Snøen legger seg som et teppe over bygda og vinduene gløder av lys. Inne sitter lille Lars i skammekroken og surmuler. «Ingen er glade i meg», sier han med tristhet i stemmen.
Lars er ikke slem, ikke egentlig. Det er bare det at han har veldig lett for å kjede seg, og når han kjeder seg, finner han alltid på noe som får folk til å hoppe i taket. Og, det er i sånne tilfeller de pleier å bli skikkelig sinte på ham.
«Jeg kan ikke noe for det» mumler han for seg selv der han sitter. «Det bare … liksom … blir sånn.»
Grunnen til at han sitter i skammekroken denne gangen, er at han hadde hatt veldig mye pepper i pepperkakedeigen til farmor. Hun pleide alltid å komme hjem til dem for å bake pepperkaker sammen med Lars og storesøsteren hans før jul.
Denne gangen ville Lars bare hjelpe til, så mens farmoren var på toalettet en tur, blandet han pepper i melet som hun allerede hadde målt opp.
Farmoren hadde reagert med en gang hun eltet sammen deigen. Hun hadde klødd i nesa og nøs noen ganger, men tenkte ikke så mye mer over det. «Alle er jo syke på denne tiden av året», tenkte hun, og fortsatte med pepperkakedeigen.
Det var først når pepperkakene var ferdige at det skjedde.
Alle fire hadde gledet seg til å smake, men gleden forsvant raskt når de hadde tatt noen biter av pepperkakene. Det hadde gjort vondt i munnen til alle sammen, og både øyne og neser hadde begynt å renne. Pappa hadde blitt rød i ansiktet og svetten hadde piplet fram i panna hans.
Gjennom tårefylte øyne, hadde de sett bort på Lars, og blikkene deres sa alt – De var sinte på ham.
Nå hadde han selv fått kjenne på hvordan rampestreker kan føles, og ingen var mer skuffet over ham, enn han selv. Lars gikk slukøret bort til skammekroken, og det før noen rakk å si noen ting som helst.
Lars forstår det nå, at selv om han bare ville hjelpe farmor, så ble det feil. Til hans forsvar, så var det jo pepperkaker de skulle lage, og han trodde jo at hun hadde glemt å ha pepper i deigen.
«Det er ingen som ønsker seg denne typen overraskelser til jul!» Hører han faren rope i bakgrunnen. Lars kikker ned i gulvet og mumler til seg selv, «Julenissen er sikkert sint på meg, han også.»
Når moren kommer hjem, finner hun en trist liten Lars som fortsatt sitter i skammekroken. Faren, som hadde forsynt seg grovt av pepperkakene, sitter på do.
For mye pepper på en gang, kan resultere i vondt i magen, og ut fra lydene som kommer fra badet, kan det tyde på at faren har veldig vondt i magen.
«Du kan komme fram nå, Lars», sier moren med myk stemme. Lars rister på hodet. «Nei», hvisker han. Han tør ikke se moren i øynene. Hun er sikkert sint på ham hun også.
Moren ser på ham i stillhet. Det lille hodet hans titter ned i de foldede hendene og beina dingler like over gulvet. Synet av den lille sønnen river henne i hjertet.
Om hun bare kunne ønske seg en ting til jul, måtte det være at han kunne lære seg å oppføre seg bedre mot andre.
Hun orker ikke lenger se på at han har det vondt, og bestemmer seg for å lokke ham fram med litt humor – Lars elsker humor.
«Ååååh», hører de fra badet, etterfulgt av høye prompelyder. «Jeg tror det er flere enn deg som angrer», sier moren og kaster et blikk mot baderomsdøra.
Lars kan ikke noe for det. Han må smile litt, og klarer ikke holde igjen et lite fnis.
Moren smiler lunt når hun ser at hele holdningen hans endrer seg. Den rette ryggen forteller henne at han har blitt litt lettere til sinns.
«Kjære Larsemannen min. Jeg tror jeg trenger en klem.», sier moren. Hun strekker armene ut mot ham.
Når Lars ser opp på henne med blanke og usikre øyne, skjønner hun at han trenger litt mer tid. Hun setter seg ned på huk ved siden av ham og sier, «Jeg synes du har vært i skammekroken lenge nok.» Hun ser ømt på ham.
Lars ser på henne og sier, «Nei, jeg vil sitte her til pappa ikke er sint på meg mer.» Moren smiler med øynene, men svaret gjør vondt i hjertet.
«Jeg tror skammekroken er lei av deg nå.», sier hun og prøver å spore ham over på noe annet. «Kom så kan du hjelpe meg med matvarene. Jeg har kjøpt tilgivelseskjeks.»
«Tilgivelseskjeks?» Han ser nysgjerrig opp på henne.
«Ja» svarer hun. «Tilgivelseskjeks er noe man spiser når man har lært noe viktig, og det tror jeg du har gjort i kveld, Lars.”
Lars glir ned fra stolen og legger de små armene rundt halsen til moren. «Ja takk. Jeg vil gjerne ha en tilgivelseskjeks.»
På veien mot kjøkkenet stopper han opp og ser på moren, «Mamma? Kan jeg få gi en tilgivelseskjeks til pappa også?» Moren ler og stryker ham over håret. «Det er klart du kan. Jeg er sikker på at han blir glad for det.»
