Senere på kvelden, når Lars og storesøsteren har lagt seg, sitter foreldrene i sofaen og snakker lavt sammen. «Jeg synes oppførselen hans bare blir verre», sukker faren.
«Kanskje det, men denne gangen trodde han jo at han hjalp til.», svarer moren, som prøver å holde fast ved det positive – selv om det kan være vanskelig av og til.
Hun tenker tilbake på den gangen da Lars hadde sølt ut én flaske av all den gode hjemmelagde saften hun hadde laget.
Søsknene hadde vært hjemme alene, bare for en liten stund, og mens storesøsteren var opptatt med sitt, hadde Lars gått ned i kjelleren. Han hadde vært nysgjerrig på hvordan den hjemmelagde saften smakte.
Men, da han skulle sette på korken igjen etter å ha smakt, mistet han saftflasken i gulvet, og all saften hadde rent ut. Han hadde blitt redd, løpt på rommet og krøp innunder dyna for å gjemme seg der.
Da moren kom hjem, hadde hun sett små, klissete fotspor som gikk fra kjellerdøra, gjennom gangen og inn på rommet hans. Selv om det ikke var vondt ment fra Lars sin side, hadde moren blitt lei seg. Ikke bare hadde hun brukt lang tid på å lage all saften, men hun brukte også lang tid på å vaske bort de klissete sporene.
Utenfor er det noen som følger med på det som skjer inne hos dem. Det er ikke første gangen han har fått med seg rampestrekene til Lars.
Foreldrene sitter tett sammen, og når han går nærmere vinduet, ser han tårene som renner nedover morens kinn.
Fjøsnissen blir stående i skyggen under vinduskarmen en stund. Den røde topplua hviler i hendene hans, og det knitrer svakt i snøen under støvlene når han flytter på seg. Selv om det gløder varmt fra juletreet inne i stua, føler han at julestemningen slipper taket!
«Nok er nok!», fjøsnissen sukker stille for seg selv mens han rister på hodet. Han har sett mange tårer fra menneskene opp gjennom årene, både fra store og små, men denne gangen rører tårene hennes ved noe langt inni hjertet hans. «Her må noe gjøres.», mumler han bestemt, og drar lua ned over ørene.
Han tenker så det knaker bak det bustete og sølvgrå håret. «Kanskje Lars bare trenger et lite puff i riktig retning?»
Når noe gikk galt på gården før i tiden, var menneskene raske med å legge skylden på fjøsnissen fordi de hadde glemt å sette fram mat til ham.
Og det var jo sant, for fjøsnissen bruker ugagn som påminnelse når menneskene glemmer hvem som egentlig styrer på gården.
Det siste året har det vært annerledes her, for nå er det Lars som får skylden og ikke, fjøsnissen.
Det er liksom noe ved gutten som får fjøsnissen til å trekke på smilebåndet, selv når ting går litt skeis.
Nå har menneskene på gården rørt ved ham mer enn han vil innrømme. Hvis de mister gleden i hjertene sine, er han redd at han vil miste sin tilhørighet her på gården.
Noe må skje, og det snart.
Den natten bestemmer fjøsnissen seg for å flytte inn.
Sist han var inne i hovedhuset, var den gangen han skulle lære lille Elise å oppføre seg, og det er mange år siden.
Fjøsnissen er bare vant med det enkle livet ute på låven, med trekkfulle sprekker i veggene, lukten av høy og lyden fra kyrne. Der ute er det kaldt, men godt – Akkurat sånn han liker det.
De eneste vennene hans er musene som svinser rundt omkring, alltid på jakt etter noe godt å spise.
Når fjøsnissen har kommet seg inn gjennom kjøkkenvinduet som står på gløtt, trekker han lua som han holder i hendene, tettere inn mot brystet. Han snuser forsiktig ut i luften, og kjenner den svake lukten av pepper som henger igjen fra dagens uheldige bakst.
Foruten det ene trinnet i trappa som knirker når han går opp mot rommet til Lars, er det helt stille i huset. Gløden fra juletreet fyller ham en god indre ro.
Utenfor døra til Lars, må han stoppe opp og trekke pusten. Det er veldig varmt her inne og svetten pipler under lua, så han tørker seg i ansiktet med skjorteermet.
Lars er mørkeredd, derfor står døren hans alltid åpen, sånn for å slippe inn litt lys fra gangen, og det er fjøsnissen veldig glad for akkurat nå. Han lister seg stille og forsiktig inn på rommet hans.
