I en by som vanligvis glitrer som et levende julekort, kjenner Nora at noe ikke stemmer. Julestemningen er borte, det er lite snø ute, og både den røde lua og skjerfet hennes er forsvunnet. Når Nora leter oppe på loftet, finner hun en magisk snøkule formet som et hjerte. Inni den ser hun byen sin, og oppdager noe viktig.
Nå er det opp til Nora å redde både julen og de som står henne nær, før også hun trekkes inn i snøkulas mystiske verden.
Jeg håper historien min gir dere en magisk lesestund.
God lesing – og god jul!
Tove
Snøkulens hemmelighet
«Jeg vet ikke helt hva det er, men noe er annerledes i år.» Nora sitter på sengen sin og ser på moren med store og alvorlige øyne.
Moren tripper utålmodig i døråpningen. Hun virker litt fjern. «Jeg har ikke tid til dette, Nora. Nå må du legge deg», sier hun mens hun kikker ned på klokken.
«God natt, mamma.», sier Nora med håp i stemmen. Hun strekker armene ut mot moren for en klem, men moren nøyer seg med et kort «god natt», før hun snur seg og lukker døra.
Nora blir sittende i mørket og er såret av morens oppførsel, og nå har følelsen om at det er noe som ikke stemmer, blitt sterkere. «Jeg kan ikke helt sette fingeren på det …, men det er noe som er annerledes.», mumler hun mens hun pakker dyna godt rundt seg.
Den natten får Nora nesten ikke sove, og hun ligger og vrir seg under dyna. Hver knirk i det gamle huset og hver skygge i rommet som danser i lyset fra måneskinnet, gjør den uforklarlige uroen hennes enda sterkere.
Nora våkner tidlig neste morgen, og selv om det er juleferie står hun opp.
Det er så kaldt på rommet at det gjør vondt å krype ut av varmen fra den lune dyna. Uvanlig kaldt, så hun løper inn på kjøkkenet for å varme seg ved ovnen.
Skuffelsen er stor når hun oppdager at det ikke er fyr i ovnen, at den deilige varmen og lystige knitringen har dødd ut. «Nå skjønner jeg ingenting.», mumler hun skuffet på vei tilbake til rommet sitt.
«Mamma er i et merkelig humør, huset er iskaldt og det er ikke liv i ovnen på kjøkkenet.», sier hun, og rynker pannen, som om hun tenker veldig hardt. «Nå er jeg helt sikker. Det er noe som ikke stemmer her.»
Nora bor i en liten by som alltid er ferdig julepyntet den 1. desember. Alle hjelper til med pyntingen, og når de er ferdige, ser byen ut som et levende julekort.
De fargerike og juledekorerte husene står tett i tett langs de snødekte brogatene. Fra vinduene glitrer gylne julestjerner, og dører ønsker velkommen med bugnende julekranser av granbar, kongler og røde sløyfer.
Midt på torget står juletreet som er pyntet med røde hjerter og små lys som gløder varmt av julestemning. Nesten alle innbyggerne synger glade julesanger sammen med byens julekor.
Harmonien som skapes av lyse barnestemmer sammen med de voksnes lune toner i bakgrunnen, er nok til å varme et hvert julehjerte.
De som ikke synger med, finner julefølelsen andre steder. Fra torgets juleboder kan man nyte deilige julesmaker. Barndommens varme og magiske små øyeblikk lokkes fram av smakfull julekakao krydret med kanel og vanilje. Den stivpiskede kremen på toppen lover om silkemyk opplevelse.
Fra «Farmors bakeri» strømmer varmen og julelukter med lovnad om søte godsaker som det er verdt å ta seg tid til. Den er en oase fylt med alskens julefristelser man aldri blir mett av. Pepperkaker, julebrød, kransekaker, kokosmakroner, julefyrste og julecookies, er bare noe av det som bringer fram den gode julefølelsen.
Barna lager snømenn og kaster snøballer, og de ler så det runger mellom husveggene. Noen suser på kjelke ned den lille akebakken bak kirken, mens andre lager snøengler i ro og mak. Øynene lyser av glede, og barnelatter blander seg med lyden av bjeller.
Nora kler på seg for å gå ut. Hun har kommet over skuffelsene fra moren kvelden i forveien, og den kalde ovnen i dag tidlig. Nå gleder hun seg til å møte vennene sine.
Pengene hun fikk av bestefar forrige helg, ligger trygt i jakkelomma, og de skal hun kjøpe seg litt julekos med når hun kommer ut.
«Men, hvor i all verden er de …». Hun er egentlig klar for å gå, men finner ikke den røde lua og det røde skjerfet sitt. Tross iherdig leting, er de som sunket i jorden. «Hmmm, det var rart. Jeg hadde de jo her i går.», sier Nora tankefullt.
«Kommer du snart, Nora», hører hun vennene rope utenfra. De venter utålmodig, så hun går ut uten lua og skjerfet.
Nora angrer med en gang hun kommer ut, og den kjølige følelsen av at det ikke var så lurt å gå ut uten lue og skjerf, fortsetter hele veien til akebakken.
Når hun endelig er framme, kjenner hun at hun egentlig ikke gleder seg til å ake lenger. Likevel, som om noe stille i henne dytter henne videre, drar hun kjelken opp bakken.
Motløsheten ligger tung i brystet, men hun gjør seg likevel klar til å ake.
Vinder suser kaldt og ubehagelig rundt ørene straks hun setter utfor på kjelken. Det er lite snø i bakken, så det går sakte nedover. «Æsj, dette var ikke morsomt.», sukker hun når hun endelig kommer ned.
Nora gir opp akingen, og prøver seg heller på å lage en snøengel, men gleden varer ikke lenge. En gjennomsiktig snøengel med gress som vinger titter opp på henne fra der den ligger.
Nora sukker oppgitt for femte gang i dag, og nå kjenner hun at hun trenger noe å varme seg på. «Blir dere med og kjøper kakao?» spør hun, og håper noen vil være med.
Det virker ikke som om noen hører henne, så hun tusler iskald og alene bort til torget. «Kanskje en kopp varm kakao med krem og en pepperkake fra baker farmor vil hjelpe på stemningen.», mumler hun for seg selv, og kjenner at gleden og forventningene bygger seg opp.
Dessverre fortsetter sørgmodigheten når hun kommer inn på torget.
Julestemningen fra det store juletreet som pleier å være så vakkert pyntet med røde hjerter og små glødende lys, uteblir. Det er så vidt hun kan se at de lyser og hjertene har falmet i fargen. De ser veldig rufsete ut der de henger.
Det hjelper heller ikke på humøret eller julestemningen, at det lille koret kremter seg nesten lydløst gjennom julesangene.
Nora ser seg om, og først nå oppdager hun at ingenting er som det pleier å være i desember.
Byen ser ikke ut som et levende julekort. Menneskene rundt henne ser bare veldig triste ut, og det er ingen juleglede å spore i ansiktene deres. Det er tre dager igjen til jul, og de er enda ikke ferdige med pyntingen av byen.
Lyset fra vinduene mangler gnist, og dørkransene er matte og fargeløse. Hun må gnikke seg i øynene. «Drømmer jeg? Julestemningen er jo helt borte.»
Det hjelper heller ikke på stemningen at de små bodene hvor hun kan kjøpe varm kakao og gløgg ikke har funnet plassene sine enda. Nora som hadde gledet seg sånn til kakaoen, sparker misfornøyd i grusen, «Æsj! Jeg gir opp. Jeg går hjem igjen.», stønner hun.
På veien hjemover ligger «Farmors bakeri» som vanligvis fyller gatene med deilige julelukter som kanel, nellik og kardemomme, men nå lukter det absolutt ingenting, så Nora velger å gå rett forbi.
Når hun er hjemme snur Nora seg og ser utover byen som fremstår mørk og trist. Den omsluttes på en måte av en tung og tett dis. Hun kan heller ikke høre lyden av barnelatter og bjeller i det fjerne lenger.
«Jeg skjønner det ikke.», sier Nora og rister på hodet.
Hun går inn og lukker døra bak seg, som om hun prøver å stenge både kulden og den urolige følelsen ute.
«Har du sett luen og skjerfet mitt?», spør Nora moren når de spiser middag.
«Nei.», svarer moren kort uten å si noe mer. Det er som om hun ikke bryr seg.
Nora har veldig lyst til å fortelle om opplevelsen tidligere på dagen, men lar være, og de spiser resten av den smakløse middagen i stillhet.
Etter middagen fortsetter Nora letingen, «De må jo være her et sted.», sier hun.
Nå har hun bare loftet igjen å lete på, men der har hun ikke har lov til å være alene. Nora blir stående et øyeblikk og tenke, før hun trekker pust dypt. Hun tar avgjørelsen om å ikke bry seg om det nå, og lister seg stille opp trappa.
Nora har aldri vært alene her oppe før, men hun vet likevel akkurat hvor lysbryteren sitter. Det hun derimot ikke husker, er følelsen som møter henne når hun åpner døra. Stemningen her oppe er annerledes, det er som om luften bærer på noe hun ikke helt kan sette ord på, og Nora får sommerfugler i magen.
Lyset er svakt, men hun ser akkurat det hun trenger.
Hun får følelsen av å ha reist tilbake i tid når hun titter i gamle esker og kasser. Hun finner gamle bilder av moren som liten, smilende og hånd i hånd sammen med foreldrene sine – Nora’s besteforeldre.
Eskene med julepynten står fortsatt her oppe. «Det var rart. Jeg syntes jeg så den nede i stuen i går.», sier Nora og klør seg i hodet. Nå gjentar hun nok en gang ordene fra i går kveld, – «Det er noe som ikke stemmer her.»
I et hjørne bak julepynten, står det en liten rød eske som hun ikke har sett før. Nora kjenner nysgjerrigheten brenne og går mot esken. Hun nøler et lite øyeblikk, men esken er uimotståelig, og hun klarer ikke å la være. Nora åpner esken.
I det hun løfter av lokket lyser ansiktet hennes opp av et gyllent lys.
Med forsiktige fingre bretter hun silkepapiret til side, og gjør store øyne. Snøkulen som kommer til syne er formet som et hjerte, og den er noe av det vakreste hun har sett.
Glasset i snøkulen holder rundt en liten juleby, med brosteinsgater, juleboder og et lite juletre med små lys i midten. Gatelysene i julebyen blinker svakt. Hvordan er dette mulig? Tenker hun.
Hun løfter snøkulen varsomt opp mot lyset, og holder forsiktig i den som om den kan knuse hvert øyeblikk. Følelsen hun får av å se inn i snøkulen, er den samme som hun får når hun står utenfor og kikker inn gjennom et julevindu – Den er både lun og magisk på en og samme tid.
«Men, vent litt, …», sier hun. Byen der inne virker veldig kjent. «Er ikke det huset vårt?», spør Nora og løfter snøkulen helt inntil ansiktet. Det røde huset med den litt skjeve pipa er ikke til å ta feil av.
Mens hun fortsatt titter inn i snøkulen, ser hun små bevegelser der inne. Ved første øyekast kan det se ut som små insekter, men så ser hun det, det er små mennesker som titter fram her og der, og de peker opp på henne.
Nora blir forskrekket, og hun setter snøkulen raskt fra seg. Den brå bevegelsen gjør at snøkulen velter, og når den ligger på siden, skvulper det i vannet der inne. De hvite snøfnuggene danser så vidt opp som stjernestøv, og i et lite øyeblikk stilner blafringen i gatelysene.
Alt rundt henne blir stille, og det er som om kulen hvisker henne nærmere.
Nysgjerrig løfter hun snøkulen opp igjen, og denne gangen holder hun den tett inntil øret og lukker øynene. Det er vanskelig å se hvor det gylne lyset i snøkulen kommer fra, men den gode varmen som strømmer fra den, kan kjennes på hele glasset.
Mens hun sitter der med snøkulen inntil øret, hører hun så vidt noen lyder. Nora løfter den litt vekk fra øret, og kikker inn i den igjen. Nå ser hun alle de små menneskene klart og tydelig, og de prøver å få oppmerksomheten hennes. Menneskene peker opp mot Nora, og hun kan se at leppene deres beveger seg.
Når hun kikker nærmere på huset sitt, legger hun merke til noe som mangler. Med store forundrede øyne konstaterer hun at det gule huset til naboen, det med den røde døren, er borte. «Det var rart.», mumler hun.
Nora kikker inn i snøkulen en gang til. Kanskje hun har sett feil. I stedet blir hun forstyrret av aktiviteten som øker der inne. Noen kommer løpende til med en stige som de lener inntil glasset inni snøkulen.
Samtidig som en av de små menneskene klatrer opp stigen og peker opp mot henne, slukker gatelysene inni snøkulen. Et kaldt gufs stryker forbi Nora og hun kjenner at hun begynner å bli kald.
På toppen av stigen legger det lille mennesket en hånd på hver side av munnen, og begynner å rope mot glasset. Før Nora legger øret forsiktig inntil glasset igjen, ser hun at det er moren hennes som står der. «Mamma!?», Nora gisper.
Denne gangen hører hun den lille stemmen. «Hjelp! Du må hjelpe oss!» Nora trykker øret litt hardere mot glasset for å høre enda bedre. «Snøkulen må ristes, ellers forsvinner vi snart!», hører hun moren rope.
Nora tar snøkulen vekk fra øret og ser forskrekket på moren. Bevegelsen hennes gjør at moren mister balansen og dermed også grepet hun har i stigen.
Fordi Nora lar seg avlede av at det blinker i gatelysene igjen, hører hun ikke at det går et gisp gjennom folkemengden som har samlet seg nederst ved stigen.
Heldigvis får moren hjelp av oppdriften i vannet, og hun klarer å gripe tak i stigen igjen, sånn at hun kan dra seg opp.
«Nora, du må gjøre det så fort som mulig!», roper moren og fortsetter, «Du har kanskje allerede sett det, men julestemningen i byen vår er borte. I tillegg har nabohuset vårt forsvunnet, og nå står snart huset vårt for tur.»
Alvoret går opp for Nora – Det er ingen tid å miste!
Nå forstår hun at mistankene hennes hadde vært riktige hele tiden. Det var noe som ikke stemte, og plutselig vet hun hvorfor lua og skjerfet er borte.
«Er jeg også i ferd med å forsvinne?» hvisker hun, og idet hun møter morens sørgmodige øyne, vet hun hva svare er. Hun ser moren nikke fra andre siden av glasset.
Det går opp for Nora at hun må riste snøkulen så fort som mulig før alt forsvinner, men hun er redd for å skade noen om hun tar for hardt i, derfor rister hun veldig forsiktig på snøkulen først, men ingenting skjer.
Hun kan ikke gi opp, så hun rister snøkulen enda hardere og litt lenger, fast bestemt på å vekke den til live igjen.
Der! Det blinker litt i gatelysene som sluttet å lyse for et øyeblikk siden. Snøfnuggene ligger fortsatt bedagelige på bakken, og menneskene står nesten urørlige.
Nora innser at det må enda mer kraft til, så hun reiser seg opp, setter føttene godt plantet ned på gulvet og trekker pusten dypt. Med et godt grep rundt snøkulen setter hun i gang. Hele kroppen hopper med når hun rister på snøkulen, og hun dulter borti noen av eskene.
Bak henne hører hun en eske falle i gulvet, men bortsett fra det, merker ikke Nora at hun blir omringet av julepynten som triller ut av esken som falt. Hun er for opptatt med å riste liv i julebyen sin.
Snøfnuggene inni kulen begynner å danse. Først nølende, men så skjer det noe.
De små menneskene mister fotfestet og flyter deretter rundt inni kulen. Noen leker seg i vannet, mens andre lar seg drive med av vannets bevegelser. Et par andre kaver forskrekket omkring og dulter mykt borti glasset. Nora er bekymret, men hun fortsetter når hun ser moren hennes le høyt og klappe med hendene, mens hun lar seg svinge rundt av vannet.
Snøfnuggene virvler livligere og til slutt fanges alt i et virvar av glitrende hvit snø.
Plutselig er det som om hele snøkulen eksploderer ut i et kraftig lys.
Nora stopper opp.
Hva skjedde? Det er nesten så hun ikke tør å kikke inn i kulen, men hun må.
Snøkulen glitrer magisk som et eventyr.
Hun blir stående med kulen i hendene og se på mens snøfnuggene legger seg til ro igjen. «Men, hvor er alle sammen?», spør hun og kikker inn.
Foruten den høye bankingen fra hjertet hennes, er det helt stille på loftet. Uroen brer seg gjennom henne. «Hva er det jeg har gjort?», spør hun med bekymring i stemmen.
Nora legger øret forsiktig mot glasset. Kanskje hun kan høre dem. Hun lukker øynene og lytter.
Først er det helt stille, men så synes hun at hun hører noe. Hun presser øret hardere mot glasset. Der – Det høres ut som en liten bjelle langt der borte i det fjerne. Nora åpner øynene igjen, og nå hører hun den klart og tydelig – Pling-pling-pling – pling-pling-pling – pling-pling-pling. Den klare lyden fra bjellen endrer seg plutselig til en dyp og rungende klokkeklang som hun straks kjenner igjen. Loftet vibrerer mens kirkeklokka utenfor slår – Donnggg-donnggg-donnggg …
Nora løper bort til det lille vinduet. Hun rekker akkurat høyt nok opp til å se snøen utenfor som daler ned. Ekte snø! Uroen blir raskt byttet ut med en varm glede. «Har jeg klart det!?», roper hun, og plutselig føler hun en veldig trang til å danse.
«Jeg har klart det! Jeg har klart det!», roper hun igjen og danser rundt på loftet mellom esker, kofferter og gamle bøker. Julepynten som ligger strødd på gulvet, holder takten der hun hopper i vei, og støvet virvler opp som en snøstorm rundt beina hennes.
Men, når hun plutselig hører raske fottrinn i trappa som leder opp til loftet, stopper hun opp. «Å nei.», sukker hun. Hun hadde helt glemt redselen for å bli avslørt her oppe.
Med store dådyrøyne rettet mot døren, er hun klar for å ta imot skjenneprekenen hun er sikker på skal komme. Nora blir derfor veldig overrasket når hun blir møtt med et blikk fylt av glede. Morens ansikt lyser opp når hun kommer inn. «Tusen takk, Nora!» sier hun, og stemmen er myk av stolthet. Hun smiler fra øre til øre, og omfavner datteren sin varmt. «Min vakre, sterke, tøffe og flinke Nora!», sier hun og knuger henne inntil seg. Nora lar seg synke inn i den gode omfavnelsen og sier «Jeg er glad i deg, mamma.».
De er reddet! Byen er reddet! Og det beste av alt – hun har fått moren tilbake. Takknemligheten og gleden bruser varm og sterk inni henne, og et lite hikst av lettelse slipper ut før hun rekker å stoppe det.
Senere på kvelden, etter å ha pyntet huset ferdig til jul, sitter de på kjøkkenet med hver sin kopp deilig julekakao, toppet med stivpisket krem.
Nora er sliten etter den skumle opplevelsen på loftet, men synes det er spennende å høre moren fortelle om snøkulen som er byens hjerte.
«Snøkulen må ristes jevnlig for å gi kraft til både byen og menneskene som bor her.», sier hun og fortsetter, «Hvis kraften i snøkulen forsvinner, vil vi også forsvinne til slutt.»
Nora ser på moren med store øyne. «Du merket det kanskje på humøret mitt at ikke alt var som det skulle, Nora?», spør moren.
«Ja.», svarer Nora, «… og så fant jeg plutselig ikke den røde lua og det røde sjerfet mitt.», sier hun.
«Det var flaks for oss,» svarer moren og fortsetter, «Hadde det ikke vært for at lette etter de, hadde du ikke funnet snøkulen.»
Moren gir Nora en klem og fortsetter forklaringen om snøkulen, «Ansvaret for snøkulen går i arv, men da bestemor døde brått, rakk hun ikke å bringe oppgaven videre.» Hun ser alvorlig ut. «Det var heller ingen som visste hvor snøkulen hadde blitt av, men heldigvis fant du den i tide, Nora.»
«Heldigvis!», sier Nora.
Varmen fra vedovnen omslutter dem, og duften av nystekte pepperkaker fyller huset. Lysene på det pyntede juletreet sender en myk og magisk glød ut i rommet, og i det gylne lyset ser Nora en rød lue og et rødt skjerf som ligger på sofaen i stua.
Nora smiler, «Akkurat sånn skal julen føles.», sier hun og ser opp på moren, «Varm, trygg, og magisk – Litt som et eventyr.»
Med tårer i øynene løfter moren henne opp og svinger henne rundt på kjøkkengulvet. «God jul, jenta mi.», hvisker hun henne varmt inn i øret.
«God jul, mamma.», svarer Nora.
Hun lukker øynene og lar den magiske julestemningen fylle henne.
