tungt mens han forestiller seg en iskald og leskende øl fylle ham med velbehag. I tillegg til hans velbefinnende, ville hun og lovens lange arm ha trodd at dette egentlig bare hadde handlet om pengene.

«For en idiot jeg var!» Han må finne en måte å glemme dette på, for listen over det som plager ham, er allerede ganske lang.

Når han kommer inn i butikken ser han den slitsomme mannen fra matbutikken, han som spurte ham ut om tatoveringen hans. Birger blir ukomfortabel og snur seg med ryggen mot ham, bare sånn for å unngå øyekontakt, og i det hele tatt for at han ikke skal få øye på ham. Det Birger ikke vet, er at Petter er ansiktsblind, så han vil uansett ikke kjenne ham ikke igjen på den måten andre ville gjort.

Etter den flaue episoden på matbutikken hvor tatoveringen hans var et tema, har han klokelig valgt lange ermer på genseren, og det selv om det er sommer og varmt ute.

Birger klarer ikke riste av seg den ubehagelige følelsen av at noen følger med på ham, og han angrer på at han har tatt turen hit. For å ikke vekke oppmerksomhet med en mistenksom oppførsel, kjøper han en bukett før han stikker.

Mens han venter på at Mathilde skal bli ferdig med å binde buketten, er det umulig å ikke overhøre samtalene fra langbordet, hvor de nå snakker mer i munnen på hverandre enn vanlig. «Har du lest avisen i dag?» «Hva er det du sier? Lik i bagasjerommet?» «Er det den bilen, sier du?»

Birger får med seg retningen fingeren som følger det ene spørsmålet peker i, og stivner i det han ser bildet av seg selv, Iris og Trygve som ble tatt dagen etter ranet for 30 år siden, henge og blinke mot ham fra plassen sin midt på veggen.

«Hva i helvete! Hvor kom det fra?»

Birger kjenner pulsen stige, og med den endrer også fargen seg i ansiktet hans fra blek til blodrød.

Mathilde ser den totale forandringen, og forventer at mannen skal gå i gulvet.

«Er alt bra med deg?» spør hun oppriktig bekymret.

«Hæ?, Eh, ja, selvfølgelig. Jeg bare, ehh, altså, jeg har kanskje kledd på meg litt for mye i dag.» Han snakker gjennom den øredøvende pulsen sin, og håper det bare er han som kan høre den.

Birger forlater butikken uten å være klar over at han er gjenkjent. Noen ved langbordet har lagt merke til stemmen hans.

Ikke overraskende blir bilen samtaleemnet i butikken denne lørdagen, og det er visst flere enn henne som har mistanke om at det kan være snakk om den samme bilen. Samtalen rundt langbordet er høylytt, og mange snakker i munnen på hverandre. Alle har en mening de vil nå fram med.

Petter sitter ved langbordet med øynene igjen. Han lytter til alle de kjente stemmene rundt bordet, mens han har en pause i blomsterleveringen som har tar fortløpende igjennom dagen. Det er spesielt en stemme som får Petter til lå rette oppmerksomheten sin mot Mathilde, samtidig som den vekker beskyttelsesinstinktet hans.

Det er etter at hun har sagt «hadet» til mannen hun lagde en vakker bukett til, eller som kunden hadde sagt det «jeg trenger en lovende kvast», at Petter kommer bort til henne og sier «Den stemmen var det noe kjent med. Jeg tror nesten det var mannen fra butikken, du vet, han med tatoveringen.»

Mathilde ser på ham. «Hva mener du, Petter? Slapp vi akkurat Birger ut herfra?»

«Ikke si sånn, Mathilde. Hadde du tenkt at vi skulle oppholde ham her til politiet kommer? Hva om han har en pistol?»

«Nei, jeg tenkte meg visst ikke om. Han kan være farlig, så det beste hadde vært om vi hadde fulgt etter ham. Neste gang han er innom…»

«Stopp!» Petter avbrøt henne. «Neste gang han er innom, ringer du politiet med en gang. Jeg vil ikke høre snakk om at du har tenkt å følge etter ham.»

Mathilde så på ham med dådyrøynene sine. «Beklager, Petter, men nå om dagen, er de eneste jeg kan tenke på å få denne mannen bak lås og slå, så langt vekk fra Liljenes som mulig. Jeg begynner å bli desperat.»

«Jeg skjønner det, men du må være forsiktig. Jeg orker ikke tanken på at det skal skje deg noe. Denne gamle mannen er bekymret for deg.

«Jeg har sett deg vokse opp i denne butikken, opplevd og delt sorgene dine sammen med deg, og nå får jeg jammen også oppleve å se deg blomstre av kjærligheten til Espen. Ja, for akkurat det er ikke vanskelig å se.» Han stopper opp litt.

«Jeg mener det, Mathilde. Vær forsiktig. Det er din tid til å være lykkelig nå, du og Espen fortjener det så inderlig, så la politiet gjøre jobben sin.»

«Takk, Petter. Jeg lover.» Mathilde er rørt langt inn i hjerteroten over ordene hans. Hun er takknemlig for at det finnes noen som ham. Noen som vet når det er på tide å si ifra, og heller ikke er redd for å gjøre akkurat det.

For å få dagen til å gå, sover Birger på sofaen, og han er langt inne i drømmeland.

På veien opp til innsjøen i Vilvika, kommer det høylytt banking fra bagasjerommet.

«Slipp meg ut!» lyder det mellom hamringen. «Når jeg kommer ut skal jeg faen meg…» Birger skrur på radioen, og sangen som spiller ut av høytalerne og overdøver Trygve, er «Don’t worry, be happy» med Bobby McFerrin. Birger synger med av full hals.

Vel oppe forsikrer han seg om at det ikke er noen i nærheten, og når kysten er klar, triller han bilen helt ut på kanten, hvor han mener innsjøen er på sitt dypeste, setter bilen i fri og dytter den utfor.

Hamringen fra bagasjerommet øker i tempoet, og nå er ropene desperate.

«Vær så snill! Du skal få beholde alle diamantene selv! Jeg skal ikke si noe!»

Sakte men sikkert høres bankingen svakere, mens ropene går over til gurglelyder og hosting, i det bakenden på bilen forsvinner ned i dypet.

Birger snur ryggen til og begynner rolig på spaserturen ned til Villvika igjen.

Han er fornøyd. Vel har han vært korttenkt i det siste, men akkurat nå, har han fjernet alle spor etter seg. Skiltene, vognkort og alt annet som var i hanskerommet eller fløt rundt i bilen, har han samlet i en bærepose som han tar med seg hjem.

Birger våkner fra drømmen med et rykk. «Hva om han har glemt noe igjen i bilen, noe som vil avsløre ham.»

Tankene kverner, om mulig, enda verre enn før. «Hva om han nå blir etterlyst for drapet på Trygve?»

Han meldte bilen stjålet etter å ha dumpet den i innsjøen, men etter hans tidligere erfaringer med politiet, vet han at de ikke alltid er så lettlurte som han ønsker at de er.

Birger regner ut at han har noen dager å gå på, før han må ta diamantene med makt. Koste hva det koste vil, om han ikke klarer å finne en snarlig løsning på dette før politiet begynner å lete etter ham.

For noen dager siden, hadde han tatt en kikk i husets medisinskap i håp om å finne noe som kunne roe nervene, eller i det minste kunne fjerne alle disse, for ham, tidligere ukjente følelsene av empati og medfølelse som har begynt å plage ham i det siste. 

Det han verken har tid til, eller ønsker å gjøre akkurat nå, er å begynne å føle på all elendigheten han har forårsaket med oppførselen sin. For å unngå utslipp av følelser som nå står i trengsel i påvente av å bli satt fri, har han begynt å ta noen kapsler som han fant utskrevet til Fred Jul. Mot nervøs mage, står det på dem. De har gått ut på dato for lenge siden, men akkurat dette overser han glatt. 

Han er egentlig mer nysgjerrig på hvem Fred Jul er, enn å bekymre seg for utgåtte datoer. Kan det være Fred Jul som oppholder seg i skapet?

Mulig han allikevel burde ha brydd seg om at kapslene har gått ut på dato, for nå kjenner han at magen er klar for å lage litt trøbbel for ham.

Mageproblemene som nå bygger seg opp, kan kanskje skyldes all søppelmaten, bokstavelig talt, som han har fråtset i de siste dagene? Kanskje han bør være forberedt på dårligere tider, og prøve å spare litt på maten han har funnet i søpla. Rasjonering er han vant med både innenfor og utenfor fengselsmurene, men nå synes han at han har fortjent å kose seg litt ekstra.

Birger finner noen Aspirin som han døyver magesmertene med. Han får klare seg med gamlas utgåtte utvalg i medisinskapet til han får muligheten til å stikke av fra dette lite spenstige stedet, og akkurat nå føler han det er bedre før enn senere.

Han har et hinder å forsere, og for å få til det, må han finne et spett eller noe lignende som kan brukes til å lage hull i sementen som er helt utover gulvet. Om gamlingen ikke har brukt armeringsjern, og han får tak i rette verktøyet for jobben, vil det bli en enkel sak å lage hull i den. 

Birger tar seg en tur ut i boden til fru Jul for å se om det finnes noe der som kan brukes til diamantutgravingen. Han unngår kjelleren i huset, for bare det å åpne døra, bringer fram det forskrekkede blikket til fru Jul og lydene… De forferdelige lydene av bein som knekker. På toppen av det hele, har damen oppbevart et lik i skapet der nede. 

Vissheten om at han bor sammen med et lik, kan ha vært en medvirkende årsak til at Trygve er brakt på banen igjen. Det er nesten så han kan føle ham sitte i sofaen her i stuen, og følge med på den minste ting han gjør.

Birger blir ukomfortabel bare ved tanken, men av en eller annen grunn føler han seg fristet til å snakke til ham.

Boden er velfylt, og her finner han nesten alt han trenger. I tillegg til hammeren han trenger, tar han fram tau og tape. Om han blir overrasket av noen mens han hamrer i vei på sementen, kan dette brukes på vedkommende, både for å bringe dem til taushet og å hindre dem i å stikke av.

Hammeren kan selvfølgelig også brukes til samme formål, men Birger vil unngå mest mulig søl som vil kunne komme i kjølvannet av hammerslag, og da er tauet og tapen gode å ha.

Mandag morgen ringer Espen til politiet for å prøve å finne ut av hvem eieren av bilen i avisen kan være. Han er ikke typen som blander seg inn i ting han ikke har noe med, og han har egentlig ikke lyst, men han gjør det i håp om å kunne berolige Mathilde.

Mathilde kan høre ham snakke oppe i andre. «Ok. Så dere vet hvem bilen dere har funnet tilhører?»

En kunde kommer inn, og hun får ikke overhørt mer av samtalen. Mens hun holder på å pakke inn den frodige margeritten, kommer Espen ned trappen. Han ser bekymret og tankefull ut. Mathilde er ikke i tvil lenger. 

«Hvordan skal jeg stelle denne?», spør kunden.

Fordi Mathilde nesten ikke klarer å vente med å få vite hvem eieren av bilen de har funnet i Villvikas innsjø er, anser hun kundens behov for kunnskap om stellet bare som uthaling av tiden hennes, og hun må ta seg sammen for ikke å høres irritert ut når hun svarer. 

«Margeritter trives best i sol, og derfor er det viktig at du vanner den regelmessig. Jorden må være lett fuktig hele tiden, og husk at den ikke skal tørke inn.» 

«Skal den bare stå i solen?»

Mathilde biter seg i leppa og kveler et sukk. «Neida, den tåler også noe skygge i løpet av dagen, men den trives best i sola. Husk også å knipe av visne blomster om du ønsker å fremme blomstringen.»

Bjella på døra ringer kunden på sin vei, og Mathilde røper med desperasjon i ordene, at dette er viktig for henne å få svar på nå. 

«Hvem er det sin bil? Hadde jeg rett?»

«Martinsen var tilbakeholden med informasjonen, men siden Deanne og Walter kjenner Birger, bekreftet han at det var snakk om bilen til Birger. Han kunne også fortelle at selv om saken stod i avisen på lørdag, var den allerede gammelt nytt i Villvika hvor bilen ble funnet.» 

«Gammelt nytt? Hva mener du?»

«De ville vente med å gå ut i media med dette før de visste både hvem sin bil dette var, og hvem den uheldige personen i bagasjerommet var.»

«Vet de hvem det er?»

«Ja, han som ufrivillig hadde blitt med til bunnen av innsjøen var Trygve. Kameraten til Birger.»

«Nå ble det litt for mye her, Espen. Plutselig skulle jeg ønske jeg ikke var involvert i dette mer.» 

«Ja, enig, men nå er det for sent å tenkte på det. Martinsen og Andreassen tror det kanskje kan være Birger som er din ubudne gjest, men de har ikke noen forklaring på hvorfor han er tilbake. De kommer innom litt senere i dag for å se på bildet som har blitt en «snakkis» de siste dagene.»

De virker mer interessert i å få oppskriften til sjokoladekaka som står på bordet enn i bildet de kom for. Mulig det har noe med å gjøre at hun har brukt Ingefærøl med alkohol i oppskriften. «Den er skikkelig saftig og god, Mathilde.»

«Takk for det. Det er hyggelig å høre.»

Oppskriften blir lovet overlevert senere samme dag, og dermed blir det enklere å rette fokuset mot bildet. For å unngå de nysgjerrige blikkene som stadig kommer i deres retning, tar de med seg bildet på bakrommet.

Skuffet over at muligheten til å få vite litt mer om det som har skjedd, brått blir revet bort, finner de fleste veien tilbake til langbordet. Her venter både kaffe og en skikkelig saftig og smakfull sjokoladekake. En god oppskrift på å balansere skuffelse over til glede. «Du kan dette med gode smaker, Mathilde. Jeg ville aldri funnet på å prøve Ingefærøl i en sjokoladekake, men nå vet jeg bedre. Denne skal jeg også bake.»

I tillegg til stamgjestene som vet å ta seg til rette, har det også kommet noen handlende kunder. En av dem har akkurat kommet hjem til bare visne blomster etter ferien sin. «Naboen har glemt å vanne dem som lovet, og siden det ikke er noe igjen å redde, ble turen til oasen din et faktum.

Jeg må ha friske blomster for å beholde sommerfølelsen. Vi må holde på den så lenge vi klarer.»

«Ja, jeg finner alltid godfølelsen med blomster, så det skjønner jeg godt», Mathilde kjente seg igjen.

Valget faller på Petunia, Stemor og Spanske Margeritter, og mens Mathilde pakker inn blomstene i silkepapir og setter dem i papirposer, kommer to alvorlige menn tilbake fra bakrommet med bildet hennes. De venter i bakgrunnen til hun er ferdig med kunden.

«Kan vi ta med oss dette?»

«Ja, det kan dere, men jeg håper jeg kan få det tilbake. Det hører jo tross alt til her på veggen.»

«Vi skjønner det, og når vi er ferdige med det, får du det tilbake.»

Etter at de har forlatt åstedet, ja, for det virker nesten sånn akkurat nå, kommer Olea inn døra.

Det er ikke så ofte hun kommer innom, så besøket hennes er mer av den overraskende typen.

Uansett, overrasket eller ikke, Mathilde synes det er veldig hyggelig å møte henne et annet sted enn på matbutikken hvor hun jobber. 

Olea har med seg en bukett. «Kjenner du igjen denne, Mathilde?»

«Hæ? Ja, det er buketten jeg lagde til en mann i går. Han skulle gi den til kjæresten sin.» Mathilde blir glad og smiler til Olea. «Har du fått deg kjæreste?»

«Nei, det har jeg ikke. Denne fant jeg i søppeldunken min, da jeg kastet søpla i dag tidlig, og jeg har ikke sett den før. Jeg syntes det var underlig, og kommer derfor hit med den nå.»

Mathilde blir fylt av blandede følelser.

Hun er glad Olea ikke kommer for å klage på buketten hun lagde i går, samtidig som hun er forundret og skuffet over å høre at den har blitt kastet i søpla.

«Kanskje han hadde blitt dumpet av kjæresten, og en av dem hadde kvittet seg med buketten i nærmeste søppeldunk?» Mathilde finner på unnskyldninger for å slippe ta stilling til det som kommer nå. Samtalen med Petter dukker opp i bakhodet, og hun skjønner at det må ha vært Birger som kjøpte buketten.

«Hvorfor hadde han kastet den?»

«Hadde han brukt bukettkjøpet som en unnskyldning for å komme innpå henne?»

«Hvorfor var han tilbake i Liljenes, og hva ville han i butikken?»

Spørsmålene kommer på løpende bånd, og Mathilde tar seg i å ønske at hun skal klare å slutte med dette, for denne kjedereaksjonen med alt hun lurer på, begynner å bli en belastning.

Mathilde blir kald. Det er som om blodet fryser til is. Hun blir blek og må sette seg ned.

«Er alt i orden, Mathilde?» Olea hørtes oppriktig bekymret ut, og nå er alles blikk rettet mot henne. Hun må ta seg sammen, før hun svarer med skjelvende stemme. «Ja, det går fint med meg.»

Er det bare hun som legger merke til at stemmen hennes skjelver? Hun ser seg rundt. Når hun blir møtt med store og spørrende øyne fra samtlige rundt bordet, skjønner hun raskt at det ikke er en eneste person der som tror på henne.

«Kaker er du flink til å bake og blomsterbuketter er du dyktig på, men lyving, det må du nok øve deg litt mer på, Mathilde.» Jepp, hun er gjennomskuet.

Det er som om tiden står stille et øyeblikk, men plutselig blir det aktivitet rundt bordet. «Her, ta et kakestykke og en kaffekopp, så skal du se du føler deg litt bedre.» Det blir disket opp for henne.

«Takk. Det var en god kake, om jeg må få si det selv.»

Kaken hjelper i hvert fall litt. Mathilde får tilbake fargen i ansiktet, og kaffen gjør underverker med gufsen som så brått og brutalt rev gjennom kroppen hennes.

«Hva var det som skjedde, Mathilde?» Olea gir seg ikke. Hun liker ikke tanken på at hun skal være skyld i nok en dames sammenbrudd her i dette samme huset.

«Birger, det er Birger.»

Det virker ikke som om noen som skjønner henne, for de spørrende øynene var der fortsatt. «Hva mener du?»

«Politiet tror at det er Birger som har gjort innbrudd her i butikken, og nå tror de også at det er Birgers bil som er funnet i Sluksjøen i Villvika. Bilen med et lik i bagasjerommet. I tillegg til dette, mener Petter å ha sett Birger i matbutikken, så han må være i Liljenes.»

Nå er det Olea sin tur til å få en annen farge i ansiktet. Hun blir knall rød.

«Ja,» hun kremter, «han har vært innom der noen ganger i sommer.»

«Første gangen jeg ble gjort oppmerksom på dette, var den gangen fru Jul kjente ham igjen. Det var vel den samme dagen, eller dagen før hun falt ned trappen hjemme.»

Minnet om den sørgelige slutten som fru Jul fikk på livet sitt, sender sukk og stønn av forskjellig skala gjennom butikken. 

Mathilde utbryter brått og uten egentlig å tenke seg så veldig godt om.

«Har du sett ham, uten å si ifra?»

«Ja, beklager, men jeg visste ikke at jeg måtte det.» Olea føler seg litt beklemt.

«Nei, Olea, det er jeg som må beklage. Jeg tenkte meg ikke om. De siste dagers hendelser begynner visst å gå mer inn på meg enn jeg skulle ønske. Du har rett. Det er ingen grunn til at du skulle måtte gjøre det? Det er jo ingen av oss som tidligere har vært inne på tanken om at det kan være han som er den skyldige i all elendigheten her.»

«Ja, men når du sier det, kan det kanskje være lurt å fortelle Martinsen og Andreassen hva jeg vet, både om Birger og om blomsterbuketten fra søpla mi. Så fort jeg er sikker på at du har det bra, går jeg innom dem.»

«Takk, Olea, jeg føler meg mye bedre, og jeg setter pris på at du stikker innom dem og forteller alt du vet. Kanskje det resulterer i at de finner ham, og at jeg dermed slipper å måtte rydde opp etter ham noe mer.»

Olea går i dype tanker på vei mot lensmannskontoret.

Jeg må innrømme at da jeg så Birger i matbutikken tidligere i sommer, kom den kjente kriblingen fra 30 år tilbake i magen igjen. I et lite øyeblikk tillot jeg meg å drømme at han var kommet tilbake til meg, men det ble med det ene lille øyeblikket. Birger kjente meg ikke igjen, noe som ikke var så rart, i og med at jeg har slanket bort nesten like mange kilo som antall år det tok ham å komme tilbake hit.

Skuffelsen over at han ikke kjenner meg igjen, har forsvunnet litt og litt etter hvert av de korte besøkene han har avlagt i butikken. Han ser sliten og til tider litt forvirret ut, og det virker, på meg, som om han prøver å unngå å bli sett. Det er en merkelig oppførsel han har. Han er meget sparsommelig på egenpleien for å si det sånn, og denne en gang så spenstige og rause fyren, er nå redusert til en skygge av seg selv.

Jeg er sikker på at om han kan unngå å spise, ville han gladelig ha droppet det, bare for å slippe å menge seg med andre mennesker. Man kan jo lure på hvorfor han er tilbake.

Jeg har tenkt litt på dette med at fru Jul kjente ham igjen, og at hun heller ikke la skjul på det. Dette var rundt samme dagen som hun døde, og jeg synes det er litt rart. Hva om han fikk det med seg?

Jeg tenkte ikke i de baner da det skjedde, for fru Jul var en gammel dame med vonde bein og dårlig balanse, men den tydelige forandringen Birger har vært igjennom fra hver gang han har vært innom, har fått meg til å se ham i et annet lys. Etter turen innom Mathilde i dag, har jeg fått vite at det ikke bare er i matbutikken han blir lagt merke til for sin mistenkelige oppførsel, og jeg skjønner nå at jeg må fortelle politiet det jeg vet.

En ting er jeg sikker på. Han er ikke her for å finne tilbake til der vi slapp for ca. 30 år siden.

Jeg var innom Martinsen og Andreassen, men de hadde ikke tid til å snakke med meg i dag, så vi har avtalt at jeg skal komme innom dem i morgen, før kveldsskiftet min starter. Dette passer meg helt utmerket, for jeg har lenge sett fram til å kunne gå gjennom alle bildene jeg har tatt i sommer, så i kveld skal jeg kose meg med dem.

Da jeg tok meg av mine gamle foreldre, samtidig som jeg jobbet 100% i matbutikken, måtte jeg finne meg en hobby for å ikke gå på veggene her i barndomshjemmet mitt. Foreldrene mine mente jeg skyldte dem å stille opp når de nå trengte det, og etter mange runder med meg selv, sa jeg ja til å stille opp. Selv om barndommen min til tider var et sorgens kapittel, trengte jeg ikke synke til deres nivå, og de fikk et par fine år på slutten.

Jeg trengte altså en hobby som ville få meg opp av sofaen og ut i frisk luft, samt å gi frie tøyler til min kreative side. Valget falt til slutt på noe fotografering. Alt jeg kan, har jeg lært meg selv, og det viser seg at å prøve og å feile, er en god måte å lære seg noe på. Ordtaket «Tålmodighet er en dyd» har jeg måtte si til meg selv utallige ganger, og jeg er veldig glad for at jeg klarte det nå. 

Nærbilder er favoritten. Alt ser annerledes ut på veldig nært hold, og disse bildene gir rom for fri tolkning, og jeg opplever selv å se forskjellige motiver på ett og samme bilde.

Jeg elsker å se hvordan et eple vil se ut når den er fanget gjennom en linse på nært hold. Resultatene er ofte vakre kunstverk. Den dagen jeg får råd til det, og ikke minst nok veggplass, vil jeg fremkalle mange av bildene mine på store lerreter. Kanskje jeg til og med skal driste meg til en utstilling. Vel, det er egentlig ikke pengene det står på, for etter flere tiår med flaskesamling pluss at jeg er veldig flink til å spare, er jeg en av få millionærer i Liljenes. Jeg holder denne aktiviteten hemmelig, for å dele på gullgruven med andre, har jeg ikke så lyst til. Det har alltid forundret meg at folk bare slenger fra seg penger, uten å tenke seg videre om. Tilbake til hvorfor jeg ikke har utstilling når jeg har penger til det. Det er nok motet som svikter. Tenk om bildene mine ikke blir godt mottatt? Tenk om jeg ikke får solgt ett eneste bilde? Det lar seg sikkert gjøre å komme over denne angsten som henger over meg. Jeg håper at klarer det, for det er så mye enklere å lykkes uten ødeleggende tanker som kverner oppi hodet. 

Naturbilder er jeg ikke like god på, men jeg prøver meg fram. I sommer har jeg hatt kameraet med ut på hver eneste tur jeg har vært på, og det er disse bildene jeg skal gå igjennom i kveld. Jeg gleder meg, for selv om det er mange bilder å gå igjennom, vet jeg at det også vil være mange blinkskudd å finne. Når jeg knipser i vei, har jeg ingen begrensninger, og har jeg ikke det, dukker det også opp motiver jeg ikke er klar over at jeg har fanget.

Du lurer kanskje på hvorfor jeg kjente litt kribling i magen da jeg så Birger første gangen i butikken? Du skjønner, det er jeg som er årsaken til at forholdet til Iris og Birger tok slutt. Jeg er dama som Birger hadde et forhold til.

Jada, i ettertid har jeg skjønt at det ikke er det lureste jeg kunne ha gjort. Respektløst ovenfor Iris var det også. Argusøynene og ryktene som fulgte meg etter at vi ble avslørt midt i den heteste akten, har vært vanskelig å bli kvitt, men når man lever i nuet og nyter at en mann utrolig nok er interessert i deg, noe som for meg var og fortsatt er sjelden kost, er det vanskelig å tenke konsekvenser.

Vi hadde mange hete stevnemøter, og jeg blir fortsatt mo i knærne når jeg tenker tilbake på hva vi gjorde.

Birger er innom en sjelden gang for å handle mat.

At en voksen mann kan klare seg med så lite mat, kan jeg ikke skjønne. Mulig han har funnet seg noen andre som kan servere mat til ham nå. Ikke at det ville gjort meg noe. Jeg unner ham det, for jeg vet hva det vil si å mangle noen å dele livet med.

Uansett, jeg innrømmer at jeg er nysgjerrig, og jeg har spurt litt rundt når jeg har snakket med andre mennesker på gåturene mine, men det er ingen som vet hvor han holder til. Kanskje jeg blir nødt til å følge etter ham en dag han er innom butikken. Ikke at jeg er interessert altså, men bare sånn av ren nysgjerrighet. Hvorfor er det ingen som vet noe?

Jeg er gal. Altså ikke sinnssyk, men mer i retning spik spenna gæren. Det var i hvert fall det kollegene mine sa da jeg fortalte om min siste tur ut for å ta bilder. Det var den kvelden tordenværet braket løs over Liljenes.

Jeg elsker tordenvær, og jeg bare må ut for å oppleve det når det en sjelden gang braker løs over oss. At det skulle komme så nærme, kunne jeg jo ikke vite, og hadde jeg vært klar over det, hadde jeg nok ikke gått ut. I ettertid, kan jeg med hånden på hjertet si at den fantastiske og uforglemmelige opplevelsen ville jeg ikke vært foruten. Jeg er derfor takknemlig for min egen uvitenhet, men neste gang tror jeg nok at jeg kommer til å beundre naturens krefter og lysshow fra den overbygde terrassen min. Jada, jeg innrømmer at det var dumt. Der, nå sa jeg det.

Kvelden i kveld byr altså for min del på et variert bildeshow, og planen er å gjøre dette til en hjemme-alene-slukk-lyset-kveld. Dette er hva jeg og pappa kalte kveldene vi hadde alene hjemme når mamma var i syklubben, og da var det Derrick, godteri og brus som stod på plakaten.

Nå er det vinen som lokker, og den sammen med en fersk ostekake med blåbær som jeg bakte i går tror jeg blir perfekt. Blåbærene i kaken er selvplukk og oppskriften til denne herligheten har jeg funnet på en matblogg som heter Mat for 2. De fristende små rettene der inne passer meg som er alene ypperlig, og jeg bruker dem som middag dag 1 og dag 2. Spesielt størrelsen på kakene er fine for husholdninger med få personer. Små kaker betyr at man slipper dugnad for å tømme kakefatet.

Ut i de små timer…

Fy søren, gjett om jeg er fornøyd med bildene mine. Det er selvfølgelig mange som kan slettes, men noen var riktig så fine og disse gleder jeg meg til å fremkalle.

Men, det mest spennende av alt, er det ene bildet jeg tok den dagen fru Jul oppdaget Birger. Det er nesten så jeg ikke klarer å vente med å få vise det fram til politiet i morgen. Søren også, jeg skulle ønske klokka ikke hadde passert midnatt. Jeg kunne vel kanskje ha ringt, men det står jo ikke om livet heller.

Etter å ha studert bildene mine nøye, takk og lov for muligheten for zooming, oppdaget jeg plutselig to personer på trappa til fru Jul.

Jeg stod langt unna da jeg tok det bildet, og det blir ganske så uskarpt når jeg zoomer inn, men man ser to skikkelser på trappa og en blå prikk midt på bildet. Den prikken må være den blå fritidsjakken til Birger. Først trodde jeg denne prikken som fanget min oppmerksomhet, var noe jeg hadde fått på linsa, men da jeg zoomet inn, så jeg det.

Hva skjedde egentlig med fru Jul? Var fallet ned trappa et uhell eller har jeg fanget opptrinnet til hennes død med kameraet mitt? Uansett, må jeg bare få vist dette til Martinsen og Andreassen i morgen tidlig.

Jeg er så spent på hva jeg har funnet, at det knyter seg i magen. Jeg er spent på om jeg får sove.

Jeg ble så opphengt i dette ene bildet, at jeg ikke har fått tid til å se på bildene fra tordenværet. De må dessverre vente til i morgen kveld. Eller rettere sagt, jeg må smøre meg med tålmodighet og vente til i morgen kveld. Ser jeg positivt på det, har jeg jo noe å se fram til.

Det er rart med det, at man kan ta bilde av noe så avslørende uten å ha fått det med seg gjennom linsa i gjerningsøyeblikket.

Neste dag…

Det tok lang før jeg sovnet i går, men når jeg endelig falt i søvn, innhentet fortiden meg i drømmen. Jeg er helt utslitt etter å nok en gang ha blitt tatt i en het omfavnelse for så å bli avslørt av Iris. Forholdet til Birger er noe jeg har angret lenge på, og nå å ha gjenopplevd følelsen av anger i drømmen, gnager den meg langt inn i margen.

Selvfølgelig måtte jeg forsove meg, og jeg rekker derfor så vidt innom lensmannskontoret før jeg må på jobb. Jeg tar med meg minnebrikken med bildene mine, så kan de se gjennom dem selv når de får tid i løpet av dagen.

Gårsdagens gjennomgang av bildene og oppdagelsen hun har gjort av Birger og fru Jul, i tillegg til stresset med å rekke jobben i tide gjør det vanskelig for Olea å konsentrere seg om jobben sin. Det tar mange timer før hun får roet seg.

Det er ganske stille i butikken, så timene går med til påfyll av varer, og å sjekke utløpsdatoen på det som allerede står i hyllene. Her i butikken er de nøye med utløpsdatoen. Det skal ikke være mulig for en kunde å være så uheldig å få med seg matvarer som ikke er gode lenger, så det hender derfor ofte at de ender opp med å kaste mat. 

Det har vært kundefritt den siste timen, og det nærmer seg stengetid. Olea begynner med oppgjøret av kassa. Hun er utålmodig, og klarer nesten ikke vente til hun kan låse for kvelden og fortsette med gjennomgangen av bildene sine. Først må hun innom lensmannskontoret for å hente minnebrikken hun la igjen der tidligere på dagen. Hun håper bare at de er ferdige med den. 

Fem minutter før hun kan sette nøkkelen i døra og stenge, kommer han inn. Hun blir så forfjamset at hun ikke vet hvor hun skal feste blikket. Selv om tankene hennes har dreid seg om Birger i hele dag, er dette det siste hun forventer. Det var en tid da dette var det eneste hun lengtet etter, hun alene i butikken med Birger, men sommerfuglene i magen fra den gang, er nå byttet ut med umiddelbar angst. Rart at følelsene for en person kan endre seg så totalt. 

Birger går målrettet og henter det han skal ha, og handleturen hans tar bare noen få minutter. Under seansen ved kassa, unnlater de å se på hverandre. Fra hennes side er det bevisst, men hun er usikker på om han unngår blikket hennes fordi han vet hvem hun er, eller om det er fordi han ikke ønsker å bli gjenkjent. 

Da han går, er Olea takknemlig for at hun allerede har gjort oppgjøret så godt som ferdig, og hun skynder seg med å stenge for å kunne følge etter ham.

Birger går over gaten for å få et bedre overblikk over butikken. Hvem var det som stod i kassa? Han føler det er noe kjent med personen bak kassa, og vil gjerne se henne en gang til. Kunne det være Olea?

Det tar ikke lange tiden før han anser det å stå her som utrygt, for hun er allerede i gang med å låse seg ut.

Birger tar beina fatt og går «hjemover». Etter å ha gått noen hundre meter, kommer følelsen av å bli forfulgt snikende. Han velger derfor å gå flere omveier for å se om følelsen stemmer, eller om det bare er paranoiaen som visker ham i øret.

Etter flere omveier, er han sikker. Han blir forfulgt. Han gjør et siste forsøk på å riste vedkommende av seg, før han løper bak i hagen til fru Jul.

Olea må le. Det er ikke vanskelig å skjønne at hun har blitt oppdaget, og at han prøver å riste henne av seg, men hun gir seg ikke. I kveld skal hun få vite hvor han holder hus. Hun burde selvfølgelig ha sagt fra til noen om hva hun holder på med, eller vært litt mer forsiktig nå som hun vet at hun har blitt oppdaget, men fristelsen er for stor. Den driver henne rett inn i det faste grepet til han som nå har gått fra å være jaktet på, til å bli den som venter på at byttet hans skal runde hjørnet på huset.

Olea mister ham av syne og snuser nå rundt i hagene til naboene i området, når tanken slår henne. Huset til fru Jul skal stå tomt fram til høsten.

Hun går stille bort til huset og inn i hagen for å finne et vindu å kikke inn i.

Det neste hun husker, er at hun kommer til seg selv fastbundet til en stol, muligens i en kjeller. Hodet og kroppen verker, og den innestengte luften gjør henne kvalm. Hun har mest lyst til å kaste opp, men tapen foran munnen vil gjøre dette litt vanskelig, og hun vil unødig oppleve å måtte svelge unna det som eventuelt er på vei opp igjen. Hun prøver derfor å få tankene over på noe annet.

Det er mørkt her nede, og hun ser ingenting. Redselen begynner å ta over for sinnet hun har følt over hvor dum hun har vært. Hvorfor hadde hun ikke sagt fra til noen om hvor hun gikk?

Birger er sikker i sin sak. Dette er Olea. Han har hatt tid til å studere henne mens han måtte slite med å få henne inn i huset og ned i kjelleren.

Hun ble en av mange uforutsette hindringer, og han vet enda ikke hva han skal gjøre med henne. Han har faktisk et par muligheter på lager. De har en fortid sammen, og å overtale henne til å være med på denne reisen er en mulighet. En lite realistisk mulighet, når han tenker på alt som følger med på kjøpet, men nå må alt vurderes nøye før han bestemmer seg.

En annen mulighet er selvfølgelig bare å gjøre en ende på henne. Hennes dårlig skjulte forfølgelse av ham i dag, beviser at hun vet hvem han er, og denne løsningen vil by på færre utfordringer og bekymringer for hans del. Når hun i så fall blir funnet, vil han for lengst være forduftet fra Liljenes.

Han har vært uforsiktig, og nå må han ta følgene av dette.

Han bestemmer seg for å binde henne fast nede i kjelleren og å bruke kvelden og natten til å tenke igjennom hva han skal gjøre, men en ting er han sikker på. Nå må han få fortgang i diamantprosjektet. 

Kanskje vil skrekken av kjelleropplevelsen gi ham en fordel når han skal ned for å snakke med henne neste dag. 

Humøret til Olea skifter mellom sinne og redsel, i tillegg til å være bitter på seg selv for å ha vært så dum. Det er lett å være etterpåklok. Om hun bare ikke hadde vært så jævla nysgjerrig, og av den typen som skal klare alt selv. Hadde hun bare hatt tid til å si ifra til noen før hun bega seg ut på dette dumme prosjektet, kanskje det dummeste hun noen gang har gjort, i hvert fall til nå. 

Situasjonen hun nå befinner seg i, krever at hun tar seg sammen og holder hodet klart. Alt avhenger av om hun er livsfare eller om han bare har henne på oppbevaring på ubestemt tid. Hun håper på det siste, selv om stolen hun er plassert på, er av den mest ukomfortable typen. Det ville ikke være lett å finne indre fokus eller nyte kvalitetstid på dette treverket. 

Hun bestemmer seg for å bruke alt hun har av sin kvinnelist når denne noen til slutt viser seg her nede hos henne. Hun regner jo med at det er Birger som har plassert henne her, og med deres historie, føler hun seg egentlig ganske trygg på at han ikke kommer til å gjøre henne mere vondt enn dette. Ikke at det hun nå gjennomlever ikke er ille nok, men hun tenke mer på om hun vil komme fra kjelleropplevelsen og det som må følge denne, med livet i behold. Om det er lys i tunellen, skal hun tåle smertene som nå jager gjennom kroppen. 

Å oppdage at det er Olea han har svimeslått, er uventet og det ble en ubehagelig opplevelse. Den umiddelbare vonde følelsen over å ha slått ned en gammel flamme, har sendt tankene hans 30 år tilbake i tid, og nå ligger han på sofaen og lar seg rive med av gamle følelser. 

Om det bare er personen nede i den mørke kjelleren som har sørget for en urolig mage, er vanskelig å vite, men magen som en gang spilte på lag med ham og ikke kom med noen protester på hva han puttet i seg, er nå blitt uenig i det meste han foretar seg. 

Nå er det fare for eksplosjon, og han må løpe på do. 

Han har tidligere oppdaget blod i doskåla, men etter at han denne gangen har sluppet løs det som må ut, ser det ut som et blodbad nedi doen. 

Magen hans slår krøll på seg, og det føles som om noen stikker ham med kniv, ja ikke bare en kniv, men flere. Birger må ty til baderomsgulvet, og her tilbringer han natten sammenkrøllet foran doskåla, badet i svette.

På lensmannskontoret er de forundret over at Olea enda ikke har kommet for å hente bildene sine. 

«Det er over en time siden Olea skulle vært her, Martinsen. Jeg skulle veldig gjerne ha kommet meg hjemover nå.»

«Ja, dette er rart. Kanskje hun har glemt det? Bare gå du, Andreassen, jeg tar meg av det. Hun bor alene, og det kan jo rett og slett hende det har skjedd henne noe uten at hun får sagt fra på noen måte.»

«Takk, det setter jeg pris på. Husk å spørre henne om det bildet som hun var så oppspilt over. Vi har sett gjennom alle bildene, men fant ikke noe spesielt.»

«Ja, jeg skal gå gjennom dem med henne. Kanskje vi får en raskere oppklaring av denne saken enn vi tør håpe på.»

Før de drar hvert til sitt, henger de opp en lapp på døra med mobilnumrene deres, bare sånn i tilfelle Olea plutselig skulle bestemme seg for å dukke opp.

«Flott. Lykke til med letingen etter henne.»

«Takk. Vi ses i morgen.»

Døra hos Olea er låst, og det er mørkt i hele huset. «Her ser det ikke ut som om det er noen hjemme.» Martinsen kjenner henne ikke så godt, men han vet at hun ikke har så mange venner, og han har derfor ingen idé om hvor hun kan være.

Martinsen tar bilen for å kjøre litt rundt på måfå. Kanskje hun bare er ute for å lufte seg litt etter en lang dag på jobben. Han vet med seg selv at det er godt med en tur ute i det fri etter å ha vært innestengt i så mange timer.

Olea var ganske så oppskaket da hun var innom med bildene tidligere på dagen, og han skulle så gjerne ha sett bildet som hadde satt sånt preg på henne.

Etter en times resultatløs kjøring fram og tilbake i gatene i Liljenes, drar han hjem til henne igjen. Det er fortsatt mørkt der, og ingen åpner når han ringer på.

Martinsen gir opp og drar hjem. «Vi får snakke med henne om bildet i morgen.»

På vei hjem passerer han blomsterbutikken, og utenfor ser han Mathilde og Espen som rydder inn blomstene etter stengetid. Han stopper og sveiver ned vinduet. 

«Dere har ikke tilfeldigvis sett Olea i kveld?»

«Nei, det har vi ikke. Er det noe spesielt?»

«Nei, jeg skulle bare ha snakket med henne, og finner henne ingen steder. Jeg får ta det med henne i morgen. Ha en fortsatt fin kveld.»

«Takk det samme, Martinsen.»

Mathilde og Espen rusler seg en kveldstur, for å senke skuldrene. Å drive butikk er ikke bare fryd og gammen. Av og til er det også ganske tunge tak. De passerer Deanne og Walter sitt hus og ser at de er hjemme. De går innom dem en tur.

«Hallo! Er dere hjemme?»

«Hæ! Eeeh, ja, eeh vent litt!», kommer det høyt fra stua. De ser på hverandre. Hva i all verden er det som skjer her?

«Jeg trodde du hadde låst døra». De hører stressnivået øke der inne fra.

Mathilde stikker hodet inn. «Vi kan godt komme innom en annen dag, om det ikke passer nå, altså».

Synet som møter henne, skulle hun gjerne vært foruten. Foreldrene står halvveis avkledd, eller om det nå skulle kunne sies påkledd, situasjonen tatt i betraktning. Om dette ikke er avslørende nok, er det bare å se på morens alltid perfekte hårsveis, som nå ser ut som om hun nettopp har stått opp. 

«Hei vennen min». Moren høres glad ut for å se henne, men smilet gjenspeiler en frustrert frue. 

«Hei! Beklager å komme innom uanmeldt, men vi er ute og går kveldstur, og stakk innom på impuls. Vi går nå, så ikke stress mer. Vi snakkes en annen dag.» 

Mathilde går ut til Espen som raskt trakk seg tilbake når han innså hva de hadde tråkket oppi. Han smiler mot henne når hun kommer ut.

«Jaja, sa Mathilde. Da har jeg opplevd det også.» Hun er lattermild.

«Stakkars mamma. Det unnskyldende blikket hun sendte meg, ga meg lyst til å holde rundt henne og fortelle henne hvor lei meg jeg er for å brase inn på den måten.»

«Ja, ikke verdens undergang dette», sier Espen med et smil om munnen.

«Nei, kanskje ikke for deg.» Det er tross alt foreldrene hennes de snakker om, og tanken på å bli avslørt av sine barn, må oppleves som ganske flaut.

«Jeg håper bare de har lært å låse døra heretter. Det er ikke første gangen jeg kommer uanmeldt innom dem, men det er siste gangen jeg går inn uten å ringe på når jeg kommer uanmeldt». 

«Ja, det kan jeg si meg enig i.»

På vei hjem snakker de litt om alt som har skjedd de siste dagene, og ikke uten grunn må Mathilde innrømme at hun er bekymret.

«Jeg skulle ønske de kunne finne Birger snart, for nå synes jeg hele saken er veldig ubehagelig. Jeg ønsker meg tilbake til min trygge og rolige tilværelse.»

«Selv om jeg må si meg enig med deg, er jeg også takknemlig for det som har skjedd. Jeg koser meg sammen med deg, Mathilde. Kanskje vi skulle vurdere å flytte sammen?»

Mathilde blir tatt på sengen. Hun har lekt litt med tanken selv også, men når det nå ble sagt høyt, ble det plutselig så virkelig.

«Jeg har også kost meg i ditt selskap, Espen, men jeg er usikker på om jeg kanskje synes det er for tidlig.»

«Jeg er ikke usikker. Når det gjelder dette, er jeg faktisk ganske så sikker, men jeg er villig til å vente til du føler deg klar for en mer permanent løsning på bosituasjonen vår. Uansett, bor jeg sammen med deg til Birger-mysteriet er oppklart. Jeg liker bare ikke at jeg skal være nødt til å forlate deg i morgen, og at jeg ikke er hjemme før sent på kvelden.»

«Nå er Olea savnet, i hvert fall for i kveld, men hva om dette også er nok et ledd i alt som har skjedd?»

«Jeg tenker vi får vite mer om det i morgen.»

Espen smiler mot henne når hun låste opp døra.

«Hva er det?»

Han venter til de har gått inn og låst døra bak seg. «Dette har jeg gledet meg til i hele kveld», sier han, før han løfter henne opp i armene sine og bærer henne opp til soverommet.

Mathilde hyler av latter på vei opp trappen. Det kiler i magen og hun gleder seg til fortsettelsen.

Espen legger henne forsiktig ned på sengen, «vent her litt».

Hun lar seg ikke be to ganger. Hun kan godt ligge her lenge og flyte på forventningsskyene sammen med sommerfuglene som nå flakser i magen hennes.

Mathilde hører ham romstere i rommet ved siden av, og etter en liten stund kommer han tilbake med tente stearinlys som han setter litt rundt i rommet. Først nå legger hun merke til at hun ligger oppå rosebladene som han har lagt utover sengen tidligere på dagen. De er formet som et hjerte, og hun befinner seg midt i hjertet hans.

Hun skjønner symbolikken og kjenner alle bekymringer lette og gjøre plass til den deilige følelsen av å bli elsket av mannen hun nok en gang har falt for. Hun er i himmelen akkurat nå.

Espen smyger seg inntil henne og kysser henne. Først kysser han henne forsiktig, så blir kyssene mer intense. Han stopper brått og ser på henne med et litt ertende blikk. Hva er det han har i takene nå?

Sakte kler han av henne. I og med at hun bare har en lett sommerkjole på seg, kunne dette egentlig gått veldig raskt, men han velger å kysse knappene opp, en etter en. Hun nyter å bli lekt med. Hun nyter å se at han liker det han holdt på med, og hun sukker fornøyd idet hun kjenner lysten bygge seg opp.

Etter at han kjærlig har lirket henne ut av kjolen, klarer hun ikke å være tålmodig lenger. Både trusa og BHen forsvinner ganske raskt.

Rommet bader i et behagelige lys fra stearinlysene, og Espen får ikke nok av synet av henne der hun ligger naken på sengen av roseblader. Hun kler det. Markblomst og roser blir en fin bukett.

De siste dagers hendelser er glemt for et øyeblikk, og de lever bare i nuet. De har kun øyne for hverandre, og opphetede følelser får fritt utspill dem imellom.

Luften i Liljenes består av mange følelser i kveld.

Hjemme hos Deanne og Walter sitter det to mennesker som ønsker de hadde husket å låse døra før de lot følelsene ta overhånd.

Martinsen og Andreassen er frustrerte over at de ikke vet hvor Olea er.

Mathilde og Espen ligger utmattet i hverandres armer, lykkelig uvitende om hva de har i vente.

Birger er dratt mellom mulighetene han ser for seg å måtte velge mellom.

Men den som har det verst av alle, er hun som sitter sliten og redd, bundet fast til en hard pinnestol nede i en ukjent kjeller. Godt er det at hun ikke vet, eller kan se, at det er en til her nede sammen med henne.

Birger drømmer at han er nede i en mørk kjeller og graver med bare hendene. Det er jordgulv der han er, og jorda han graver i setter seg godt under neglene hans. Stresset og desperasjonen han føler for at ingen skal oppdage ham jager gjennom kroppen. Svetten pipler og hendene er såre: Hemmeligheten hans må ingen få vite om, så han gir seg ikke før skrinet er begravd. Han holder hendene opp så han kan se dem. De er blodige og fulle av jord. Blodet er først bare noen dråper som titter fram på de skitne hendene, men så begynner det å renne i strie strømmer, og til slutt står han til knærne i sitt egen blod.

Birger våkner med et rykk.

Det er fortsatt mørkt ute når han våkner. Han føler seg helt elendig. Svimmel, vondt i hodet, tom i magen og tørr som en ørken i munnen. Han har vært fyllesyk mange ganger, men dette føles mye verre enn noen gang. Ikke har han drukket noe heller, så han har ikke det å skylde på.

Han sjekker hendene sine. Heldigvis. De er hele og fine.

Birger begynte å føle seg dårlig etter at han flyttet inn her i huset, og tanken på at han kanskje er alvorlig syk har slått ham flere enn en gang den siste tiden.

Han tar seg et par Aspirin for å komme seg på beina. Det er bare å ta seg sammen, for han har en jobb å gjøre. Hvile kan han gjøre når han ligger vannrett på en varm sandstrand med en drink i hver hånd, og det er det ikke så lenge til lenger.

På grunn av Oleas innblanding, må han finne diamantene i dag, og til dette trenger han noe som kan bane vei gjennom sementen, for det er uaktuelt å bare bruke hendene. Han tenker på drømmen. Alt i den stemmer, selv den visuelle avslutningen før han våkner, den hvor han har blod på hendene sine. Når han tenker seg om, har disse diamantene egentlig bare brakt med seg en endeløs rekke av elendigheter. Birger har vært nødt til å kvitte seg med enkelte personer på veien, og nå som samvittigheten hans har fått nok å bære på, har den fått hjelp av underbevisstheten til å minne ham på dette gjennom den blodige drømmen.

«Er det kanskje på tide å ta et hint?»

Birger har tidligere orientert seg i redskapsboden ute i hagen, og vet at det er en hammer der som han kan bruke. Nå gjelder det bare å finne noe som han kan bruke som en meisel eller lignende.

Han overser den elendige formen og skynder seg ut i boden før det blir lyst ute.

Det er ikke noe lys i boden, så han føler seg fram med hendene. Det viser seg å være nok en dårlig idé. Han ender opp med å skumpe borti hammeren som dermed faller ned på foten hans, og fordi han går barbeint, går det hardt utover den ene tåa. Birger ser stjerner og planeter, og han har veldig lyst til å banne både høyt og lenge, men han biter tennene sammen.

Han tar med seg hammeren inn, og bestemmer seg for å ta sjansen på å gå ut igjen for å finne en meisel når det har blitt lyst ute. Birger ønsker ikke å ta flere sjanser i mørket, og som kan ende dårlig for hans del.

Han har nok annet å tenkte på, så mens boden venter, kan han like gjerne se hvordan det går nede i kjelleren.

Birger åpner kjellerdøra, og lukta slår mot ham. Det er en helt annen lukt enn den innestengte kjellerlukta han har blitt vant med, og denne er ikke til å ta feil av.

Han har ikke tenkt på at maskineriet hennes fungerer som det skal, og at hun ville ha behov for å gå på do i løpet av disse timene hun nå har vært her nede. Han har rett og slett vært for opptatt med seg og sine mageproblemer, til å ofre henne en eneste tanke.

Trappen blir en utfordring. Blodig og mulig knekt lilletå vil uten tvil alltid være til hinder. Det kan jo hende Aspirinen han tok tidligere i dag, hjelper på noen av smertene, men han må nok unne seg en tablett til når han kommer seg opp igjen. Mulig at han også må ta to. De har jo gått ut på dato, og da er nok sikkert virkningen redusert.

Blikket som møter ham når han kom ned, er av den typen som kan drepe, og samvittigheten hans griper om ham som en klo. Han blir oppriktig lei seg.

«Beklager så mye, Olea. Dette er ikke meningen. Vel, det er meningen å holde deg i ro og at du skulle være stille, men ikke dette at du skulle ende opp med å sitte i din egen avføring. Jeg skal finne nye klær til deg. Jeg er straks tilbake.»

Olea har glemt å være redd. Nå er hun så rasende at hun skjelver.

Ikke bare verker det i kroppen og i hodet, men nå sitter hun i sin egen møkk. Noe så nedverdigende. Gjett om han skal få høre det.

Birger sjekker skapene i fru Juls rom, hvor han finner en kjole som får duge. Det er ikke den fineste han har sett, men situasjonen tatt i betraktning, tror han ikke Olea vil ha noe imot denne. Den er jo tross alt ren.

Han henger kjolen opp på badet, og går så ned i kjelleren for å hente henne. Han er forberedt på en kilevink eller to, og at hun vil prøve å stikke av, så han velger å komme henne i forkjøpet med en streng advarsel.

«Om du prøver på noe, slår jeg deg ned igjen, Olea.»

Tonen hans endrer seg, og han ble mildere i stemmen.

«Jeg har ikke lyst til å utsette deg for mere vondt, så vær så snill å gjøre som jeg sier.»

Olea skjønner at det vil være lurt å følge kommanderingen hans nå i første omgang, i hvert fall til hun har orientert seg, og nikker.

Fokuset hennes er nå uansett å komme seg ut av de tilgrisete klærne hun har tilbragt natten i. Det klør en viss plass.

«Takk», sier han før han løsner på tauene og følger henne opp på badet.

Det er bare et lite vindu øverst på veggen på badet, og dette er lukket. Hun vil ikke klare å komme seg ut gjennom det, men det er mulig for henne å åpne det og å rope ut. Han må derfor være her inne sammen med henne mens hun dusjer.

«Her. Putt klærne dine i denne posen. Vi kan ikke ha de her i huset, så jeg kaster dem når kysten er klar.»

«Kysten er klar?» Tenker Olea. «Hva er det han mener og hvor er det jeg er?» Hun prøver å kikke ut av vinduene i stuen, men der er gardinene trukket for, så det er umulig å se hvor hun er.

«Birger», hun rensker stemmen. «Hvorfor gjør du dette?»

«Vel, du gir meg ikke akkurat noe valg når du følger etter meg, gjør du vel? Hva var det som fikk deg til å gjøre det?»

Olea er fullstendig klar over at hun nå gjør klokt i å ikke fortelle hele sannheten. Om han får vite at hun tror han har drept fru Jul og at han er etterlyst på grunn av et annet mord i tillegg til innbruddene i butikken, vet hun ikke hva han vil finne på å gjøre med henne.

Hun velger derfor å spille smigre-kortet denne runden.

«Jeg syntes jeg kjente deg igjen i butikken i går kveld, men siden jeg ikke var sikker og at jeg ikke turte å spørre deg direkte, fulgte jeg etter deg. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde forventet denne smertefulle gjenforeningen etter så mange år, Birger.»

«Ja, beklager den, Olea. Jeg skjønte at jeg ble forfulgt, og ble ikke kvitt deg selv etter iherdige forsøk på å riste deg av meg. At det var deg, så jeg ikke før jeg dro deg ned i kjelleren.»

«Dro meg ned? Da skjønner jeg hvorfor jeg er så mørbanka overalt. Jeg har vel blåmerker etter hvert eneste trappetrinn nå da.»

Olea har kommet seg ut av alle klærne og de er nå nedi posen som Birger har sørget for å knyte godt igjen.

Hun er ikke flau over å være naken foran ham. Ikke at han sitter og stirrer heller. Han senker blikket sånn at hun ikke skulle føle seg forlegen. For henne føles dette faktisk helt naturlig.

Olea skrur på dusjen og går inn under vannstrålene. Blikket faller ned på gulvet, og det stikker i henne når hun ser det brune vannet renne mot sluket. For en forferdelig natt hun har hatt.

Det gjør godt å få vaske seg, og det varme vannet lindrer smertene.

Hun tar dusjhodet ned og skyller seg i underlivet. Velbehaget strømmer gjennom kroppen, og hadde det ikke vært for at Birger satt i samme rommet, hadde hun fortsatt til hun var tilfredsstilt.

«Her», Birger rekker henne et håndkle som hun kan tørke seg med.

Det er den beste dusjen hun noen gang har hatt. Det var deilig, gjorde godt og den var sårt tiltrengt. Den pirrende følelsen i underlivet har ikke gitt seg enda, og hun må bite tennene sammen for å ikke slippe ut et lite stønn og risikere å gi etter for det hun nå har aller mest lyst til.

I et lite øyeblikk, mens vannstrålene gjør underverker med henne, tenker hun tilbake på den hete fortiden og den ville elskoven sammen med Birger. Men når hun skrur av vannet og han gir henne håndkleet, kommer hun raskt tilbake til den smertefulle nåtiden.

«Skal jeg ha på meg denne?» Olea holder kjolen Birger har funnet fram opp foran seg, og ser seg i speilet. Denne kjolen har hun sett før, men det unnlater hun å si til ham. Dette er fru Jul sin kjole.

«Ja, den får duge nå. Det er jo ikke akkurat noen å pynte seg for nede i kjelleren. Beklager å måtte skuffe deg, men du må dessverre ned dit igjen. Jeg lover å slippe deg ut når jeg er ferdig med det jeg kom hit for.»

«Hva var det du kom hit for? Et øyeblikk, når jeg så deg, tenkte jeg kanskje det var meg du var kommet tilbake til, men jeg skjønner jo nå at det ikke stemmer.»

«Ja, det har du rett i, og det er ikke noen vits i å spørre mer, for jeg sier ikke hva det er. Om jeg mot formodning skulle plumpe ut med det, må jeg nok kvitte meg med deg. Jeg har ikke lyst til å måtte gjøre det, så jeg kan ikke risikere mer nå.»

Birger humper seg nedover trappen med Olea foran seg. Han risikerer ikke å gå foran henne, for sjansen for å bli dyttet ned trappa er faretruende til stede, og han vet så altfor godt hvordan det kan ende.

På veien ned ber han henne om å ta med seg en stol. «Du har kanskje ikke lyst til å sette deg på samme stolen igjen?»

Hun lar seg ikke be to ganger. «Kanskje jeg kan få en pute til å sitte på?» spør hun forsiktig, og kjenner nærmest tresmaken i rompa forsvinne når han svarer «ja» til det.

Olea hjelper Birger med å gjøre rent etter seg, for om hun allikevel må tilbringe mer tid her nede, kan hun like gjerne bidra, for da er hun sikker på at det blir bra.

Når hun nok en gang sitter godt bundet fast til stolen og kneblet med tape over munnen, er situasjonen hennes litt annerledes. Hun vet hvem som holder henne fanget, hun vet hvor hun er og hun vet også at om hun oppfører seg, vil hun snart slippe fri. Det er i hvert fall det han har sagt.

Det er altså lys i tunnelen.

Birger har vært oppe på kjøkkenet og lagd mat til henne. «Det er ikke akkurat noen luksus, men dette er det beste jeg kan tilby fra Casa de la…» Han kniper munnen igjen og ser på henne. Det er nesten så han forsnakker seg. Har hun skjønt hvor hun er?

Når han gir henne tallerkenen og fjerner tapen over munnen, ser hun ham i øynene. Der inne ser hun en sliten og syk mann. Desperasjonen lyser lang vei. I tillegg halter han når han går, og lilletåa hans som både er blå og blodig ser veldig vond ut. Olea grøsser over synet. Hadde dette skjedd med den «gamle» Birger, hadde hun tilbudt seg å hjelpe ham med tåa, men akkurat nå kan hun ikke annet enn å synes at han fortjener den.

«Takk. Jeg er skrubbsulten, så det skal bli godt med litt mat, luksus eller ei.»

Når Olea har spist ferdig, setter han nok en gang tapen over munnen hennes. Selv om det virker som om hun er medgjørlig nå, tar han ingen sjanser på at hun skal sette i gang med spetakkel her nedenfra med å begynne å rope.

«Beklager dette med tapen.» Nok en gang unnskylder han seg. Hva er det han holder på med? Er han på vei til å bli bløt? Nei, det er på tide å ta seg sammen. Han må finne en måte å skremme henne på sånn at hun skjønner at det er lurt å holde seg i ro.

«Visste du at fru Jul kanskje ikke var like snill og god som dere her i Liljenes vil ha det til?» Birger klarer ikke dy seg.

Forsnakkelsen om hvor hun befinner seg, er et faktum, men det ser ikke ut til at han selv legger merke til det.

Olea ser spørrende på ham.

Birger åpner skapet som star der. Med ett endrer hele stemningen nede i kjelleren seg. «Hva i helvete!» kommer det høyt fra Birger mens han samtidig hopper bakover. Olea stirrer skrekkslagen mot de to som står for bråket borte ved skapet i hjørnet.

Den råtne herr Jul velter ut av skapet, og Birger skvetter noe veldig, med det resultat at han bråker mye mer enn han skulle ønske. Om noen hadde stått utenfor, hadde de hørt ham rope.

Olea gråter.

Når liket er samlet sammen og plassert tilbake i skapet igjen, ser Birger seg nødt til å forklare litt mer utdypende.

«Det er ikke jeg som har plassert den skapningen der. Han eller hun, det er jo litt vanskelig å si», sier han med et litt fårete smil om munnen, «var der når jeg flyttet inn. Som du ser av tilstanden, har dette liket vært i skapet i mange år.»

«Gjør du som jeg sier, slipper du å måtte dele skap med denne kroppen i fremtiden.»

Olea er målløs og vettskremt. Hun sitter som forstenet. Ikke at hun får sagt noe eller kommer noen vei, kneblet og fastbundet som hun er. Men, hodet fungerer allikevel som det skal. Hun håper han ikke skjønner at han nå har forsnakket seg om hvor hun er.

Men det hun lurer aller mest på nå, er hvorfor i all verden fru Jul har et lik i skapet?

Snille, gode og velmenende fru Jul som alltid tenkte på andre før henne selv. Hva var det hun hadde gjort?

«Jeg må forlate deg nå. Det hjelper kanskje å tenke på at du ikke er alene her nede…» Han ler kort av kommentaren sin.

Olea sender ham et bedende blikk mens hun mumler noe i tapen.

Birger overser henne og kommer seg opp trappa så raskt det lar seg gjøre med en vond tå. Han har det travelt, og ergrer seg over hvor hemmet han har blitt på grunn av tåa. Først må han få vasket av seg liket. Han var ikke forberedt på at det skulle poppe ut som et troll-i-eske, og han skvatt så fælt at han holdt på å drite i buksa, og det selv om det ikke er mye igjen i tarmene hans etter nattens ufrivillige uttømming.

Olea blir sittende igjen nede i mørket og kjenner nå en ekkel, kanskje innbilt, liklukt. Det hadde luktet fælt og innestengt før hun visste om liket, men når hun nå så dette forferdelige foran seg, var det ikke til å unngå å linke kjellerlukten til skapets beboer.

Hun har nå enda flere spørsmål surrende i hodet, i tillegg til hva Birger har fore.

Hvem var personen i skapet?

Hva hadde egentlig skjedd med fru Jul og ikke minst, hva var det hun hadde gjort seg skyldig i?

For at ikke angsten eller panikken skal få overtak, velger hun å fokusere på hobbyen sin, og prøver å tenke på hva hun kan ta bilde av når hun slipper ut av dette redselsfulle fangehullet. Det er uansett ikke så mye annet å foreta seg her nede. Hun lukker øynene og lar gode minner fylle hodet.

En annen ting som også får henne til å fokusere på noe annet, er at den tidligere deilige kriblingen i underlivet fra når hun stod i dusjen, nå er erstattet med en intens kløe og svie. Hun har blitt sår av å sitte flere timer i sin egen avføring.

Espen står tidlig opp, mens Mathilde velger å bli liggende litt til.

«Lykke til i storbyen i dag», nærmest hvisker hun til ham.

«Takk. Jeg kommer tilbake så fort jeg kan. Husk å være forsiktig. Vær så snill.» Han ser på henne med et bedende blikk.

«Ja, Espen. Jeg lover. Både mamma og Petter kommer innom i dag. Mamma skal være her hele dagen sammen med meg, og Petter kommer når det nærmer seg stengetid som vanlig. Vi har mange ordre som skal ut, så det skal bli godt med hjelp både i produksjonen og utkjøringen.»

Han kysser henne og har mest lyst til å krype oppi sengen sammen med henne igjen, men pliktene kaller og han må stålsette seg for å klare å løsrive seg fra de deilige leppene hennes.

«Kjør forsiktig!» Hun roper etter ham ned trappen.

Mathilde krøller seg sammen i sengen med en god følelse av velbehag. Hun er så takknemlig. Hun føler seg elsket og verdsatt, og hun kjenner kjærligheten til Espen vokse seg større i hjertet fra dag til dag. «Kanskje det er en god idé å flytte sammen?»

Hun sovner igjen etter å ha hørt ham låse seg ut, men når hun bråvåkner av vekkeklokken, angrer hun straks på at hun hadde tillatt seg å sovne igjen. Kroppen er helt utslitt, og det kjennes ut som om hun kan sove i 100 år til.

Hun må tvinge seg ut av senga og sleper beina etter seg inn på badet. Det hjelper med en forfriskende dusj og ikke minst det å tenke på at det snart vil stå fremmede mennesker nede i butikken hennes. Etter en liten morgenkamp med seg selv, og med hjelp av kaffe og frokost, er hun klar for dagen.

Mathilde steller med blomstene utenfor butikken når Deanne kommer ruslende.

«God morgen, vennen min. Vet du om Olea fortsatt er savnet?»

«Jeg vet at politiet lette etter henne i går kveld, men jeg vet ikke om de fant henne.»

«Jeg liker ikke dette, Mathilde. Tenk om hun har møtt på Birger. Du vet, de hadde jo et forhold da han bodde her sammen med Iris.»

«Jeg vet at han har vært i butikken for å handle mat, så muligheten til det er svært sannsynlig. Men, om de har hatt et forhold tidligere, tenker jeg da bare er positivt for hennes del. Jeg tror kanskje ikke han vil gjøre henne noe da.»

«Litt vanskelig å si. Det er jo over 30 år siden, og mennesker forandrer seg. Når jeg tenker på alt vi forbinder med ham nå, er jeg redd han er kapabel til det meste, Mathilde.»

Moren går inn i butikken og snuser inn blomsterduften. Det er på en måte som å komme hjem. Hun savner ikke hverdagen i butikken, men lukten og atmosfæren blomstene skaper, den savner hun. Mulig hun må kjøpe med seg et lass av blomster med hjem i dag.

Mathilde gjør seg ferdig med plukkingen og vanningen av blomstene her ute for å komme i gang med dagens ordre. Butikkens fasade er nå en innbydende og frodig oase som ønsker velkommen inn i hennes og familiens vakre og bugnende livsverk.

Espen har dårlig samvittighet for at han måtte avgårde i dag. Om han kunne, hadde han ventet til alt dette styret med Birger var overstått. Men sånn er det ikke. Han har også en jobb å passe, og i dag har han et viktig møte med en potensiell storkunde.

Han vil ikke kunne føle at de er trygge før han er sikker på at Birger er innelåst. Og om Birger nå har gjort alt de mistenker ham for, må det gjerne bli for alltid, om det er opp til ham.

Martinsen og Andreassen starter dagen med en kopp kaffe og et morgenmøte for å gå igjennom det som skal gjøres samme dag.

Denne morgenen er det Olea som er temaet.

«Vi kjører innom henne etter kaffen for å se om hun er kommet til rette. Ikke at vi skal sjekke opp alle i Liljenes når de ikke er hjemme på kvelden, men av en eller annen grunn synes jeg vi skal gjøre det denne gangen.»

«Ja, jeg er enig med deg. Olea er alltid hjemme på kvelden, så dette er rart.»

«Hva med bildet vi har lånt fra Mathilde? Vi har fått bekreftet at de tre personene på bildet er Iris, Birger og Trygve. Undersøkelsene av liket som ble funnet i bagasjerommet her om dagen, viser at det er Trygve, og nå som vi også har fått bekreftet at det er Birgers bil det er snakk om, synes jeg vi skal saumfare Liljenes etter Birger.»

Planen for dagen var lagt, kaffekoppene tømt og første post på dagens program er Olea.

De kjører hjem til henne, men ingen lukker opp når de ringer på. «Mulig hun allerede er i butikken.»

Butikken er også lukket og låst, og det selv om den skulle vært åpnet for en time siden. Sjefen til Olea har heller ikke hørt fra henne, så når de ringer ham, blir han overrasket over at hun ikke er på plass. «Hun er alltid pliktoppfyllende, og jeg tror ikke hun har en eneste dags fravær, så her er det noe som ikke stemmer.»

Etter samtalen med butikksjefen, ringer varselklokkene hos dem, og å finne Olea blir dagens eneste post på programmet.

«Når Mathilde åpner, drar vi bort til henne. Hun er helt sikkert behjelpelig med å spre ordet, og med alle de som alltid stikker innom henne, er det en god idé å begynne der.»

Mens de venter til klokken skal bli ti, når Mathilde skal åpne, kjører de opp og ned gatene i Liljenes. De få menneskene som er ute denne morgenkvisten blir stoppet og spurt om de har sett Olea siden i går kveld. Ingen kan bekrefte at de har sett henne. Noen så henne i butikken på kveldstid, men ingen har sett henne etter stengetid.

Mens Mathilde og moren sitter ved langbordet og tar seg en velfortjent kaffekopp etter å ha klargjort butikken, kommer Andreassen og Martinsen inn døra.

«Hei.» De hilser kort, og den alvorlige minen får Mathilde til å ane uråd.

«Hei. Hvordan går det? Har dere funnet ut hvem personen i bagasjerommet var?» Mathilde klarer ikke å holde seg. Hun er født nysgjerrig. Det er i hvert fall noe hun har fått høre mange ganger opp gjennom årene, og det er en unnskyldning hun tillater seg å fortsatt bruke.

«Ja, det har vi, men nå har vi et større problem. Olea har forsvunnet.»

«Hva er det dere sier? Forsvunnet?» Deanne spretter opp.

«Ja, vi hadde en avtale om at hun skulle komme innom oss i går etter jobben, men hun dukket aldri opp, og i dag har hun ikke kommet på jobb. Vi har vært innom hos henne, og der er det lukket og låst.»

«Vi hadde håpet du hadde hørt noe, Mathilde.»

«Nei, jeg har ikke hørt noe om det. Det har ikke vært noen innom enda heller, men jeg skal sørge for å spre ordet. Vær sikker på det.»

«Takk, Mathilde. Vi setter pris på hjelpen fra deg. Når det gjelder personen i bagasjerommet, så var det Trygve, den tredje personen på bildet sammen med Iris og Birger. Dette er egentlig taushetsbelagt, men i og med at media allerede har fått nyss i det, kan vi si det til dere nå.»

Mathilde sukker høyt. Hun hadde egentlig håpet at det ville være en annen, for når en person er kapabel til å drepe kameraten sin, er han vel kapabel til å gjøre mye annet forferdelig, og en sånn person har de nå med å gjøre her i Liljenes.

«Vi har bildet ditt i bilen, jeg skal hente det til deg.»

«Takk. Trenger dere det ikke mer?»

«Nei, vi har tatt kopi, så det går fint.» Andreassen løper ut i bilen og kommer straks tilbake. «Her er det. Takk for lånet, Mathilde.»

«Vi setter stor pris på at du spør kundene dine. Takk.»

«Vi legger også ut en melding på Twitter i tillegg til å ta en spørrerunde dør-til-dør. I første omgang tar vi husene rundt butikken, hvor hun sist ble sett i går kveld.»

«Har de ikke overvåkningskamera i matbutikken?»

«Nei, vi har allerede sjekket det. De har satt opp, men det virker ikke, og butikksjefen kunne ikke forstå hvorfor, før han så at ledningen var klippet over. Sist han sjekket det, for noen uker siden, virket det fint, så det eneste han kunne si helt sikkert, var at sabotasjen måtte ha skjedd i løpet av de siste ukene.» Telefonen til Martinsen ringer. Han nikker for å gi tegn til å si «hadet», og går ut døra. Andreassen følger etter. «Vi snakkes!» roper han på veien ut.

«Det gjør vi og lykke til!» kommer det i kor fra damene.

«Det var butikksjefen som ringte. Han hadde gått gjennom det han hadde av opptak, og det siste opptaket han hadde, var den dagen fru Jul var innom butikken en siste gang før hun døde. Han kunne også informere om at han kunne se en mann tydelig gjemme seg mellom butikkhyllene.»

«Ok? Var han sikker på det?»

«Han sa så. Det kunne se ut som om han spionerte enten på fru Jul eller Olea fra hvor han gjemte seg. I tillegg kunne han se at fru Jul snakket med Olea og nikket mot hvor denne mannen stod. Dette må vi få sett på. Vi kjører dit med en gang.»

Andreassen satte klampen i bånn og dro ut av parkeringsplassen som et skudd. Ikke akkurat kjøring å etterligne for andre, uten å få tilsnakk fra disse to, men i dag tillot de seg å leve litt på kanten av hva de selv ville tillate.

«Det var litt av en avgang på de to. Den telefonsamtalen må ha vært veldig viktig i og med at de fikk sånn fart på seg.»

«Ja, og det var selvfølgelig nok til å sette fortgang i både fantasien og nysgjerrigheten. Jeg håper inderlig de finner Olea og ikke minst at alt er i orden med henne. Det er ikke godt å si hva Birger kan finne på.» Moren er i gang med å rydde bort kaffekoppene etter dem. På vei ut til bakrommet, legger hun merke til noe veldig uvanlig. «Si meg, har du ikke bakt, Mathilde?»

«Nei, det har jeg rett og slett ikke hatt tid til. Kanskje jeg skal gå opp og slenge sammen en vaffelrøre, så kan gjestene steke seg vafler selv. Det er få ting som slår en fersk vaffel.»

«Ja, det må du gjerne gjøre. Jeg kan sette i gang med ordrene dine, og så lenge det er stille i butikken skal jeg klare meg fint alene her nede.»

«Da gjør jeg det. De siste vaflene jeg prøvde var grove og kjempegode. De gleder jeg meg til å teste ut på resten av gjengen.»

«Det høres ut som en god idé. Gjør det. Jeg gleder meg allerede til å smake.»

Mathilde finner fram det hun trenger til hennes siste vaffelrørekreasjon, grove vafler med sammalt spelt og kefir, og hun lager en ganske så stor porsjon. Hun regner med at når folk får høre om Olea, vil det komme flere innom enn vanlig i dag. Da er det kjekt å være forberedt med en stor porsjon røre.

Hun trenger noe å ha til vaflene, og siden det er mangel av dette i kjøleskapet, må hun ta seg en tur i matbutikken.

Det er flere folk enn hun er vant med her inne. Ryktet om Oleas forsvinning har altså allerede spredt seg. Hun finner raskt fram det hun trenger til vaflene, og i tillegg tillater hun seg å handle litt ekstra til seg selv, når hun først har tatt turen hit.

Den korte handlelisten med brunost, smør, syltetøy og sjokoladepålegg er nå forvandlet til to tunge bæreposer. Mathilde må stoppe flere ganger på veien tilbake, men i stedet for å stresse, senker hun skuldrene, lukker øynene og nyter varmen som sola sender ned mot ansiktet hennes.

Hun trekker inn den deilige blomsterduften når hun kommer inn. «Jeg er tilbake. Skal bare gå opp med det jeg har kjøpt, så kommer jeg ned med vaffelrøre, jern og noe godt til å ha på herlighetene.»

Det er fortsatt stille i butikken, og moren nynner mens hun setter sammen noen buketter, «her er alt under kontroll, så ta den tiden du trenger».

Mathilde tar henne på ordet. Det er luksus for henne å kunne unne seg god tid.

Etter å ha vært hos butikksjefen og sett på overvåkningsvideoen, sitter Martinsen og Andreassen på kontoret med delte følelser. «Hva betyr egentlig dette?»

Birger oppførte seg veldig mistenksomt på videoen, og man kan tydelig se at fru Jul kjenner igjen personen som like tydelig forsøker å unngå de to damene i kassaområdet.

Summen av alt som har skjedd i det siste, hvor Birger har vært fellesnevneren for det hele, gjør at de anser ham som en meget farlig person. Valget om å informere innbyggerne om dette når de fortsetter på spørrerunden sin er derfor enkel å ta. Sikkerheten til innbyggerne går foran alt.

«Etter dør til dør-runden vår, foreslår jeg at vi ser på bildene til Olea igjen. Det må jo være noe der som vi har oversett.»

«Ja, jeg er enig. Vi må bare få i oss litt mat før vi fortsetter. Jeg er skrubbsulten.»

Det er ikke mange som er hjemme, så etter mange bombesøk, møtes de igjen på kontoret.

Folk er enten på jobb eller så er de ute for å få med seg siste nytt. Når det gjelder «folkemunnen», er nok det beste å satse på det som etter hvert vil komme fra blomsterbutikken.

Tiden går forferdelig sakte. Damen i kjelleren gnager på samvittigheten hans, og for å få tiden til å gå fortere mot kveldens «happening», går han ut i boden igjen for å se om han kan finne en meisel for å få fjernet sementen som ligger mellom ham og alle drømmene hans.

Nå som det er lyst ute, er det litt lettere å lete, og også mindre risikofylt sånn helsemessig sett, noe han sårt trenger nå. Han kikker ned på lilletåa si. Den er et lite pent syn, og han er sikker på at den er brukket. Han får finne noe å forbinde den med når han er ferdig her ute.

Etter å ha funnet det han trenger, kommer han seg like ubemerket inn som ut. Det er jo ikke akkurat sånn at han bare kan liste seg stilt på tå, men han har allerede funnet en måte å gå på uten at det gjør alt for vondt i lilletåa. Mulig det også er Aspirinen som gjør underverker. Han har jo tross alt tatt et lass av disse allerede i dag.

Uansett, nå må han finne noe som han kan binde opp den tåa med, sånn at den ikke ville være til hinder i dag. En bandasje og noe plaster hadde vært fint. Han kommer seg opp på badet ved å dra seg opp etter rekkverket i trappa. Målet er badet, hvor han er sikker på å finne det han måtte trenge til behandlingen.

Gulnet bandasje og plaster nesten uten lim er det eneste han finner. En skulle nesten tro av dette gamle og utgåtte utvalget i medisinskapet at damen i huset hadde vært død i flere år. Nøye skal han i hvert fall ikke beskylde henne for å ha vært.

Birger har ikke noe valg, dette får duge til han kommer seg ut av Liljenes. Han kan ikke risikere å dra innom butikken nå. Måten han går på vil uten tvil kreve oppmerksomhet, og nå som Olea er forsvunnet, er han sikker på at menneskene i bygda er mer på alerten nå enn før. Og for hans del, er all oppmerksomhet uønsket oppmerksomhet.

Nei, gul og gammel bandasje fungerer sikkert som nytt. Plasteret er han litt mer usikker på, men han setter det på i håp om at det vil holde dagen ut.

Allerede halvveis ned trappa, velger plasteret å løsne og falle av. Irritert lar han det bare ligge igjen mens han humper seg ned. Balansen har vært mangelfull i det siste, og han må stoppet opp et par ganger for å holde seg fast. Turen ned tar mye mer av kreftene hans enn turen opp. Han setter seg i sofaen for å komme seg litt til hektene igjen. «Ting går ikke akkurat på skinner for meg her i Liljenes, og det er nesten så jeg mistenker deg for å legge hinder i veien for meg, Trygve.» Birger så seg rundt. «Hva i all verden er det jeg driver med? Snakker med de døde?» Han reiser seg kjapt opp fra sofaen. Det er nesten så en kan tro at han er redd for å få svar.

Nei, nå er det på tide å komme seg vekk, men først må han ha påfyll av energi, og går for å finne seg noe å spise.

Innerst i det ene kjøkkenskapet står det noen bokser med mat. Selv om ikke noen av boksene frister, faller valget på Joikakakene. Dette er bedre enn ingenting.

Han kan selvfølgelig ta den tunge turen ned i fryseren, den som står i kjelleren, for å se om det er noe mat i den, men siden planen er å forlate Liljenes i kveld eller natt, er det unødvendig.

Han har enda ikke sett oppi fryseren. Etter skrekkopplevelsen med liket i skapet, er han definitivt ikke fristet til å åpne den. Mulig den inneholder flere av fru Juls hemmeligheter, og disse skal hun få ha for seg selv.

Mens maten koker opp i kjelen, finner han fram tape og bruker den hvor plasteret har gitt opp. «Sånn. Nå skal det sitte godt.»

Mens han spiser går han gjennom kveldens fluktplan en gang til. Enten så er det fordi han er så oppslukt av dette, eller fordi han rett og slett ikke evner å tenke på det, men nede i kjelleren sitter det også en som er veldig sulten. Det kommer hun til å være en stund til.

Han vet hvor han skal finne en bil som han kan bruke for å komme seg vekk. Det er et bilverksted like ved, og her er de ikke nøye med å låse verken bilene eller kontoret hvor bilnøklene er å finne. Han har vært innom der på flere av sine natterunder, og senest forleden natt var han sikker i sin sak, fluktbilen skal by på null problemer.

Å bruke en bil fra et verksted, var ikke hans første idé for å si det sånn. Første bud er jo at bilen starter for at han skal komme seg vekk. Etter å ha sett over skjemaene til de bilene som er inne, fant han en bil som bare har problemer med interiøret, altså ikke noe som vil skape motortrøbbel.

Denne bilen skal ikke hentes før om en uke, så han er sikker på at den perfekte fluktbilen vil stå der og vente på ham i kveld.

Når det gjelder å komme seg fra blomsterbutikken og hjem eller eventuelt direkte til bilverkstedet, har han testet ut en rute hvor han kan unngå å gå langs veien. Hager og dårlige gjerder eller mangel av sådanne, passer utmerket i dette tilfellet.

Han har også lagt til i regnestykket hva han skal gjøre om noen tar ham på fersken. Det er her tape og tau kommer inn i bildet. Om nødvendig, og da i ytterste nødstilfelle, ville hammeren måtte brukes.

Petter har vært innom for å hente de siste utkjøringene, og Mathilde sitter ved langbordet etter å ha låst ut den siste kunden. Hun elsker lukten av butikken sin, og nyter en stille stund før hun skal gå opp for å lage middag.

Hun står i den deilige blomsterlukten hele dagen, og legger derfor ikke merke til den før hun virkelig kjenner etter. Å ta på den, ved å lukke øynene og snuse den inn, setter henne nesten i en transe. Skuldrene hennes senker seg og hun blir deilig avslappet.

Det har vært en travel dag, og moren hennes har vært her sammen med henne hele tiden. Espen har ringt og sagt at han blir forsinket. Trafikken i byen er ikke akkurat den samme som i Liljenes for å si det sånn, og han kunne ikke si med sikkerhet når han kommer tilbake.

Mathilde har sendt moren opp i andre for å slappe av. Det er lenge siden hun har jobbet en hel dag i butikken, og det var ikke vanskelig å se at hun kunne ha godt av en time eller to på øyet. Moren nekter å gå hjem, for hun har lovet Espen å være hos henne til han er tilbake, men innrømmer at sofaen oppe i andre virker veldig forlokkende etter den lange dagen.

Nå sitter Mathilde og studerer bildet hun har tatt ned fra veggen. Selv om et par av personene på det kanskje ikke gir henne like gode vibrasjoner lenger, nå som hun vet historien bak, føler hun allikevel at det hører hjemme på veggen her i butikken.

Mens hun studerer det, slår det henne plutselig, Anhenget som hun mener å ha sett før. Nå vet hun hvor. Hun legger fra seg bildet og løper ut på bakrommet med en viss skuff som mål. Hun drar ut skuffen med alle nøklene i, og der ligger den. Nøkkelen til Iris lyser mot henne. Det var riktig. Hun hadde kjent den igjen. Ikke at hun trengte noe mer å tenke på nå om dagen, men nå var det ikke til å unngå.

Hvorfor hadde ikke Iris tatt med seg nøkkelen når hun dro?

Av de sakene som ble båret opp fra kjelleren, kan hun ikke huske å ha sett noe som den vil passe til. Kan det være at Espen har kommet over noe som han har satt i hyllene der nede uten at hun har fått det med seg?

Nysgjerrigheten overtaler henne mot kjellerdøren. Hun stopper opp et øyeblikk, idet hun åpner døren. Følelsen av å forvente noen der nede lik den hun hadde etter innbruddet, sitter fortsatt i kroppen. Kjelleren er mørklagt, og det gjør ikke saken bedre. Hun skrur på lyset og går ned.

Knirkingen i det øverste trinnet gir gjenklang i ørene hennes, som igjen får det til å gå kaldt nedover ryggen. «Kanskje dette ikke er en så veldig god idé allikevel?»

«Ta deg sammen» hvisker hun til seg selv. Espen sjekket hele huset inkludert kjelleren før han dro i dag tidlig, og i løpet av dagen har døren ned dit vært låst, bare sånn for sikkerhets skyld, så det kan ikke være noen der nede og vente på henne. Hun må slutte å la fantasien få fritt utspill. Det gjør bare hele opplevelsen så veldig mye verre.

Hun rister av seg den ekle følelsen og går ned.

Birger har stått på utsiden og fått med seg hele opptrinnet. Alt fra studeringen av bildet til gleden av å finne noe på kjøkkenet. Han lurer på hvorfor ansiktet hennes er foldet i flere bekymringsrynker på veien ned i kjelleren. Kroppsholdningen hennes avslører at hun er usikker på om det er lurt å gå dit ned. Han bobler over av utålmodighet og lurer fælt på hva det er hun driver med.

Hadde hun skjønt det?

Ville hun finne diamantene hans?

Tiden er inne. Han må gå inn nå, koste hva det koste vil.

Han har forsikret seg om at fruentimmeret nede i kjelleren sitter godt forvart på samme plass som når han forlot henne på morgenen. Det var ikke noe vennlig å spore over blikket hun hadde sendt i hans retning, og den intense mumlingen bak tapen sammen med den illrøde fargen i ansiktet, gjorde det ikke vanskelig å gjette hvilket humør hun var i.

Han ser seg rundt. Det ser ut til at han er alene, og han hinker over veien så raskt han klarer.

Han ser seg nervøst over skuldrene mens han dirker opp døra. Hjertet slår så hardt at det gjør vondt i brystet. Svetten renner og hendene skjelver.

Han kjenner ikke seg selv igjen. Iskalde og rolige Birger er erstattet med aspeløvet Birger.

Låsen er like enkel å dirke opp som sist gang han var her. «Rart at de ikke har valgt å endre låsen etter den episoden. Noen mennesker lærer aldri.» Han rister på hodet.

Vel inne lukker han døren forsiktig etter seg. Han er nøye med det, for det siste han vil, er at bjella over døra skal varsle ankomsten hans. Han tar av seg sekken han har på ryggen, og gjør seg klar med tape og tau for en eventuell nødvendig avvæpning av Mathilde der nede.

Birger går så stille som han bare klarer. Med en brukket tå, er det ikke den enkleste sak verden, men han biter tennene sammen og lister seg bortover mot kjellerdøra mens svetten renner. «Søren også. Jeg kunne nesten trengt et håndkle sånn som jeg sløser med kroppsvæsken.»

Det kjører en bil forbi akkurat i det han står midt på gulvet. Her er det ingen hyller å gjemme seg bak som i matbutikken. Han ser seg rundt, og det er nesten så panikken får festet et ordentlig grep i ham, men bilen forsvinner like raskt som den kom, så det er ikke noe behov for å se seg om etter noe å gjemme seg bak.

Det varer bare et-par sekunder, men han føler seg allikevel veldig naken der han står.

Mathilde lytter. Hva var det for en lyd? Det høres ut som den kom fra butikken? Var det noen som gikk over gulvet? Nei, det er stille, eller vent, der er lyden igjen.

Nå er hun sikker. Det er noen der oppe. Hadde det vært moren eller Espen, ville de allerede ha ropt for å si ifra at det er dem som er her. Tanken skremmer henne, for det betyr at det ikke kan være dem. Hårene i nakken reiser seg.

Tenk om det er Birger? Hun er irritert på seg selv, for hun må selvfølgelig tenke det verste med en gang.

Angsten griper henne om hjertet, og blodet fryser til is. Hva i all verden skal hun gjøre? Hun ville ikke rope på moren sin. Alt for å unngå å sette henne i fare, og hun vil uansett ikke høre henne om hun roper, for hun sover alltid med «sov i ro» i ørene.

Mathilde lister seg bort til trappen og smyger seg innunder den, lengst inn i hjørnet i håp om å unngå å bli sett. Det er den beste plassen å gjemme seg sånn på sparket, for rommet ved siden av, er helt tomt og ingenting å gjemme seg bak.

Birger husker fra tidligere forsøk på å ta seg ned i kjelleren, at det første trinnet knirker. Han tråkker derfor over det. Han husker derimot ikke på tåa si i farta, og tråkker ned på den. Smertene stråler gjennom kroppen og han har mest lyst til å banne høyt, men lar det være. En ting han har lært seg de siste dagene i Liljenes, er å være stille selv om man har aldri så mye som skal ut, og da gjerne av den typen som trenger et høyere volum for at noe skal føles bedre.

Når han endelig er fri, ja for tiden han har tilbrakt her, føles nesten som å være i fengsel, skal han finne en plass hvor han er alene. Her skal han slippe ut alle følelser og smerter i uhemmede brøl. Det høres godt ut. Det høres ut som en deilig befrielse, og han kjenner lengselen etter det forløsende øyeblikket trenge seg på.

Men først må han få med seg diamantene.

Han stopper halvveis ned i trappa. Hvor er hun? Hadde hun ikke gått ned allikevel? Kanskje hun har rukket å komme opp igjen idet han kreket seg over gata. Han var så sikker på at han hadde kontroll over situasjonen, men nå er han plutselig usikker.

Birger går helt ned og ser seg rundt. Han kan ikke se henne noen steder, men føler det på seg at hun er i nærheten. Rommet ved siden av er helt mørklagt, og det tar litt tid før øynene venner seg såpass til mørket, nok til at han kan utelukke dette rommet som gjemmeplass. Det er helt tomt.

«Jeg vet du er her», prøver han seg. Han står helt i ro og lytter.

«Kommer du fram frivillig eller vil du erfare på en litt mer smertefull måte hva det vil si å ikke gjøre som jeg sier?» Det er fortsatt helt musestille, og nå kjenner han at han er skikkelig irritert. Han kunne allerede vært ferdig her nede om det ikke var for henne.

Birger prøver å bite i seg irritasjonen, men klarer ikke skjule den for Mathilde. «Du har 5 sekunder på å bestemme deg, men jeg minner om at det siste valget definitivt ikke vil være like behagelig som det første valget.»

I og med at han hater kjepper i hjulene, er situasjonen like uholdbar for ham som for henne. Hun nøler litt, men føler ikke at hun har noe annet valg enn å gå for det mest behagelige valget han tilbyr. Hun krabber fram fra under trappen.

«Se der. Hyggelig å hilse på deg.» Smilet var stivt og øynene hans minnet om noe hun hadde sett i en skrekkfilm. Han hadde mørke ringer rundt øynene og de var litt innsunket.

Mathilde stusser litt. Hva er det han mener? Hyggelig å hilse på? Det var ikke akkurat som om hun hadde noe valg.

Birger fortsetter «Jeg har en jobb å gjøre her nede, og for å være sikker på at jeg får gjort den i fred, vil jeg at du skal holde deg i ro her nede. Den beste måten å få til det på, i tillegg til at du er stille og ikke roper på hjelp, er at jeg binder deg på hender og føtter med tauet jeg har tatt med, og at jeg taper deg over munnen.»

Mathilde ser på ham med store forskremte øyne og nikker forsiktig.

Hun vet allerede hva han er kapabel til, så hun tør ikke annet enn å gjøre som han sier.

«Flott! Endelig en del av diamantprosjektet mitt som går smertefritt». Han er fornøyd med at hun er så medgjørlig at han nok ikke merker at han forsnakker seg.

Mathilde sier ingenting, men ordet diamanter er vanskelig å unngå å gruble videre på. Hva mener han med det? Er det diamanter her nede i kjelleren?

Etter å ha forsikret seg om at hun ikke vil klare å komme seg noen vei fra hjørnet han har plassert henne i, tar han fram hammeren og meiselen han har slitt med helsa for, for å få tak i.

Han holder hammeren opp mot henne. «Gjør du som jeg sier og holder deg i ro, slipper jeg å bruke denne på deg.»

Mathilde tror ham, og sitter stille. I et øyeblikk også med øynene lukket, men det varer ikke lenge. Diamanter? Nå skjønner hun hvorfor kjelleren og innholdet i kontaineren utenfor har vært så interessant i det siste. Han leter etter diamanter.

Birger har ikke lyst til å skade flere mennesker nå, og velger derfor skremselstaktikken for å unngå nettopp dette. Det ser ut til å virke, og han går mot hjørnet hvor han grov ned diamantene for så mange år siden.

Sementen som er lagt utover er mye tynnere enn han i første omgang har trodd, og det holder med bare et par forsiktige slag for å få løsnet på det som trengs.

Selv om hamringen føles øredøvende for Mathilde, tror hun heller det skyldes mer stemningen her nede i kjelleren enn at det faktisk bråker så mye. Hun er litt bekymret for at moren skal våkne og komme ned for å sjekke hva som skjer, men når det ikke kommer noen lyder ovenfra, senker hun skuldrene.

Birger legger fra seg redskapene og graver videre med hendene.

«Endelig! Dette øyeblikket har jeg ventet på i over 30 år! For en deilig følelse!» Han holder opp en pose full av jord, og tar ut et gammelt skrin.

«Nøkkelen du holdt i hånden da jeg bandt deg, hører til dette skrinet. Det er Iris sitt skrin. Hun fikk det av moren sin, og etter at moren hennes døde valgte hun å gå med nøkkelen rundt halsen. Jeg hadde sterkt behov for å ha noe å putte dem i før jeg grov dem ned, og dessverre fant jeg ikke noe annet å bruke enn dette skrinet.»

«Ja, jeg sier dessverre, for jeg visste at skrinet betydde mye for Iris, men jeg hadde det travelt med å få gjemt unna disse,» han holder opp en svart velurpose, «og dermed gikk mine behov foran hennes». Han stopper opp og det ser ut som om han tenker seg litt om før han fortsetter, «den gangen også.»

Plutselig får han det travelt. Han putter velurposen i bukselommen og skrinet oppi den jordbelagte plastposen igjen. Denne legger han i en av hyllene i kjelleren. Han er ikke redd for at noen skal finne den, men det er ikke noe ønske fra hans side at det skal være det første de legger merke til når de kom hit ned.

Sement og jord blir kostet tilbake til der det kom fra.

Birger fjerner tauet rundt beina hennes og hjelper henne opp. Den litt vridde stillingen hun har sittet i på det harde gulvet, gjør at det tar litt tid for Mathilde å rette seg opp. Hun tar hintet kroppen hennes sender, og det første hun skal gjøre når alt dette er over, er å komme seg på trening.

«Du må dessverre bli med meg. Det er et sjansespill for meg både det å la deg være igjen her og å ta deg med meg, men jeg tror jeg har større muligheter for å forhandle om noe nå skulle gå galt, med deg som et sterkt kort på hånda. Du blir derfor med.»

Mathilde har ikke noe valg. Hun gjør nok en gang som han sier, ikke bare fordi hun er redd for ham, men også fordi hun er redd for hva han kunne finne på å gjøre med moren hennes om hun våkner, og han får to Rosedal-damer å hanskes med.

Med hendene bundet bak på ryggen, blir det en kronglete vei gjennom hager og hekker tilbake til fru Juls hus. På veien har Mathilde nok av tid til å lure på hvor de skal, og når hun trenger hjelp med forsere et hinder, tar Birger seg tid til dette, selv om det er lett å se at han er stresset. Lite vet hun at han ikke kan gå raskere med den brukne tåa si, og at svetten som pipler fram i panna hans er fordi han har sterke smerter på grunn av denne.

Mathilde er takknemlig for det. Hun ville ikke likt å bli halt og dratt i for at hun skal få opp farta. Hun vil selvfølgelig heller være hjemme godt innpakket i Espens armer, om hun kunne velge, men det alternativet er ikke tilgjengelig akkurat for øyeblikket.

Mathilde tenker på det Petter sa her om dagen, det om at hun fortjener glede og kjærlighet i livet sitt. Nå som dette nok en gang står i fare for brått å bli revet bort fra henne, kjenner hun en sterk vilje til å kjempe for det hun har fortjent vokse fram. Om hun bare visste hvor de skulle, ville det vært enklere å prøve å legge en slagplan, men en ting er sikkert, kommer hun fra dette med livet i behold, skal hun spørre Espen om han vil bli samboer med henne.

Hadde det ikke vært for at hun er kneblet, ville hun nok allerede spurt ham om både Trygve, Olea og diamantene.

Mathilde skvetter derfor litt når han begynner å snakke, for det er nesten så han kan lese tankene hennes.

«Du lurer sikkert på hvordan jeg kunne vite om diamantene?» Han snur seg og ser på henne. Mathilde stopper opp. Hun er redd for å få vite for mye. Tenk om han finner det for godt å kvitte seg med henne om han forsnakker seg.

Hun bare ser på ham. Nå er hun egentlig takknemlig for at tapen gjør det umulig for henne å svare. Hun kan selvfølgelig nikke eller riste på hodet, men velger å skylde på tapens hemmende egenskaper når det gjelder å få uttrykt seg.

«Ikke?» Han ser på henne. «Jeg forteller deg det uansett. Du har jo tross alt vokst opp med en formue i kjelleren uten å vite det. Å få vite det, må føles som å glemme å levere lottokupongen med dine faste tall, og så går disse tallene inn. Man føler seg snytt. Jeg vet at jeg ville følt det samme, om noen fortalte at redningen til mine økonomiske problemer bare ligger et spadetak unna. Vel, et spadetak og litt hamring, nå etter at noen absolutt måtte bruke sement på jordgulvet.» Hun merker en endring i tonen hans som nå høres irritabel ut. «Du kan tro jeg ble både frustrert og forbanna da jeg oppdaget det.

Dette i tillegg til den overfylte kjelleren, gjorde at mine dager i Liljenes ble mange flere enn først planlagt. Hvem i all verden samler på så mye skrot?»

Birger babler i vei.

«Jeg får kanskje komme til poenget.» Han ler litt av seg selv, på tross av den alvorlige situasjonen. Humøret hans er utrolig ustabilt. «Det er jeg som har gravd ned diamantene der. Det er mine diamanter, vel, etter at jeg kvittet meg med Trygve, ble de bare mine. Ingen å dele med. Det er nesten uvirkelig å endelig ha dem i bukselomma mi igjen.»

Han kjenner på lomma bare sånn for å forsikre seg at de fortsatt er der.

Det virker som om han ikke la merke til at han nevnte Trygve, og det faktum at hun nå er den eneste som har fått bekreftet det mange har mistenkt de siste dagene. Nemlig at det er han som sørget for at Trygve fikk en våt grav for så mange år siden.

«Du lurer kanskje på hvor vi skal?»

Mathilde tripper etter ham, og håper at de enten blir oppdaget, eller at han vil snuble og slå seg sånn at hun kan løpe vekk.

Birger fortsetter. «Vi skal til fru Jul.» Han snur seg mot henne. «Ikke på kirkegården, men til huset hennes. Det er der jeg har bodd disse dagene mens jeg har vært her. Jeg kan love at det ikke har vært  noen fornøyelse, men det har vært en god løsning for en person med behov for å holde seg skjult.»

Mathilde tenker på fru Jul, og at det er godt hun døde før hun møtte på ham. Tenk om han hadde tvunget seg inn til henne og holdt henne som gissel disse dagene. Hun kunne ikke forestille seg hvor grusomt det ville være for henne. Birger virker nesten litt gal i hennes øyne. Forferdelig.

Plutselig dreier tankene hennes seg i helt annen retning. Hva om det er derfor fru Jul døde? Hva om det er Birger som har kvittet seg med henne for å kunne bo der?

Nok en gang er det som om han leser tankene hennes.

«Jeg må nesten takke henne for at hun kjente meg igjen i matbutikken på en av mine første dager her i Liljenes. Hadde det ikke vært for det, hadde jeg ikke sett meg nødt til å bringe henne til taushet, og da hadde jeg sikkert fortsatt bodd på den råtne campingplassen.»

Magen til Mathilde knyter seg. Hva er det han mener? Er han skyld i at hun datt ned trappa? Hun ser på ham med avsky, og hun kjenner en enorm trang til å denge løs på mannen foran henne. Hadde det bare ikke vært for tauet rundt håndleddene. Eller, hun må roe seg, så kanskje det er like greit at de er der.

«Du er så stille.» Nok en gang humrer Birger for seg selv. «Fru Jul var like stille etter at hun hadde endt sin ferd ned trappen.»

Han snakker som om han er helt uberørt av det hele.

Tårene pipler fram i Mathildes øyne. Stakkars fru Jul. Tenk å måtte oppleve denne forferdelige fyren i de siste sekundene av sitt liv. Så fryktelig.

Mathilde slipper et lettelsens sukk når de endelig er framme. Å gå, og til tider småløpe med armene bundet bak på ryggen, er veldig vanskelig. I tillegg, håper hun å slippe å høre mer på alt det forferdelige han føler trang for å dele med henne.

Men, selv om hun er takknemlig for at de nå er framme, betyr det ikke at hun er trygg. Nå som han har betrodd seg til henne, kan han umulig la henne gå. Hun begynner å se seg om etter en fluktvei.

Birger legger merke til desperasjonen i øynene hennes. «Ikke tenk på det! Kom igjen, opp trappen med deg!»

«Damene først.» Han gjør en bevegelse med armen som om han galant viser veien opp trappen for henne. Det er ingenting med denne situasjonen som er galant, for han går han bak henne og dytter på. Hun vil ikke ta noen unødvendig sjanse nå selv om dette kanskje er siste mulighet til det, og lar seg derfor bli beordret inn.

Når de kommer inn, slår den innestengte luften mot dem. Den er vemmelig, og Mathilde lengter hjem mer enn noen gang.

Når Birger åpner kjellerdøra, kjenner hun angsten komme tilbake. Hun stivner. Har han tenkt å dytte henne ned trappa også? Det er litt rart om dette er planen hans, i og med at han bare kunne gjort seg av med henne med et hammerslag eller to hjemme i hennes egen kjeller. Hvorfor drasse henne med hit for å gjøre det her? Nei, det er nok ikke hennes tur enda.

Nedenfra kommer det plutselig noen rare lyder. Birger brøler ned, «Vær stille!», før han ber henne gå ned trappen. Det virker ikke som han lenger er bekymret for om noen skal merke bråket.

Når han ser redselen i øynene hennes, prøver han å roe henne ned. «Ta det med ro, om du gjør som jeg sier, kommer jeg ikke til å gjøre deg noe.»

Mathilde gjør igjen som han sier, og når hun kommer ned blir hun først lettet over å se Olea i live, men samtidig gjør det vondt å se hvor mye hun må ha lidd på den pinnestolen hun sitter på. Olea ser sliten, trist og ensom ut.

Hun får samme innlosjering som Olea, og hun ber en stille bønn om at de snart må bli funnet. Flere timer fastbundet til denne «pinestolen», ja for det er det den vil bli etter en kort stund, står fremfor henne som noe forferdelig smertefullt.

Nå, etter at han måtte ta med seg Mathilde, samler han begge damene nede i kjelleren. Han har ikke tenkt å gjøre dem noe vondt, men han ønsker ikke at de blir funnet før det har gått noen timer, eller aller helst en dag eller to. Såpass bør de klare å holde ut.

Han er fristet til å vise fram skapmannen, om det da er en mann, til Mathilde, bare sånn for å skremme henne til å sitte i ro, men dropper det for å unngå å bli sett på som ansvarlig for den handlingen også.

Det er flere muligheter for hvordan løse dette med at damene skal bli funnet i tide på.

Han kan ringe politiet og fortelle det som det er, men telefonsignaler kan spores, og det er det siste han ønsker.

Birger kommer fram til at han skal oversvømme huset. Et tilsynelatende tomt hus som begynner å lekke vil uten tvil påkalle seg oppmerksomhet.

Han tetter alle sluk, for deretter å skru på alle kranene i huset, i tillegg til dusjen. Vannet flommer utover gulvet når han forlater huset for siste gang. Det er ikke snakk om noe vemodig farvel før han halter mot verkstedet hvor den utvalgte fluktbilen står parkert.

Birger har plassert dem med ryggen mot hverandre, men Mathilde, som ikke har så lett for å akseptere å bli satt i en situasjon hun er uenig i, tar sats med den fastbundne kroppen sin, og «hopper» rundt med stolen. Å være bundet fast, er ikke noe hinder, og det er heller ikke så enkelt som det ser ut på film, men en lett pinnestol lar seg etter hvert flytte på om man sitter urolig nok og ikke gir seg med det første.

Det bråker endel, og hun er redd for at Birger skal komme ned igjen, men når han glimrer med sitt fravær, fortsetter hun. Ikke faen om hun har tenkt å sitte rolig og vente på det som kan komme.

Etter en stund med intens innsats, kan hun, både svett og sliten, endelig sitte ansikt til ansikt med Olea.

De sender hverandre medlidende blikk.

Mathilde ønsker det var noe hun kan gjøre for Olea. Men akkurat nå må hun hente seg inn igjen. Stolleken har tatt på, og for andre gang i kveld lover hun seg selv at hun skal begynne på trening.

Hun ser seg om etter noe å eventuelt kutte av tauet med, sånn at de kan komme seg løs før Birger kommer tilbake.

«Mm m m m mm?» Hun håper Olea skjønner hva mumlingen hennes bak tapen skal bety? Hun får bare et sørgelig og tårefylt blikk tilbake. Blikket tolker hun som et svar i negativ retning på spørsmålet hennes om det går bra med henne, og hun setter seg bestemt opp i stolen og ser seg rundt i rommet. Hvordan skal de klare å komme seg løs?

Martinsen og Andreassen har endelig fått tid til å gå gjennom bildene som Olea var innom med, og etter å ha sett overvåkningsvideoen fra matbutikken tidligere på dagen hvor de så at Birger hadde på seg en blå jakke, var det lettere å se etter ham på bildene.

«Er det bare meg, eller synes du også det er vanskelig å se på denne lille skjermen?»

«Nei, det er ikke bare deg. Jeg synes også det er vanskelig å konsentrere meg når det er så lite. Jeg foreslår at vi flytter visningen av bildene over fra PC-skjermen til storskjermen på møterommet.»

Birger vises som en blå prikk midt på det ene bildet når de starter bildene opp på storskjermen.

«Der. Forstørr det bildet.»

Andreassen gjør bildet større, og der ser de det Olea måtte ha sett. Birger som står på fru Juls trapp utenfor inngangsdøra.

«Vet du hva dette betyr? Det betyr at det faktisk er mulig at fru Jul ikke falt ned den trappen ved et uhell.»

«Ja, men det er bare gjetning fra vår side. Dette bildet viser bare at de er på trappa sammen. For alt vi vet snakker de bare sammen. Vi kan ikke bruke det som bevis, men jeg er enig med deg. Med hans bakgrunn, er det lett å trekke den konklusjonen.»

«Vi lagrer det bildet, så ser vi videre. Det kan jo være mer vi har oversett.»

Det blar videre, til de kommer til bildene med tordenværet på.

«Hun tar fine bilder».

«Ja, men til hvilken pris? Det er jo galskap å være ute i slikt vær. En av forholdsreglene ved tordenvær er å holde seg innendørs.»

Bilder av lyn som flerrer himmelen, lyser opp mot dem fra storskjermen. Vakre bilder med motiver som lyn med svart himmel som bakgrunn, men også et opplyst Liljenes med et spektakulært lysshow på nattehimmelen over.

«Jeg tror jeg må kjøpe et av disse bildene av henne. De er veldig fine.»

«Vent, gå tilbake».

Andreassen går et bilde tilbake.

«Se der. Der er det enda en som liker å se på tordenvær, men han gjør det klokt i å holde seg innendørs. Ser du i hvilket hus den mannen titter ut av vinduet fra?»

Andreassen forstørrer bildet.

«Det er noen i fru Juls hus.» De ser på hverandre samtidig som de brått reiser seg fra stolene.»

De er nå helt sikre på hvor de vil finne både Olea og Birger, og de har ingen tid å miste.

På veien ut møter de på Deanne. Hun er helt hysterisk.

«Mathilde er borte!»

«Hva mener du?» Martinsen og Andreassen blir overrumplet av henne. Hun skjønner ikke at de kan komme med et så dumt spørsmål, og det får henne til å sperre opp øyene, samtidig som hun høylytt meddeler «Bortevekk! Forsvunnet! Er ikke hjemme! Skjønner dere ikke?»

De ønsker å komme seg raskest mulig til fru Juls hus, samtidig som de nå har fått enda en forsvinning å hanskes med. Er det Birger som er skyld i denne kjedereaksjonen av forsvinninger, finner de nok også Mathilde hvor de nå er på vei.

«Ok. Trekk pusten dypt og senk skuldrene. Hva har skjedd? Kan du ta det fra begynnelsen?»

Deanne forteller om luren på sofaen, at hun har lett etter Mathilde i hele huset, og hva hun har sett i kjelleren.

«Vi er på vei for å se om vi finner Birger nå, og har vi rett i våre antakelser, vil vi finne både Mathilde og Olea der.

Jeg vet det er mye å forlange av deg akkurat nå, men det beste er om du går hjem igjen og venter der, til vi får undersøkt om mistanken vår stemmer. Du er selvfølgelig velkommen til å vente her, om du heller vil det.»

Deanne skjønner hva de sier, men uten å klare å roe seg ned. «Ok. Jeg går tilbake til leiligheten. Men dere kommer innom så raskt dere vet noe.» Det siste hørte nesten ut som en kommando.

De bekrefter at de vil gjøre som hun ønsker, før de haster av sted.

Birger er på vei mot verkstedet. Tåa verker noe helt forferdelig, men han biter tennene sammen og overser dette nå, nå som friheten og den økonomiske uavhengigheten han har drømt om i flere tiår er innen rekkevidde. Nei, den hersens tåa får vente.

Birger ser seg bakover for å forsikre seg om at han ikke blir forfulgt. At han ikke ser seg for, resulterer i at han snubler i et hull i veien og ender på hodet i grøfta.

Den brå omveien ned i ugresset setter en støkk i magen, og han må kjenne etter om han har brukket noe. Når smertene han kjenner fortsatt bare kommer nedenfra i skoen, kommer han seg etter litt om og menn opp på beina igjen.

Han halter seg forsiktig avgårde, og siden han er mørbanket av fallet, krøker han seg sammen mens han går. Han kjenner på lomma si for å forsikre seg om at diamantene er på plass.

På avstand og i mørket kan han nesten minne om en zombie på jakt etter sitt neste offer.

Eieren av verkstedet har fortsatt ikke kommet på bedre tanker, for døren er heldigvis ikke låst, og det er fritt fram til bilnøklene.

For å ikke vekke altfor mye oppmerksomhet fra dem som eventuelt måtte befinne seg inne i huset, parkerer de bilen litt unna når de kommer dit.

Huset er mørklagt og de lister seg opp trappa. Det er mørkt og helt stille der inne. Martinsen kjenner på ytterdøra før de eventuelt vil måtte sparke den inn. Den er åpen.

«Merkelig. Hvorfor er det så stille her?», hvisker Andreassen.

«Jeg håper virkelig ikke at vi har tatt feil, for det kan komme til å koste damene dyrt?», Martinsen høres skuffet ut.

De tar ingen sjanser, og går inn med pistolene hevet. Lyden av vannet som fosser, er ikke til å ta feil av, og de innser at det kan være lurt å slå på lyset i stedet for å famle seg fram i det lille lyset lommelykten gir.

Overraskelsesmomentet de trodde var på deres side, har nå druknet i vannet som flyter på gulvet.

«Fort, Martinsen, det er en grunn til at vannet er skrudd på. Jeg har en følelse av at noen prøver å slette alle sine spor.»

«Ja, vi må få skrudd av dette vannet før det ødelegger for mye her.»

Det er ikke så mange kranene å skru av, og mens Andreassen leter oppe i andre, tar Martinsen en grundig gjennomgang av første etasje.

Alt blir gjennomsøkt, men de finner ingenting.

«Litt av en svinesti dette her.» Martinsen viser til hvordan det ser ut etter Birger, når Andreassen kommer ned trappa.

«Ja, og jeg nekter å tro at det så sånn etter fru Jul. Det er definitivt her Birger har oppholdt seg.»

«Vi er enige om den saken, men hvor i all verden kan damene befinne seg?»

«Rakk du å se nede i kjelleren mens jeg var oppe?»

«Nei, der sier du noe. Der har jeg ikke sett.»

De går mot kjellerdøra og åpner den, og når de kommer ned i kjelleren finner de Mathilde og Olea. De senker skuldrene og slipper løs et lettelsens sukk for å finne dem i live. Frykten for en lite lykkelig slutt, eller å ikke finne dem det hele tatt, har tynget disse to lensmannsbetjentene siden Olea forsvant.

Lettelsen i blikkene fra damene er ikke vanskelig å se. Øynene blir fylt med tårer, og de viser med uroligheten sin, at de er klare for å bli løsnet fra stolens pinefulle fangenskap.

Noe får Andreassen til å handle raskt, og etter å ha vist Martinsen hva han er redd for, løsner de tauene som damene er bundet med brennkvikt.

Mathilde blir skremt av den stressede handlingen deres. Hva skal dette bety?

Forklaringen lar ikke vente på seg. «Om vannet kommer ned på gulvet i kjelleren, vil det ikke ta lange tiden før dere to barfotede damene får elektrisk sjokk, for innerst mot veggen ligger det en ødelagt ledning på gulvet.»

De får damene i sikkerhet opp til første etasje, men i og med at de ikke vet hvordan anlegget i huset er, velger de å ta dem med videre ut på trappa. Her er det ingen ødelagte ledninger å bekymre seg for.

Når de like etter står på trappa for å trekke frisk luft, brøler det en rød bil forbi i full fart. «Birger!» utbryter damene i kor, samtidig som de peker mot bilen.

Med ingen tid å miste, løper de bort til bilen. På veien bort, angrer de på at de ikke parkerte nærmere, for trening og kondis er noe de ikke har prioritert i det siste. De kaster seg heseblesende inn i bilen for å følge etter ham. Selv om de er raske inn i bilen, er de ikke raske nok. De har allerede mistet ham av syne.

Mens de setter fart, ser de Petter stå lenger opp i gata. På grunn av farten den andre bilen passerte ham i, skjønner han hvilken bil de følger etter, og peker i den retningen den kjørte i.

I farta måtte de forlate damene på trappa, og nå tar Andreassen en kjapp telefon til Deanne, hvor han forteller hvor de kan finne både Olea og Mathilde.

De kjører etter ham. Det er ikke så mange veier ut av Liljenes, så det er ikke vanskelig å vite hvilken vei de skal ta. I tillegg pekte Petter dem i denne retningen. Selv om det er en ørliten mulighet for at de kan ta feil, velger de å satse alt på dette kortet.

De har forsikret seg om at alle involverte er trygt innlosjerte hjemme hos Mathilde. Olea er i dårlig forfatning, men hun vil ikke høre snakk om noe legekontor før i morgen. Nå er det eneste hun vil, og det mest av alt, bare føle en mors og gode venners omsorg.

Olea har blitt eskortert hjem til seg selv for å dusje og skifte klær av Walter og Deanne. Selv om datteren deres også har vært igjennom en traumatisk opplevelse i kveld, og de gjerne vil være sammen med henne, stiller de opp for Olea. Det er ingen tvil om at hun også trenger hjelp, omsorg og støtte akkurat nå. Mathilde har blitt fulgt hjem av Petter som de møtte på veien, og nå har også Espen kommet hjem og kan ta seg av henne.

Det føles godt å få hjelpe til, spesielt når det blir satt så stor pris på, og etter de siste timene hvor hjelpeløsheten og uvitenheten har dominert.

«Jeg må bare få dusje meg lenge. Håper det går fint.»

«Ja, ta den tiden du trenger, Olea. Vi venter på deg til du er klar.» De setter seg ned i stuen mens de venter. Deanne begynner å gråte.

«Hva er det, kjære?»

«Jeg er bare så lettet over å få dem tilbake i live, Walter. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort om jeg også skulle vært nødt til å måtte begrave min egen datter.»

«Slipp tårene ut. Det vil bare gjøre deg godt, og det trenger du nå. Det er noe vi alle trenger nå.»

Olea hører dem snakke i stuen. Savnet etter foreldrene slår ned i henne som lyn fra klar himmel. Hun har behov for å være sammen med noen som ønsker henne alt godt, og hun blir omfavnet med gode klemmer når hun kommer ned til dem igjen. Olea føler seg trygg og varm innvendig.

«Takk,» hvisker hun. «Nå er det godt å ha noen som bryr seg.»

«Det skulle bare mangle, Olea. Kom så går vi over til Mathilde og Espen. Vi kan sitte der sammen med dem og snakke hele natten igjennom om det skulle være behov for det.» Deanne holder armen rundt henne når de går ut.

«Og kjenner jeg Deanne og Mathilde rett, blir det også noe godt å spise på. Det håper i hvert fall jeg.» Walter sender konen sin et varmt smil.

«Faen, hva er det med dette jævla setet?» Birger får ikke festet førersetet, og i denne farta er det vanskelig å konsentrere seg når det til stadighet skal skli fram og tilbake under ham.

Det ender med at han mister kontrollen på bilen og kjører av veien. Etter at den ruller rundt et par ganger, havner bilen ned i elven med fronten først. Birger besvimer.

Etter noen minutter kommer han til seg selv, og han er iskald. Det tar en liten stund før han skjønner årsaken til kulden som brer seg gjennom kroppen.

Bilen har begynt å ta inn vann, og sånn som det ser ut nå, vil det ikke ta lange tiden før han vil bli sittende under vannflaten. Det iskalde vannet truer oppover mot hodet for å legge lokk på eneste mulighet for å puste.

Bilens stilling med fronten ned, gjør at den løse stolen skviser Birger mellom stolryggen og rattet. Han er fastlåst.

Akkurat i det panikken tar overhånd, ser han blålysene fra politibilen nærme seg. Selv om han er fullstendig klar over at faren for hans del ikke vil være over selv om de kommer nå, føler han trang for å puste lettet ut. Dessverre varer det bare et lite øyeblikk, og lettelsen går over i full panikk.

«Hva i helvete!? Hvorfor kjører de forbi? Når man en sjelden gang håper at politiet finner deg raskt…»

Birger prøver alt han kan for å komme seg løs, men til ingen nytte. Stolen som har skutt ham helt inntil rattet, lar seg ikke rikke bakover. Ikke en eneste liten centimeter en gang. Sørgelig innser han det som nå er i ferd med å skje. Og mens vannet sakte men sikkert stiger oppover halsen og ansiktet hans, hører han bankingen og Trygves bønn fra bagasjerommet fra 30 år tilbake starte i det fjerne for bare å bli sterkere og sterkere.

Idet han er på vei for å møte samme skjebne som han sendte sin tidligere venn inn i, kjenner han med den ene hånden plassert på bukselommen, en sterk anger for å ikke ha sjekket feilene på den uvalgte fluktbilen litt bedre. Å velge en bil med et løst sete, er ikke det smarteste han har gjort.

Vannet dekker ansiktet og Birger svelger unna til det ikke går lenger, så blir alt svart.

Etter å ha kjørt bilen så raskt den gikk i 10 minutter, noe som føltes mye lenger, begynner de begge å tvile på om de noen gang vil klare å ta ham igjen.

«Tror du vi har mistet ham?» Andreassen høres usikker ut. «Jeg har virkelig ikke lyst til å la denne fyren slippe unna med alt han har gjort.»

«Han skal ikke få slippe unna. Husk at vi har informert alle de nærmeste lensmannskontorene om å være på utkikk etter bilen hans, og om han holder samme tempo som oss, kan det ikke være lenge til noen melder ifra.»

Kollegaen kjøre som en villmann. Andreassen holder seg godt fast i håndtaket over døren, og det er nesten så han river det ut av festet et par ganger når svingene er for brå.

Etter 30 minutter stopper Martinsen bilen. «Han kan umulig være foran oss. Vi må ha passert ham på veien et sted.»

«Ja, det er jo mulig at han har stoppet for å se an situasjonen og mulighetene, men det er ikke så mange steder han kunne gjort det på.»

Selv om kjøreturen har vært nervepirrende, er ønsket om å hanke inn denne farlige mannen større enn redselen for å kjøre av veien, og sikkerheten til medtrafikantene må også tas hensyn til. De velger å snu.

Status blir innrapportert til alle som er på vakt, og med forsikringer fra samtlige om at de skal følge med på alt som passerer på veiene i kveld, natt og neste dag, kjører de tilbake mot Liljenes igjen, men denne gangen i normal fart.

«Var det ikke noe feil med bilen han stjal?»

«Jo, i og med at han tok den fra verkstedet, må det jo ha vært det. Ringer du eieren for å høre om bilen? Er vi heldige har han fått motorstopp og kommer seg ikke videre.»

Andreassen får vite at det ikke er store feilen med bilen, annet enn at spaken for justeringen av setet er ødelagt pluss at førersetet er løst.

«Det må være ubehagelig å kjøre med en løs stol. Han har sikkert vanskeligheter med å konsentrere seg om kjøringen sin når han sklir fram og tilbake bak rattet.»

Returen tar nesten en time. De stopper flere steder for å forsikre seg om at han ikke har tatt en avstikker og står gjemt bak noen busker i påvente av at kysten skal bli klar.

Når de nærmer seg Liljenes legger Andreassen merke til noen merkelige spor på asfalten. Om de var der tidligere på kvelden, hadde de i hvert fall ikke lagt merke til dem i farta.

«Stopp her, så går jeg ut for å sjekke.»

Martinsen parkerer i grøfta og følger ut etter Andreassen. Det tar ikke lang tid før de skjønner hva som har skjedd, og de skynder seg ned mot elven, hvor bilen står med bakenden rett opp i været.

I og med at det er mørkt, og fronten står under vann, er det vanskelig å se om det er noen inni bilen. «Kanskje han har fortsatt til fots, nå som bilen ikke er til nytte mer?»

Andreassen tenner lommelykten og lyser inn i bilen. Begge skvetter skikkelig når de ser inn i to stirrende øyne. Munnen er vidåpen, som om han har prøvd å rope etter hjelp, og håret hans danser lekent i vannet rundt ansiktet.

Dette er ikke til å ta feil av.

«Det ser ut som om Birger allerede har fått sin straff.»

«Ja, det kan du si, men om den er som fortjent, vil det nok bli noen delte meninger om. Overgivelsen gikk i hvert fall lett som en lek.»

Uansett utfallet av kveldens biljakt, er det to utmattede lensmannsbetjenter som tilkaller assistanse fra helsepersonellet denne kvelden.

Denne sene kvelden møtes alle hos Mathilde, men siden det ikke er plass til dem oppe i leiligheten, samler de seg rundt langbordet nede i butikken.

Praten mellom Mathilde, Espen, Olea, Petter, Deanne og Walter går litt tregt til å begynne med, men etter hvert som stemningen letter, og øker også ønsket om å snakke med hverandre om det som har skjedd.

Det ble ikke noe matlaging på Deanne, noe hun heller ikke er lei seg for, for eieren av den lokale burgerrestauranten var ikke vanskelig å be etter å ha blitt fortalt hva som hadde skjedd. Han sponser dem mer enn gjerne med det som de ønsker fra menyen.

Selv om Olea er skrubbsulten, er likevel ikke matlysten hennes mye å skryte av. Men, mat må hun ha, og Deanne sørger for at hun i hvert fall får i seg litt av det smakfulle utvalget som finnes på bordet.

Martinsen og Andreassen passerer butikken og stopper når de ser det er lys der inne og fullt av mennesker.

Når de kom inn blir det helt stille.

«Vel, det har seg sånn at vi dessverre må meddele at Birger endte sine dager i en drukningsulykke på flukt fra oss.»

En lettelsens sukk brer seg utover i rommet.

«Er det lov til å si at vi er takknemlige for at han ikke kommer tilbake?»

«Jeg mener han fikk som fortjent!» Petter er ikke den som bryr seg om hva andre mener om han, og han er aldri redd for å si hva han måtte mene.

Denne gangen sier han det som de fleste andre rundt bordet tenker, men kanskje ikke helt tør å si høyt. Vel, nesten alle.

Det er en person rundt bordet som kjenner et snev av sorg streife hjertet når hun får høre hva som har skjedd.

Fred ligger på gulvet med et tomt blikk rettet mot taket. Krampene har endelig gitt seg.

Fru Jul setter seg ned i lenestolen sin og hever glasset mot sin døde, svikefulle og utro ektemann. «Takk for alt din jævel,» snøfter hun til ham, før hun tar seg en slurk av kirsebærlikøren sin.

Hun har visst det en stund nå. Herr svikefull Jul fortalte for en stund siden at han ønsket å skilles fra henne. Han hadde planer om å flytte til sin nye kjæreste, Nikoline, som bodde i Nord-Norge, men før han kunne dra, måtte han avslutte arbeidsforholdet sitt her hjemme, og oppsigelsestiden hans var tre måneder.

Fru Jul følte trang for hevn. Skulle ikke hun få bli gammel sammen med ham, skulle i hvert fall ingen andre få oppleve det heller. Hun klarer ikke å bite i seg raseriet som bygger seg opp, og samme kveld fylte hun litt frostvæske i konjakken hans. Det var bare snakk noen dråper i første omgang for å prøve seg fram og se virkningen av den, men det var nok til at han følte seg uvel etter et glass.

«Skal jeg gjøre dette uten å bli avslørt, må det ikke være i affekt. Dette må planlegges i den minste detalj, og jeg har tydeligvis bare tre måneder på meg.»

Det måtte skje etter at han hadde sluttet på jobben, sånn at han ikke ville bli etterlyst av dem der.

Fred føler seg ikke i form, men han vil ikke høre snakk om å gå til legen.

«Det går sikkert over, Lotte», mener han.

Lotte klarer å skjule sin lettelse over at han ikke vil gå til legen. Dette betyr at hun kan gjennomføre planen sin. Hun har sjekklisten for planen klar, og i tillegg til å fore ham med disse ørsmå dråpene med frostvæske, har hun begynt å bearbeide følelsene hans for å få ham til å bli værende hos henne. Selvfølgelig bare for at hun skal få muligheten for hevn, ikke at hun for alt i verden vil ha noe mer med ham å gjøre.

Når de tre månedene er over, er en sliten Fred overbevist. Gode middager og kjærlig pleie vist av en ulv i fåreklær, har fått han til å se at kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet allikevel.

Siste dagen på jobben er overstått. Han har bestemt seg for å bli i Liljenes og jobbe med ekteskapet. Fred vil selvfølgelig prøve å få jobben tilbake, men Lotte har bestilt en ferietur til dem begge, hvor de skal planlegge alderdommen sammen, og han vil derfor vente med å møte opp på jobben med lua i hånda til han er tilbake fra ferien.

Fred ringer Nikoline og forteller at han har ombestemt seg. «Jeg blir her hos Lotte. Hun er villig til å ta meg tilbake.» Lotte overhørte deler av samtalen. Nikoline skal visstnok ha tatt avgjørelsen hans tungt, men hun aksepterte beslutningen hans.

Dagen i forveien hadde Lotte vært på sopptur. De skulle ha en festmiddag for å feire dem og fremtiden deres. Festmiddagen har hun planlagt i en stund nå. Hun liker ikke sopp, men Fred elsker det. Han er veldig takknemlig hver gang hun lager det til ham, og denne gangen synes hun han virkelig fortjener det.

Det står sopp på menyen, men den er ikke akkurat den samme soppen han er vant med å få. Denne soppen skal hjelpe henne med å få sin endelige og etterlengtede hevn.

Lotte nynner for seg selv mens hun plukker soppen som skal bidra til hans siste måltid. Hun er i godt humør, og hun ser fram til ferieturen hun har planlagt å ta mens han ligger hjemme som den råtne fyren han er.

Fred tror at de skal reise sammen på ferie, lite vet han at ferien hun fortalte ham om, bare er bestilt for en person, i hennes navn.

Da de kjøpte huset, var hun usikker på om hun ville trives der, i og med at det stod litt for seg selv. Nå, derimot, er hun veldig takknemlig for plasseringen av huset. Her kan hun holde på med hevnaksjonen sin i fred.

Fred sendte henne takknemlige blikk over tallerkenen. Han slurper grådig i seg den deilige middagen hun har lagd, og nok en gang må hun takke nei, og minne ham om at hun ikke liker sopp, etter tilbudet om å smake.

Noen timer etter middagen, hører hun jamring fra Fred som sitter på doen oppe i andre.

Hun har fått Aspirin på resept av legen, og når han kommer ut fra doen helt grønn i ansiktet, tilbyr hun ham 4 stk. på 500 mg hver. Han tar takknemlig imot og mumler noe om hvor heldig han er som har henne, før han svelger dem ned med et glass vann, uten engang å spørre hva hun gir ham. Han stoler fullt og helt på henne, på tross av det han har gjort mot henne. «Er jeg virkelig en så god skuespiller?» Lotte er overrasket over seg selv.

Jamringen roer seg, og han sovner til slutt i sofaen mens hun rydder av bordet og sørger for at alle spor blir kastet i søpla med en gang. Ute har det blitt mørkt, og Lotte småløper over til naboens søppelbøtte som er satt fram for morgendagens søppeltømming. Det er sikkert unødvendig å kaste den der, men hun er forsiktig med det meste nå.

Fred bli dårligere utover uken, og hver gang han klager over hvor synd det er på ham som er så syk, spiller hun rollen sin som bekymret konemor, og forsyner ham med nok en dose Aspirin. Det er en stor dose, men bivirkningene er det jo ikke noen vits i å bekymre seg for. De er faktisk en av grunnene til at han får den, i tillegg til at han slokner på sofaen av dem, og hun får være i ro og fred i noen timer mens han ligger der.

Han tar sin tid, men etter å ha lest om fluesoppen vet hun dette allerede. Det kan ta noen dager før døden innhenter vedkommende. Når det er fire dager igjen til planlagt avreise, for hennes del, begynner hun å bli nervøs for om hennes beregninger av hans siste dager vil slå feil, men når kvelden går mot midnatt, ligger han endelig livløs på gulvet.

Et lite sekund blir hun plaget av dårlig samvittighet for hans lidelser, men det går overraskende raskt over. Helt sikkert fordi hun har vært oppslukt av å få sin hevn ved å sørge for at han får den straffen som hun mener er ham fortjent.

Hun bruker både tid og krefter på å få dratt sin tunge og utro ektemann ned kjellertrappa. Hun kan jo selvfølgelig bare dytte ham ned, men selv for henne virker det ganske så makabert, og hun tar heller på seg den tunge jobben det viser seg å være med å dra ham ned.

Det står et skap der nede som hun allerede har tømt for innhold. Her skal han få sin siste hvile, men det er først etter at hun er tilbake fra ferien sin. I mellomtiden skal han få ligge på et underlag hun har lagd av kattesand.

Under kattesanden har hun lagt et godt lag med tykk plast for å bevare gulvet. I tillegg til å trekke til seg fuktighet, satser hun også på at kattesanden vil bidra til å kamuflere litt av lukten som helt sikkert vil komme.

Selv om huset står litt for seg selv, er hun redd for at det er lukten som vil tiltrekke seg oppmerksomhet mens hun er bortreist. Hun har derfor tenkt ut en plan for hvordan maskere lukten av den råtnende fyren her nede best mulig.

For moro skyld hadde hun og Fred en gang kjøpt en boks Surstrømning da de var på Harry-tur i Sverige. Denne har blitt liggende nede i kjelleren siden da, og nå skal den altså få komme til nytte.

Søpla er nylig tømt, og den åpnede og illeluktende boksen vil derfor bli liggende i dunken og lukte i flere dager. Å åpne boksen er utrolig ubehagelig, og hun har allerede kastet opp flere ganger før hun nå har fått den helt opp.

Etter den opplevelsen, tar hun seg i å lure på hvordan i all verden noen kan finne på å kjøpe dette for moro skyld.

Luktmaskeringen er plassert i søpla sammen med andre matrester som hun er sikker på også vil lukte vondt. Hun synes synd på søppelmannen som vil få oppgaven med å tømme dunken hennes, men heller litt ubehag for ham, enn at hun skal bli avslørt.

Før hun reiser, har hun spredt ordet om at Fred har flyttet til sin nye kjæreste i Nord-Norge, og at hun selv har bestemt seg for å reise bort i noen dager for å få det hele på avstand.

I romanen har du lest deg gjennom flere oppskrifter og disse finner du også her inne på siden min. 

Cookiesnurr 

Gulrotkake i liten langpanne eller springform 

Brownie med vaniljeostekrem 

Brownie med vaniljeostekrem i liten langpanne          

Saftig sjokoladekake med…