Tove blir forstyrret i skrivingen sin. Hun holder på med korrektur av sin første krimroman, i det lukten av kanel smyger seg lydløst og på uforklarlig vis gjennom rommet.
Lysten på noe mykt, luftig og varmt bølger i henne, og hun kjenner at det vil bli vanskelig å stå imot. De lengtende leppene hennes drømmer om å omslutte lune herligheter med svinger fylt av små mørke hemmeligheter.

Tove skrur av PC’en og lukker øynene. Noen fristelser er det umulig å stå imot.

På kjøkkenet smører hun hendene med smør og synker dem ned i den klissete deigen. Den er lun og levende. De glir igjennom, elter og knar med en fast rytme. Deigen gir etter for berøringene hennes og blir smidigere, mer medgjørlig, og den danser etter hennes eggende rytme. 

Før hun setter bollen med deigen til siden og dekker den til, holder hun de klissete hendene under en myk stråle av rennende vann. Det deilige vannet baner seg vei, og gjør underverker for slitne hender.

Under kledet ser hun hvordan deigen langsomt hever seg. Den vokser seg større, fyldigere og luftigere for hvert minutt.

Tove lokker den ferdighevede deigen ut av bakebollen og kjevler den med faste tak utover på bordet. Fingrene hennes kjærtegner den, og hun kjenner utålmodigheten rive i henne.
Hun smører den med fløyelsmyk vaniljekrem, så glatt og sensuell at hun må trekke pusten dypt. Over sengen av forførende vaniljekrem, drysser hun kanel og sukker som glitrer som små krystaller på det mørke underlaget. Duften fyller henne med forventning.

Hun ruller sammen deigen, tett og fast, og skjærer den i skiver med hypnotiserende spiraler som hun pensler egg.

Den gylne væsken renner ned langs kantene og legger seg som et blankt slør over dem.

Snurrene er klare til å åpne seg i ovnens hete omfavnelse.

Hånden hennes berører ovnsdøren idet hun setter dem inn, og varmen stryker over huden hennes. Det er iskaldt ute og hun lener seg mot ovnen. Lar seg varme opp innenfra, mens den forførende lukten av vanilje, kanel, smør og sukker fyller hele huset. Den fyller hele kroppen. Øynene hennes blir mørke av lyst.

Klokken fra ovnen avbryter øyeblikket og river henne ut av lystens lune favn og hun tar ut brettet med kanelsnurrene.

De varme kanelsnurrene glinser, svulmende og myke. Vaniljekremen siver ut, varm og fløyelsmyk. Hun lar seg friste, og river forsiktig løs en kanelsnurr. 

Vaniljekremen renner nedover fingertuppene før hun rekker å smake. Den er het og søt, nesten som et altoppslukende kyss som gjør deg mo i knærne.

Etter at tilfredsstillensen er komplett, løfter Tove blikket mot tastaturet. Korrekturen venter.

Hun slikker i seg siste rest av vaniljekremen fra fingertuppene mens hun ser mot PC’en som viser seg fra sin mørke side.
Fremdeles varm i kinnene, setter Tove seg tilbake ved skrivebordet. Fingrene flyter over tastene. «Kanskje jeg skal la hovedpersonen få en kriminell svakhet for kanelsnurrer akkurat som meg?»