Neste morgen våkner Lars tidlig. Han blunker og gnir seg i øynene. Noe føles annerledes.
Lars setter seg opp i sengen, og da ser han det. «Hvem er du?» hvisker han forsiktig.
En liten skikkelse står borte i det ene hjørnet. Den har bustete sølvgrått hår, en rød topplue i hendene og han smiler vennlig bak et langt skjegg. Øynene glitrer mot Lars, og de gir ham en følelse av å være trygg.
Lars må gnikke seg i øynene en gang til. Når fjøsnissen fortsatt står der, hvisker han «Er du … ekte?»
«Det er klart jeg er.», svarer fjøsnissen med iver i stemmen. Han tripper utålmodig og vil gjerne sette i gang med det han har kommet hit for.
«Men …» begynner Lars. «Ikke noe men!», avbryter fjøsnissen. «Jeg er her for å lære deg rampestreker som vil spre glede til dem rundt deg.»
Lars ser på ham med spørrende øyne, «Ehh … Ok?»
Fjøsnissen sukker. «Rampestreker som slukker lyset i andres hjerter, Lars, er ikke morsomme. Du trenger bare litt hjelp.»
Lars kjenner fortsatt skuffelsen fra i går sitte i kroppen, så han nikker stille. «Men … går det an?» spør han måpende.
Fjøsnissen blunker lurt. «Bare for dem som tror.»
«Men husk, det er bare du som kan se meg, så ikke et pip til noen.», sier han. Fjøsnissen løfter en finger opp til munnen og hysjer med et lurt smil.
Lars nikker ivrig. Forventningen lyser i øynene hans idet han spretter ut av senga. Han kan nesten ikke vente.
«Når kan vi begynne?», spør Lars.
«Først må vi spise frokost», svarer fjøsnissen og klapper seg på magen. Han gleder seg veldig til julekaker og et glass melk. Han minner seg selv på at han må styre unna pepperkakene som ble bakt i går kveld.
Akkurat idet Lars har funnet fram et par tilgivelseskjeks til fjøsnissen, kommer moren inn på kjøkkenet. «Er du våken allerede?», sier hun og kveler et gjesp.
Lars ramler nesten ned fra stolen av forskrekkelse når han ser moren. Han klarer så vidt å få fram et «J … ja».
Moren smører ham en brødskive og fyller opp et glass med melk. «Husk å spise brødskiven før kjeksen», minner hun ham på før hun går opp for å legge seg igjen. «Jeg sover litt til.» hører han hun si på vei opp trappen.
«Det skal jeg!» roper Lars etter henne.
«Puh, det var nære på.» Fjøsnissen puster lettet ut. Han strekker seg etter kjeksen som Lars holder fram til ham.
Lars må si seg enig i det.
Fjøsnissen kremter stille og rensker stemmen, «Er du klar for å begynne, Lars?»
Når han ser gutten sitte på stolen foran ham, rett i ryggen og med et tindrende blikk rettet mot ham, skjønner han at det var et unødvendig spørsmål.
Lars er klar.
«Det aller viktigste du må huske på når du skal gjøre rampestreker, er at de skal gjøres for å overraske og å skape glede.» Fjøsnissen vet ikke om Lars helt skjønner hva han mener, men han fortsetter. «Du kan overraske med noe godt, noe som …»
Lars avbryter, «… Åja, sånn som å hjelpe farmor med pepperkakebaking?»
«Eh …, joda, kanskje det også. Men det var ikke helt det jeg tenkte på.», svarer fjøsnissen og grubler litt på hvordan han skal ordlegge seg.
«Kanskje jeg heller skal vise deg?», fjøsnissen ber Lars om å kle på seg sånn at de kan gå ut en tur. Mens Lars kler på seg, finner fjøsnissen fram en pose med kjeks.
«Først trenger du noen å glede,» sier fjøsnissen når de kommer ut. Han holder opp posen med kjeks. «Har du lagt merke til at naboen deres har sett trist ut i det siste?»
«Neeei,» Lars drar på det. «Er han ikke bare sur hele tiden, da? »
«Han er sur når du plager ham, Lars, men nå er han bare trist.» Fjøsnissen fortsetter «Jeg foreslår at du legger denne posen med kjeks i postkassen til naboen din.»
«Tilgivelseskjeksene?» spør Lars.
«Eeeh, ja. La oss kalle dem det.» Inni seg teller fjøsnissen til ti før han fortsetter. Han var ikke helt forberedt på at dette ville bli en prøvelse.
«Du legger altså tilgivelseskjeksene oppi postkassa til naboen din, og skriver noen hyggelige ord til ham.»
«Men, … jeg kan ikke skrive,» sier Lars.
Fjøsnissen blir like rød i ansiktet som topplua. Han hopper litt rundt mens han teller til ti en gang til.
Lars fniser og peker på fjøsnissen. «Nå ser du morsom ut.»
«Ja-ja-ja … La oss fortsette.”, svarer fjøsnissen og roer seg ned igjen.
«Vi skriver altså på en lapp som vi legger i postkassa sammen med tilgivelseskjeksen.», sier han, ser på Lars og spør deretter, «Er du enig?»
«Ja! Enig!» svarer Lars ivrig.
«Flott!» Ikke mer dikkedarer nå!», roper fjøsnissen. «Til postkassen!»
Idet han begynner å gå, hører han Lars bak seg, «Dikkedarer?» Fjøsnissen later som han ikke hører ham og går videre retning postkassa.
Fordi Lars ikke kan skrive enda, lager han en tegning. Den er av en liten strekmann … som holder hånden opp, som om han vinker … og en sol som smiler.
«Dette blir bra.» Sier fjøsnissen. «Nå må vi bare få den opp i postkassa hans.»
Side om side blir de stående å kikke opp på postkassen. Ingen av dem er høye nok til å nå opp til den.
«Meen …, hvordan skal vi klare det?», spør Lars og ser på fjøsnissen.
«Hmmm … Hvis jeg legger meg ned på alle fire, så kan du klatre opp på ryggen min. Da tror jeg du vil nå opp.»
Fjøsnissen legger seg ned på alle fire, og Lars klatrer opp på ryggen hans.
«Jeg når akkurat opp.», sier Lars. Han står på tå og strekker seg så lang han er. Det knaser i kjeksene, når han prøver å få posen oppi postkassen og den dumpe lyden av kjeks som treffer bunnen, avslører at han endelig får det til.
«Jeg fikk det til, jeg fikk det til.», sier Lars fornøyd
Fjøsnissen sukker og tenker, «Det var den kjeksen.»
I ren fryd, glemmer Lars seg et øyeblikk. Han slipper taket i postkassen, mister balansen og faller mykt ned i snøen ved siden av fjøsnissen.
Et lite øyeblikk er alt stille, så bryter Lars ut i latter. «Dette var moro!» roper han, mens snøfnuggene danser rundt dem.
Det er noe med gutten som får fjøsnissen til å føle seg annerledes. Humøret blir lettere, og han klarer ikke annet enn å le med.
Det er så lenge siden han lo sist, at han nesten har glemt hvordan det føles, men når han først slipper latteren løs, husker han det. Det føles godt.
Fjøsnissen ler varmt og ekte, og holder seg på magen. Han ler så lua sklir ned over øynene. Plutselig … er det som om han oppdager seg selv og stanser brått.
«Huff da,» mumler han og retter på lua og kikker seg rundt for å forsikre seg om at ingen har sett ham.
Men Lars har sett alt, og må le enda mer.
Fjøsnissen glemmer at han er flau. Han smiler igjen og de glade øynene hans følger snøen som han kaster opp i været.
«Du har rett! Dette er moro». Ordene triller ut av ham.
Plutselig stopper fjøsnissen opp. «Hysj!» Han ser på Lars med fingeren hevet mot munnen.
Lars ser på ham og setter seg opp. «Hva er det?»
«Jeg hører noen», svarer fjøsnissen. «Kom, vi gjemmer oss bak snøhaugen der borte.» Han drar med seg Lars bort til en liten snøhaug som ligger like ved naboens postkasse.
Like etterpå får de øye på naboen som kommer gående. Hodet er bøyd, og hendene ligger gjemt i lommene.
Fjøsnissen rynker på nesen og holder seg for ørene. Han liker ikke den lyden som menneskene lager når de drar føttene etter seg.
Verken Lars eller fjøsnissen vet at turen til postkassen er dagens høydepunkt for den ensomme naboen.
Naboen ser forundret på det han drar opp fra postkassen. Der, midt blant regninger og reklame, ligger en liten pose med kjeks og en tegning.
Sakte brer et varmt smil seg over ansiktet hans og når smilet også når øynene, forstår Lars at han har gjort noe riktig. Han blir varm i hjertet sitt.
«Kom.», sier fjøsnissen når naboen har gått. Han klapper seg på magen, og sier «Jeg er sulten.»
«Jeg også,» svarer Lars. Han hadde vært så opptatt av å glede naboen, at han ikke kjenner sulten gnage før nå.
«Dette var en rampestrek med mening,» sier fjøsnissen mens de går mot huset. Han fortsetter, «Meningen var å spre glede, og det vil jeg si at du klarte veldig fint.»
«Takk.», svarer Lars litt andpusten. Han må småløpe for å holde tritt med fjøsnissens raske skritt. «Den … ehh … rampestre … ken gjorde … meg også … vel … dig glad.»
«Flott, Lars. Da tror jeg du har lært noe veldig viktig i dag.» Fjøsnissen nikker og fortsetter. «Du klarte å gjøre både naboen og deg selv glad. Det er bra!»
Lars fortsetter der fjøsnissen slapp, «Ja, også deg. Du ble også glad. Jeg så det nok.»
Fjøsnissen må si seg enig. «Ja …, også meg.» Han smiler bak det sølvgrå skjegget, mens han tenker – Den gutten har dårlig innflytelse på meg.
Lars er i strålende humør. Han føler han har fått seg en ny venn i den lille fjøsnissen. Skuffelsen blir derfor stor når fjøsnissen ikke vil være med inn. «Vel, Lars,» sier han når de står på trappa, «da ses vi i morgen tidlig for neste rampestrek.»
Fjøsnissen ser skuffelsen i Lars sine øyne, men han kan ikke la gutten komme for nær. Han får vondt av ham og vil gjerne forklare, «Vi fjøsnisser kan ikke tillate oss å være venner med menneskene. Sånn har det alltid vært.»
«Javel.» svarer Lars.
Fjøsnissen var egentlig forberedt på flere spørsmål, og blir overrasket over det korte svaret hans.
«Og … en ting til før jeg går,» Han tar sats og fortsetter, «Husk at du ikke kan fortelle noen om meg!»
Lars nikker.
Nesten framme ved låven, hører fjøsnissen Lars rope, «Jeg gleder meg til i morgen, nissen!» Han trekker på smilebåndet av den lille sjarmøren og tusler inn, litt varmere om hjertet.
